Livshistorie

Helhjertet tjeneste trass i prøvelser

FORTALT AV RODOLFO LOZANO

Jeg ble født 17. september 1917 i byen Gómez Palacio i delstaten Durango i Mexico. Den meksikanske revolusjonen var i full gang. I 1920 var revolusjonen over, men i det området der vi bodde, fortsatte urolighetene i flere år etterpå og gjorde livet vanskelig.

EN GANG mor fikk høre om en konfrontasjon mellom opprørsstyrkene og hæren, holdt hun meg og mine tre brødre og to søstre innendørs i flere dager. Vi hadde lite mat. Jeg husker at jeg og lillesøsteren min gjemte oss under sengen. Etter denne hendelsen bestemte mor seg for å dra til USA med oss barna. Far skulle komme etter senere.

Vi kom til California i 1926, like før den store depresjonen rammet USA. Vi flyttet mange ganger, alt etter hvor vi kunne finne arbeid. Vi bodde blant annet i San Joaquin-dalen, Santa Clara, Salinas og King City. Vi lærte oss å arbeide ute på markene og å høste alle slags frukter og grønnsaker. Ungdomstiden bestod for en stor del av hardt arbeid, men det var en fin tid.

Bibelens sannhet når oss

I mars 1928 fikk vi besøk av en bibelstudent, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Det var en eldre, spansktalende mann som het Esteban Rivera. Tittelen på den brosjyren som han leverte, «Hvor er de døde?», gjorde inntrykk på meg, og det gjorde innholdet i den også. Selv om jeg var ung, ville jeg gjerne studere Bibelen sammen med bibelstudentene og være sammen med dem.  Med tiden ble mor og min søster Aurora også ivrige lovprisere av Jehova.

I midten av 1930-årene ble det bygd en Rikets sal i San Jose for den engelsktalende menigheten. Det var mange latinamerikanere som arbeidet på gårdene i området, så vi begynte å forkynne for dem og å holde Vakttårn-studiet på spansk. Vi fikk hjelp til dette av latinamerikanske Jehovas vitner fra San Francisco, som lå cirka åtte mil unna. Etter hvert var det rundt 60 som overvar de spanske møtene i Rikets sal i San Jose.

På et stevne i San Jose 28. februar 1940 ble jeg endelig døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Året etter ble jeg utnevnt til pioner, en heltidsforkynner blant Jehovas vitner. I april 1943 ble jeg bedt om å flytte til Stockton, en by som lå omtrent 13 mil unna, for å opprette en spansk menighet der. På den tiden tjente jeg som presiderende tilsynsmann i den engelske menigheten i San Jose, og jeg tok også hånd om de spansktalende vitnene der. Jeg ordnet med at noen andre overtok dette ansvaret, og så flyttet jeg til Stockton.

Min trofasthet blir prøvd

Fra og med 1940 ble jeg gjentatte ganger innkalt til sesjon, men hver gang ble det respektert at jeg nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Kort tid etter at USA gikk med i den annen verdenskrig i desember 1941, intensiverte imidlertid utskrivningsnemnda presset. I 1944 ble jeg til slutt satt i fengsel. Mens jeg ventet på å bli dømt, satt jeg i en kjeller sammen med forbrytere. Da de fikk høre at jeg var et av Jehovas vitner, stilte mange av dem spørsmål om hvordan de forbrytelsene de hadde begått, ville berøre deres forhold til Gud.

Jehovas vitner i San Jose betalte kausjonen for meg, slik at jeg kunne bli løslatt i påvente av rettssaken. En advokat i Los Angeles som representerte slike som var tiltalt i saker som hadde med borgerrettigheter å gjøre, tok saken min uten å kreve betaling. Dommeren bestemte seg for å løslate meg på betingelse av at jeg sluttet som pioner, tok meg lønnet arbeid og meldte meg for de føderale myndighetene hver måned. Jeg godtok ikke denne avgjørelsen, så jeg ble dømt til to års fengsel på McNeil Island i staten Washington. Der brukte jeg tiden til intenst bibelstudium. Jeg lærte meg også å skrive på maskin.  Før det hadde gått to år, ble jeg løslatt på grunn av god oppførsel. Jeg ordnet det straks slik at jeg kunne fortsette i pionertjenesten.

Utvidet virksomhet

Vinteren 1947 fikk jeg i oppgave å arbeide blant de spansktalende i Colorado City i Texas sammen med en pionerpartner. Men der var det så kaldt at vi drog til San Antonio, for der var det varmere. Der regnet det så mye at det ble vanskelig å forkynne fra dør til dør. Pengene tok snart slutt. I flere uker levde vi av brødskiver med rå kål og te laget av alfalfa. Partneren min drog hjem, men jeg ble igjen. Da de engelsktalende brødrene ble oppmerksom på mine materielle behov, begynte de å hjelpe meg.

Våren etter drog jeg tilbake til mitt tildelte distrikt i Colorado City, og med tiden ble det opprettet en liten spansk menighet der. Så flyttet jeg til Sweetwater i Texas, og der hjalp jeg til med å opprette enda en spansk menighet. Mens jeg var i Sweetwater, fikk jeg et brev — en innbydelse til å få opplæring som misjonær og gjennomgå den 15. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Den skulle begynne 22. februar 1950. Etter avslutningshøytideligheten på det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York den sommeren ble jeg på Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i tre måneder. Der fikk jeg opplæring med tanke på min oppgave ved avdelingskontoret i Mexico.

Arbeidet i Mexico

Jeg kom til Mexico by den 20. oktober 1950. Etter cirka to uker ble jeg utnevnt til avdelingstilsynsmann. Jeg hadde den oppgaven i fire og et halvt år. Den erfaringen som jeg hadde fått i pionertjenesten, i fengselet, på Gilead og i Brooklyn, viste seg å være svært nyttig. Da jeg kom til Mexico, oppdaget jeg fort at det var behov for å bygge opp åndeligheten til våre meksikanske brødre og søstre. Det var særlig behov for å hjelpe dem til å holde seg til de høye moralnormene i Guds Ord.

I latinamerikanske land, deriblant Mexico, var det vanlig at par bodde sammen uten å være lovformelig gift. Kristenhetens religionssamfunn, spesielt den katolske kirke, hadde latt denne ubibelske skikken få fortsette å være vanlig. (Hebreerne 13: 4) Derfor var noen blitt medlemmer av Jehovas vitners menigheter selv om de ikke var lovformelig gift. Nå ble det truffet en ordning for disse; de fikk seks måneder på seg til å ordne opp i forholdet. Ellers ville de ikke lenger være anerkjent som Jehovas vitner.

For mange var det en enkel sak å ordne opp i livet sitt. De trengte bare å legalisere det forholdet som de var i, ved å gifte seg. For andre var det mer komplisert. Noen hadde for eksempel vært gift to eller til og med tre ganger uten noen gang å ha fått skilsmisse. Da den ekteskapelige situasjonen blant Jehovas folk endelig var i overensstemmelse med Guds Ord, ble menighetene velsignet åndelig sett. — 1. Korinter 6: 9—11.

På den tiden hadde folk i Mexico generelt sett liten skolegang. Selv før jeg kom i 1950, hadde avdelingskontoret begynt å organisere lese- og skrivekurser i menighetene. Nå ble disse kursene omorganisert, og man sørget for at de ble registrert hos myndighetene. Fra 1946 av, da man begynte å føre fortegnelser, er det over 143 000 personer i Mexico som har lært å lese og skrive på kurser som Jehovas vitner har arrangert.

I Mexico har lovene med hensyn til religionssamfunn vært svært restriktive. Men i de senere årene har det skjedd viktige forandringer. I 1992 ble det vedtatt en ny lov om religiøse saker, så i 1993 ble Jehovas vitner i Mexico registrert som en religiøs organisasjon.

For meg har disse forandringene, som jeg tidligere trodde var umulige, vært en kilde til  stor glede. I mange år har jeg gjentatte ganger oppsøkt offentlige kontorer og møtt en temmelig mistroisk holdning. Men det er fint å se hvordan den juridiske avdelingen på avdelingskontoret her har tatt hånd om disse sakene, slik at vi nå forholdsvis sjelden blir forstyrret i forkynnelsesarbeidet.

Tjeneste sammen med en misjonærpartner

Da jeg kom til Mexico, var det allerede mange der som var blitt uteksaminert fra tidligere Gilead-klasser. En av disse var Esther Vartanian, en armensk søster som hadde begynt som pioner i Vallejo i California i 1942. Vi giftet oss 30. juli 1955, og etter det fortsatte vi i våre tildelte oppgaver i Mexico. Esther fortsatte i misjonærtjenesten i Mexico by, og vi bodde på avdelingskontoret, der jeg fortsatte å tjene.

I 1947 kom Esther til sitt første tildelte misjonærdistrikt. Det var i byen Monterrey i delstaten Nuevo León i Mexico. Det var bare én menighet i Monterrey, og den bestod av 40 vitner, men da Esther ble forflyttet til Mexico by i 1950, var det fire menigheter der. Ved avdelingskontoret nær Mexico by er det for tiden to unge som er etterkommere av familier som Esther studerte Bibelen med da hun var i Monterrey.

I 1950 bestod misjonærenes distrikt i Mexico by av mesteparten av byen. De drog gjennom sitt tildelte distrikt til fots eller i gamle, overfylte busser. Da jeg kom dit i slutten av 1950, fantes det sju menigheter. Nå er det cirka 1600 menigheter og over 90 000 Rikets forkynnere i Mexico by, og i fjor var det der over 250 000 som overvar høytiden til minne om Kristi død! I årenes løp har Esther og jeg hatt det privilegium å tjene i mange av disse menighetene.

 Når Esther og jeg starter et bibelstudium, prøver vi alltid å få faren i familien interessert, slik at hele familien blir engasjert. På den måten har vi opplevd at mange store familier har begynt å tjene Jehova. Jeg tror at en av grunnene til at den sanne tilbedelse har hatt så rask vekst i Mexico, er at hele familier ofte er forent i den sanne tilbedelse.

Jehova har velsignet arbeidet

Siden 1950 har arbeidet i Mexico hatt bemerkelsesverdig framgang, både med hensyn til økningen i antall forkynnere og med hensyn til forandringene i organisasjonen. Det er en stor glede å ha bidratt til denne økningen i en liten grad og å arbeide sammen med et så gjestfritt og lykkelig folk.

Karl Klein, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, og hans kone, Margaret, besøkte oss da de var på ferie her for noen år siden. Bror Klein hadde lyst til å føle arbeidet i det meksikanske distriktet på pulsen, så han og Margaret ble med til San Juan Tezontla menighet i nærheten av Mexico by, som vi tilhørte på den tiden. Vi hadde en liten sal — den var cirka 4,5 meter bred og 5,5 meter lang. Da vi kom, var det rundt 70 til stede allerede, og det var nesten ikke ståplasser igjen. De eldre satt på stoler, de yngre på benker og småbarna satt på mursteiner eller på gulvet.

Det gjorde sterkt inntrykk på bror Klein at alle barna hadde sin bibel klar og slo opp skriftstedene sammen med taleren. Etter det offentlige foredraget drøftet bror Klein Matteus 13: 19—23. Han sa at det i Mexico fantes mye av den «gode jord» som Jesus hadde snakket om. Sju av de barna som var til stede den dagen, arbeider for tiden på det kolossale utvidelsesprosjektet ved vårt avdelingskontor i nærheten av Mexico by. En annen tjener på Betel, og flere andre er pionerer.

Da jeg kom til Mexico by, var det bare elleve på avdelingskontoret. Nå er det cirka 1350 som arbeider her, og rundt 250 av dem er med på byggingen av de nye bygningene til avdelingskontoret. Når alt dette arbeidet er ferdig, muligens i 2002, har vi plass til cirka 1200 flere i vårt utvidede anlegg. I 1950 var vi færre enn 7000 forkynnere i hele landet, og nå er vi over 500 000! Jeg har sett hvordan Jehova har velsignet innsatsen til våre ydmyke meksikanske brødre, som arbeider så hardt for å bringe ham ære, og det får mitt hjerte til å strømme over av glede.

Jeg møter en stor utfordring

I den senere tid har en av de største utfordringene for meg vært sykdom. Jeg har stort sett vært frisk. Men i november 1988 ble jeg rammet av et hjerneslag, og det gikk hardt ut over mine fysiske evner. Gjennom trening og annen behandling har jeg takket være Jehova kommet meg til en viss grad, men enkelte kroppsdeler reagerer ikke slik som jeg skulle ønske. Jeg får fortsatt medisinsk behandling mot sterke hodesmerter og mot andre plager etter slaget som fortsatt gjør seg gjeldende.

Jeg kan ikke lenger gjøre så mye som jeg skulle ønske, men det gir meg tilfredshet å vite at jeg har kunnet hjelpe mange til å lære Jehovas hensikter å kjenne og til å bli innviede tjenere for ham. Jeg synes også at det er hyggelig å snakke med så mange som mulig av de kristne brødrene og søstrene som besøker avdelingskontoret vårt. Jeg føler at det er til gjensidig oppmuntring.

Vissheten om at Jehova verdsetter vår tjeneste for ham, og at det vi har gjort, ikke er forgjeves, har styrket meg veldig. (1. Korinter 15: 58) Jeg har mine begrensninger og min sykdom, men jeg har lagt meg på hjertet ordene i Kolosserne 3: 23, 24: «Hva dere enn gjør, så arbeid med det av hele deres sjel, som for Jehova og ikke for mennesker, for dere vet at det er fra Jehova dere skal få arvens rettmessige lønn.» I overensstemmelse med denne formaningen har jeg lært å tjene Jehova helhjertet trass i prøvelser.

[Bilde på side 24]

I 1942, da jeg var pioner

[Bilde på side 24]

Min kone begynte sin tjeneste som misjonær i Mexico i 1947

[Bilde på side 24]

Sammen med Esther i dag

[Bilder på side 26]

Øverst til venstre: Betel-familien i Mexico i 1952. Jeg sitter foran

Over: På et områdestevne i 1999, som ble holdt på dette stadionet i Mexico by, var det over 109 000 til stede

Nederst til venstre: De nye utvidelsene ved avdelingskontoret som snart er ferdige