Livshistorie

Jeg har tjent der det var behov for meg

FORTALT AV JAMES B. BERRY

Året var 1939. Den store depresjonen gjorde livet vanskelig i USA, og krigstrusselen hang over hele Europa. Min yngre bror, Bennett, og jeg hadde dratt fra hjemmet vårt i Mississippi til Houston i Texas for å få oss arbeid.

EN DAG ut på sensommeren hørte vi en dramatisk melding gjennom den sprakende lyden fra radioen: Hitlers hærer hadde gått inn i Polen. «Harmageddon har begynt!» utbrøt broren min. Vi sluttet straks i jobbene våre. Vi drog til den nærmeste Rikets sal og overvar vårt første møte. Hvorfor til en Rikets sal? La meg ta det hele fra begynnelsen.

Jeg ble født i Hebron i Mississippi i 1915. Vi bodde ute på landet. Bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, kom på besøk i området omtrent en gang i året og holdt et foredrag hjemme hos noen. Som følge av det hadde foreldrene mine mange bibelske publikasjoner. Bennett og jeg fikk tro på det som stod i disse bøkene: At det ikke finnes et brennende helvete, at sjelen dør, og at de rettferdige skal bo på jorden for evig. Men vi hadde fortsatt mye å lære. En tid etter at jeg var ferdig med skolen, drog broren min og jeg til Texas for å finne oss arbeid.

Da vi omsider kontaktet Jehovas vitner i deres Rikets sal, ble vi spurt om vi var pionerer. Vi hadde ingen anelse om at en pioner er en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. De spurte om vi hadde lyst til å forkynne. «Ja, naturligvis!» svarte vi. Vi gikk ut fra at de ville sende noen sammen med oss som kunne vise  oss hvordan vi skulle gå fram. Men de gav oss bare et distriktskart og bad oss om å gjennomarbeide distriktet. Der stod vi! Bennett og jeg hadde ikke peiling på hvordan vi skulle forkynne, og vi hadde ikke lyst til å dumme oss ut. Til slutt sendte vi ganske enkelt distriktskartet tilbake til menigheten i posten og drog hjem til Mississippi!

Vi gjør Bibelens sannhet til en del av oss selv

Etter at vi hadde kommet hjem, leste vi i Jehovas vitners publikasjoner hver dag i nesten et år. Det var ikke innlagt strøm hjemme hos oss, så om kvelden måtte vi lese i lyset fra peisen. Den gangen besøkte sonetjenere, eller reisende tilsynsmenn, Jehovas vitners menigheter og isolerte forkynnere for å styrke dem åndelig sett. En av disse tjenerne, Ted Klein, besøkte menigheten vår og samarbeidet med Bennett og meg i forkynnelsen fra dør til dør, og noen ganger tok han oss med begge to samtidig. Han forklarte oss hva pionertjenesten går ut på.

Samværet med ham fikk oss virkelig til å tenke på om vi kunne gjøre mer for å tjene Gud. Slik gikk det til at bror Klein døpte Bennett, søsteren vår, Velva, og meg den 18. april 1940. Foreldrene våre var til stede da vi ble døpt, og de var glad for den beslutningen vi hadde truffet. Omtrent to år senere ble de også døpt. Begge forble trofaste mot Gud helt til de døde — far i 1956 og mor i 1975.

Da bror Klein spurte meg om jeg kunne bli pioner, sa jeg at jeg hadde lyst, men at jeg verken hadde penger, klær eller noe annet. «Det går bra,» sa han, «jeg skal ta meg av den saken.» Og det gjorde han. Først sendte han inn pionersøknaden min. Så tok han meg med til New Orleans, omkring 30 mil unna, og viste meg noen fine leiligheter i etasjen over en Rikets sal. De var beregnet på pionerer. Jeg flyttet snart inn der og begynte min løpebane som pioner. Brødrene i New Orleans trådte støttende til ved å gi pionerene klær, penger og mat. I løpet av dagen kom brødrene med mat som de satte igjen utenfor døren, og det hendte også at de puttet maten i kjøleskapet for oss. En bror som eide en restaurant i nærheten, tilbød oss å komme til restauranten like før han stengte, slik at vi kunne få oss litt mat — for eksempel kjøtt, brød, chili con carne og paier — mat som var blitt til overs i løpet av dagen.

Utsatt for pøbelangrep

Etter en tid fikk jeg i oppdrag å være pioner i Jackson i Mississippi. Min unge partner og jeg ble utsatt for pøbelangrep der, og det virket som de instanser som skulle opprettholde lov og orden, støttet pøblene! Slik var det også i vårt neste distrikt — Columbus i Mississippi. Siden vi forkynte for folk av alle raser og nasjonaliteter, ble vi hatet av enkelte hvite mennesker. Mange mente at vi gjorde oss skyldig i oppvigleri. En tidligere offiser i American Legion, en svært patriotisk organisasjon av krigsveteraner, hadde den oppfatningen. Han fikk flere ganger rasende pøbelflokker til å angripe oss.

Da vi ble angrepet i Columbus første gang, kom det en pøbelflokk etter oss mens vi tilbød blad på gaten. De dyttet oss opp mot et butikkvindu av speilglass. En folkemengde  samlet seg for å se hva som skjedde. Snart kom politiet og tok oss med til rettsbygningen. Pøbelflokken, som hadde fulgt etter oss til rettsbygningen, gjorde det klart mens alle betjentene hørte på, at hvis vi forlot byen innen en bestemt dato, skulle vi få dra med hud (i live). Hvis vi drog etter den datoen, ville det bli uten hud (rundjult eller til og med drept)! Vi tenkte at det var best å forlate byen for en tid. Men noen uker senere drog vi tilbake og gjenopptok forkynnelsesarbeidet.

Ikke lenge etter kastet en gjeng på åtte mann seg over oss og tvang oss inn i de to bilene sine. De kjørte oss inn i skogen, kledde av oss og gav hver av oss 30 slag med beltet mitt! De hadde våpen og til og med tau, og jeg må si at vi var vettskremt. Jeg trodde at de skulle binde oss og kaste oss i elven. De rev i stykker litteraturen vår og strødde papirbitene utover, og de smadret grammofonen vår mot en trestubbe.

Etter at de hadde slått oss, sa de at vi skulle kle på oss igjen og gå nedover en sti i skogen uten å se oss tilbake. Da vi gikk, var vi sikker på at hvis vi våget å snu oss, ville de skyte oss — uten å bli straffet for det! Men etter noen minutter hørte vi at de kjørte sin vei.

En annen gang ble vi jaget av en rasende pøbelflokk, og vi måtte knyte klærne våre rundt halsen og svømme over en elv for å unnslippe. Ikke lenge etter ble vi arrestert og anklaget for oppvigleri. Vi satt tre uker i varetekt før rettssaken fant sted. Hendelsen ble godt kjent i Columbus. Studentene ved et college i nærheten fikk til og med fri tidligere for å kunne være til stede. Da rettssaken skulle begynne, var rettslokalet fylt til trengsel — det var bare ståplasser igjen. To prester, borgermesteren og politiet vitnet på vegne av det offentlige.

Et av Jehovas vitner som var advokat, G.C. Clarke, og hans medarbeider ble sendt for å representere oss. De bad om at anklagen om oppvigleri måtte bli avvist på grunn av mangel på bevis. Den advokaten som samarbeidet med bror Clarke, var ikke et av Jehovas vitner, men han kom med slagkraftige argumenter til fordel for oss. På et tidspunkt sa han til dommeren: «Folk sier at Jehovas vitner er sprø. Sprø? Thomas Edison ble også beskyldt for å være sprø!» Så pekte han på en vegglampe og sa: «Men se på den lyspæren!» Edison, som oppfant lyspæren, kan ha blitt sett på som sprø av noen, men ingen kunne bortforklare hans prestasjoner.

Etter å ha hørt vitneforklaringen sa dommeren til statsadvokaten: «Du har ikke et fnugg av bevis på oppvigleri, og de har rett til å utføre dette arbeidet. Før dem ikke tilbake til denne rettssalen og sløs ikke med statens tid og penger, og heller ikke med min tid, før du har beviser!» Seieren var vår!

Etterpå kalte imidlertid dommeren oss inn på sitt kontor. Han var klar over at hele byen var imot hans avgjørelse. Derfor sa han: «Det jeg sa, er i samsvar med loven, men mitt personlige råd til dere begge er: Kom dere bort herfra, for ellers dreper de dere!» Vi visste at han hadde rett, så vi forlot byen.

 Deretter slo jeg meg sammen med Bennett og Velva, som tjente som spesialpionerer i Clarksville i Tennessee. Etter noen måneder ble vi sendt til byen Paris i Kentucky. Halvannet år senere var vi kommet så langt at vi skulle til å opprette en menighet der, da Bennett og jeg fikk en meget spesiell innbydelse.

Misjonærtjeneste

Da vi så innbydelsen til å gjennomgå den andre klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, tenkte vi: «Det må være en feiltagelse! Hvorfor skulle de innby to vanlige unge gutter fra Mississippi til den skolen?» Vi hadde trodd at man måtte være velutdannet for å komme dit, men vi drog av gårde likevel. Det var 100 elever i klassen, og kurset varte i fem måneder. Avslutningshøytideligheten fant sted den 31. januar 1944, og vi var ivrige etter å tjene i et fremmed land. Men den gangen tok det lang tid å få pass og visum, så elevene ble midlertidig sendt til forskjellige steder i USA. Etter at Bennett og jeg hadde tjent som pionerer i Alabama og Georgia en stund, fikk vi endelig tildelt vårt distrikt — Barbados i Vestindia.

Den annen verdenskrig pågikk fortsatt, og Jehovas vitners arbeid og litteratur var forbudt mange steder, også på Barbados. I tollen ble bagasjen vår åpnet og gjennomsøkt, og tollerne fant den litteraturen som vi hadde gjemt der. Vi tenkte: «Nå er det slutt.» Men en av tollerne sa bare: «Vi er lei for at vi måtte gjennomsøke bagasjen deres; noe av denne litteraturen er forbudt på Barbados.» Men han lot oss likevel slippe igjennom med all den litteraturen som vi hadde pakket ned! Senere, da vi forkynte for representanter for myndighetene, sa de at de ikke visste hvorfor litteraturen var blitt forbudt. Etter noen måneder ble forbudet opphevet.

Vi oppnådde gode resultater i tjenesten på Barbados. Vi ledet minst 15 bibelstudier hver, og de fleste av dem vi studerte med, gjorde åndelige framskritt. Det var gledelig at noen kom på menighetsmøtene. Men siden litteraturen hadde vært forbudt en periode, hadde brødrene mangelfull forståelse av hvordan møtene skulle ledes. Snart kunne vi imidlertid lære opp noen dyktige brødre. Vi hjalp mange av dem vi studerte med, til å komme i gang i den kristne tjeneste, og vi var glad for å se menigheten vokse.

Jeg gifter meg og får barn

Etter at jeg hadde vært på Barbados i omkring 18 måneder, trengte jeg en operasjon og måtte reise tilbake til USA. Mens jeg var der, giftet jeg meg med Dorothy, som jeg hadde brevvekslet med. Min kone og jeg tjente som pionerer i Tallahassee i Florida, men etter seks måneder flyttet vi til Louisville i Kentucky, hvor et av Jehovas vitner hadde tilbudt meg en jobb. Min bror, Bennett, fortsatte å  tjene på Barbados i mange år. Senere giftet han seg med en annen misjonær og tjente som reisende tilsynsmann der. De måtte til slutt vende tilbake til USA av helsemessige grunner. De fortsatte i reisetjenesten og besøkte spansktalende menigheter helt til Bennett døde i 1990 i en alder av 73 år.

I 1950 fødte Dorothy vårt første barn, en pike, som vi kalte Daryl. Vi fikk til sammen fem barn. Vårt andre barn, Derrick, døde av hjernehinnebetennelse da han bare var to og et halvt år gammel. Men i 1956 ble Leslie født, og i 1958 kom Everett. Dorothy og jeg bestrebet oss på å lære barna våre å følge Bibelens sannhet. Vi forsøkte alltid å ha et program for vårt ukentlige familiestudium og gjøre det interessant for alle barna. Da Daryl, Leslie og Everett fortsatt var små, gav vi dem hver uke spørsmål som de måtte finne svar på til uken etter. De øvde også på å forkynne fra hus til hus. Mens den ene gikk inn i kleskottet og lot som om han var beboer, stod den andre utenfor og banket på. De fant på morsomme replikker for å erte hverandre, men dette hjalp dem til å bli glad i forkynnelsesarbeidet. Vi forkynte også regelmessig sammen med dem.

Da vår yngste sønn, Elton, ble født i 1973, var Dorothy nesten 50, og jeg nærmet meg 60. I menigheten ble vi kalt Abraham og Sara! (1. Mosebok 17: 15—17) De eldre guttene tok ofte Elton med seg ut i tjenesten. Vi følte at det var et mektig vitnesbyrd for andre å se at familier — brødre og søstre, foreldre og barn — kunne samarbeide om å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter. Eltons eldre brødre skiftet på å bære ham på skuldrene og putte en traktat i hånden på ham. Folk lyttet nesten alltid når de åpnet døren og så denne søte pjokken som satt på skuldrene til storebroren sin. Guttene lærte Elton opp til å levere traktaten til beboeren og si noen ord når samtalen var slutt. Det var slik han begynte å forkynne.

Opp gjennom årene har vi kunnet hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne. I slutten av 1970-årene flyttet vi fra Louisville til byen Shelbyville i Kentucky for å tjene i en menighet hvor det var større behov. Mens vi bodde der, så vi ikke bare menigheten vokse, men hjalp også til med å finne en tomt og bygge en Rikets sal. Senere ble vi spurt om vi ville tjene i en annen menighet ikke langt unna.

Uvisshet i familielivet

Jeg ville så gjerne ha kunnet fortelle at alle barna våre fortsatte å følge Jehovas veier, men det kan jeg ikke. Etter at barna ble voksne og flyttet hjemmefra, forlot tre av de fire barna som vokste opp, sannhetens vei. Men vår sønn Everett fulgte mitt eksempel og begynte i heltidstjenesten. Han tjente senere ved Jehovas vitners administrasjonssenter i New York, og i 1984 ble han innbudt til å gjennomgå Gileads 77. klasse. Etter at han ble uteksaminert, drog han til sitt tildelte distrikt i Sierra Leone i Vest-Afrika. I 1988 giftet han seg med Marianne, en pionersøster fra Belgia. De har vært misjonærer sammen siden da.

Som enhver forelder kan tenke seg, var det nedslående for oss å se at tre av barna våre oppgav å følge en levemåte som er tilfredsstillende nå, og som innebærer et enestående håp om evig liv på en paradisisk jord i framtiden. Noen ganger har jeg klandret meg selv. Men jeg har funnet trøst i å tenke på at selv noen av Jehovas åndesønner, eller engler, sluttet å tjene ham — selv om Jehova tukter i kjærlighet, viser godhet og aldri gjør feil. (5. Mosebok 32: 4; Johannes 8: 44; Åpenbaringen 12: 4, 9) Dette har hjulpet meg til å forstå at uansett hvor store anstrengelser foreldre måtte gjøre seg for å lære opp barna sine i Jehovas veier, er det likevel noen som kanskje ikke tar imot sannheten.

Vi må i likhet med et tre som blir bøyd av sterke vinder, tilpasse oss motgang og forskjellige problemer som vi møter. Jeg har i årenes løp funnet ut at regelmessig bibelstudium og møtedeltagelse gir meg den styrke jeg trenger  for å tilpasse meg og overleve åndelig sett. Etter hvert som jeg blir eldre, ser jeg hvilke feil jeg har gjort tidligere, men jeg forsøker å se de positive sidene. Hvis vi forblir trofaste, vil slike opplevelser tross alt bare fremme vår åndelige utvikling. Hvis vi lærer noe av de negative sidene ved livet, kan det sies at det er noe positivt ved dem. — Jakob 1: 2, 3.

Dorothy og jeg har ikke lenger verken helse eller styrke til å gjøre det som vi gjerne ville i Jehovas tjeneste. Men vi er takknemlig for den støtte som vi får fra våre kjære kristne brødre og søstre. På nesten hvert møte gir brødrene uttrykk for hvor glade de er for at vi er til stede. Og de anstrenger seg for å hjelpe oss på alle mulige måter — ja også med å utføre reparasjoner på huset og på bilen.

Vi er hjelpepionerer fra tid til annen, og vi leder studier med interesserte. Noe som vi alltid gleder oss spesielt over, er når vi får høre nytt fra sønnen vår i Afrika. Vi har fortsatt vårt familiestudium, selv om vi nå bare er to. Vi er glad for at vi har brukt så mange år i tjenesten for Jehova. Han forsikrer oss om at han ikke skal ’glemme vårt arbeid og den kjærlighet vi har vist mot hans navn’. — Hebreerne 6: 10.

[Bilde på side 25]

Velva, Bennett og meg da vi ble døpt av Ted Klein den 18. april 1940

[Bilde på side 26]

Sammen med min kone, Dorothy, tidlig i 1940-årene og i 1997

[Bilde på side 27]

Det offentlige foredraget «Fredsfyrsten», som ble annonsert på en bybuss på Barbados

[Bilde på side 27]

Broren min, Bennett, foran misjonærhjemmet