Spørsmål fra leserne

I hvilken grad trenger en trofast kristen hustru å motsette seg en skilsmisse som mannen hennes har tatt initiativet til?

Da ekteskapet ble innstiftet, sa Gud at mann og hustru skulle «holde seg til» hverandre. (1. Mosebok 2: 18—24) Menneskene ble ufullkomne, og en følge av det er at mange får problemer i ekteskapet. Men Gud vil fortsatt at ektefeller skal holde seg til hverandre. Apostelen Paulus skrev: «Til de gifte gir jeg påbud, skjønt ikke jeg, men Herren, om at en hustru ikke skal gå fra sin mann; men hvis hun virkelig skulle gå sin vei, så la henne forbli ugift eller også forlike seg med sin mann igjen; og en mann skal ikke forlate sin hustru.» — 1. Korinter 7: 10, 11.

Blant ufullkomne mennesker hender det altså at en ektefelle bestemmer seg for å gå sin vei, som disse ordene viser. Paulus sa for eksempel at hvis en ektefelle gikk sin vei, skulle begge partene «forbli ugift». Hvorfor? Selv om ektefellen hadde gått sin vei, var de to fortsatt bundet til hverandre i Guds øyne. Paulus kunne si dette fordi Jesus hadde fastsatt normen for et kristent ekteskap: «Enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt [gresk: porneia] og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19: 9) Ja, den eneste skilsmissegrunn som bibelsk sett oppløser ekteskapet, er «utukt», altså seksuell umoral. I det tilfellet som Paulus viste til, hadde tydeligvis ingen av ektefellene gjort seg skyldig i umoral, så da mannen eller hustruen gikk sin vei, ble ikke ekteskapet oppløst i Guds øyne.

Deretter snakket Paulus om de tilfellene der en sann kristen har en ikke-troende ektefelle. Tenk over Paulus’ retningslinjer: «Hvis nå den ikke-troende går sin vei, så la ham gå; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred.» (1. Korinter 7: 12—16) Hva kan en troende hustru gjøre hvis hennes ikke-troende mann går fra henne og kanskje også søker skilsmisse?

Hun vil kanskje helst at han skal bli hos henne. Det kan være at hun fremdeles er glad i ham og er klar over at de har gjensidige følelsesmessige og seksuelle behov. Hun vet kanskje også at hun og eventuelle mindreårige barn trenger materiell støtte. Hun håper kanskje også at ektemannen med tiden skal bli troende og oppnå frelse. Men hvis han tar skritt for å oppløse ekteskapet (på ubibelsk grunnlag), kan hustruen «la ham gå,» som Paulus skrev. Det samme gjelder hvis en troende ektemann ignorerer Guds syn på ekteskapet og er fast bestemt på å gå fra sin kone.

Men i en slik situasjon må hun kanskje beskytte seg selv og barna juridisk sett. Hvordan det? Hun ønsker å beholde foreldreansvaret for barna, som hun er så glad i, slik at hun kan fortsette å vise dem kjærlighet, gi dem moralsk opplæring og innprente i dem en tro som er basert på Bibelen. (2. Timoteus 3: 15) Skilsmissen kan sette hennes rettigheter i fare. Så hun tar kanskje visse skritt for å få juridisk bistand når saken skal opp for myndighetene; hun vil beskytte retten til å være sammen med barna og sikre at mannen får underholdsplikt overfor familien, som han har reist fra. Noen steder er det slik at en kvinne som motsetter seg en skilsmisse som ektemannen har tatt initiativet til, kan skrive under på dokumenter som klarlegger spørsmål angående foreldreansvar og underholdsbidrag, uten at hun dermed sier seg enig i skilsmissen. Andre steder er dokumentene formulert slik at det ser ut som om hun er enig i skilsmissen. Så hvis ektemannen har begått ekteskapsbrudd, og hustruen undertegner slike dokumenter, betyr det at hun vraker ham.

De fleste i nærmiljøet og i menigheten kjenner ikke til detaljene, for eksempel om det var bibelsk grunnlag for skilsmissen. Så før saken kommer så langt, vil det være fornuftig av hustruen å informere den presiderende tilsynsmannen og en annen eldste i menigheten (helst skriftlig) om forholdene. Da vil opplysningene være tilgjengelige hvis det skulle oppstå noen spørsmål — da eller senere.

La oss vende tilbake til det Jesus sa: «Enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» Hvis en ektemann har gjort seg skyldig i seksuell umoral, men ønsker å fortsette ekteskapet, må hustruen (den uskyldige part i Jesu eksempel) velge om hun vil tilgi ham og fortsette å dele ektesengen med ham, eller om hun vil vrake ham. Hvis  hun er villig til å tilgi ektemannen og fortsette å leve sammen med ham, gjør hun ikke noe som er umoralsk. — Hosea 1: 1—3; 3: 1—3.

I et tilfelle der ektemannen har gjort seg skyldig i umoral og søker skilsmisse, kan det være at hustruen likevel er villig til å tilgi, og at hun håper at han skal komme tilbake. Det er opp til henne å avgjøre, ut fra sin samvittighet og sine omstendigheter, om hun skal motsette seg en skilsmisse. Noen steder kan en kvinne som motsetter seg en skilsmisse, skrive under på dokumenter som klarlegger spørsmål angående foreldreansvar og underholdsbidrag, uten at hun dermed sier seg enig i skilsmissen. Det at hun skriver under på slike papirer, betyr ikke i seg selv at hun har vraket ham. Men andre steder kan det være slik at en hustru som motsetter seg en skilsmisse, blir bedt om å skrive under på dokumenter som antyder at hun er enig i skilsmissen. Hvis hun undertegner disse, viser hun klart og tydelig at hun vraker sin skyldige ektemann.

For at man skal unngå mulige misforståelser, vil det være tilrådelig at hustruen også i dette tilfellet gir representanter for menigheten et brev der hun forteller hvilke skritt som er blitt tatt, og de holdningene som ligger til grunn for dem. Hun kan fortelle at hun har sagt til ektemannen at hun var villig til å tilgi ham og fortsatt være gift med ham. Det betyr at skilsmissen ble oppnådd mot hennes ønske; hun ønsket ikke å vrake ektemannen, men var villig til å tilgi. Etter at hun altså har gjort det klart at hun var villig til å tilgi og fortsette ekteskapet, vil ikke det at hun undertegner papirer som rett og slett bringer spørsmål i forbindelse med økonomi og foreldreansvar i orden, bety at hun vraker ektemannen. *

Når det er konstatert at hun er villig til å tilgi selv etter skilsmissen, er verken hun eller mannen hennes fri til å gifte seg med en annen. Hvis hun, den uskyldige part hvis tilbud om tilgivelse ble avslått, senere bestemmer seg for å vrake ektemannen fordi han har gjort seg skyldig i umoral, er begge fri. Jesus viste at den uskyldige parten har rett til å ta en slik avgjørelse. — Matteus 5: 32; 19: 9; Lukas 16: 18.

[Fotnote]