Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hva er sannheten om Dødehavsrullene?

Hva er sannheten om Dødehavsrullene?

Hva er sannheten om Dødehavsrullene?

For over 50 år siden kastet en beduingjeter en stein inn i en hule, noe som førte til det som noen har kalt det 20. århundres største arkeologiske funn. Beduinen hørte en leirkrukke bli knust. Etter en nærmere undersøkelse fant han den første av de skriftrullene som etter hvert ble kjent som Dødehavsrullene.

DISSE skriftrullene har vært gjenstand for oppmerksomhet og strid både i akademiske kretser og i massemediene. Blant folk flest rår det stor forvirring og feilinformasjon. Det har versert rykter om at mye er blitt holdt skjult på grunn av frykt for at rullene skulle avsløre kjensgjerninger som ville undergrave troen til både kristne og jøder. Men hvor stor betydning har egentlig disse rullene? Er det etter 50 år mulig å vite sannheten om dem?

Hva er Dødehavsrullene?

Dødehavsrullene er gamle, jødiske håndskrifter, hvorav de fleste av dem er skrevet på hebraisk, noen av dem på arameisk og noen få på gresk. Mange av disse skriftrullene og fragmentene er over 2000 år gamle og skriver seg fra tiden før Jesu fødsel. Blant de første rullene som man fikk fra beduinene, var sju lengre håndskrifter av varierende kvalitet. Etter hvert som man undersøkte flere huler, ble andre ruller funnet, samt flere tusen fragmenter. I årene fra 1947 til 1956 ble det i nærheten av Qumran ved Dødehavet oppdaget til sammen elleve huler som inneholdt skriftruller.

Etter at alle skriftrullene og fragmentene er blitt sortert og ordnet, viser det seg at de utgjør omkring 800 håndskrifter. Cirka en fjerdedel av disse håndskriftene, eller bare i overkant av 200, er avskrifter av den hebraiske bibeltekst. De andre håndskriftene er ikke-bibelske, jødiske skrifter. Det gjelder både apokryfene og psevdepigrafene. *

Noen av de skriftrullene som forskerne fant mest spennende, var dem som man tidligere ikke kjente til. Disse innbefatter fortolkninger av jødiske lovspørsmål, konkrete regler for det sektsamfunnet som holdt til i Qumran, liturgiske dikt og bønner og også eskatologiske verker som gjenspeiler oppfatninger om oppfyllelsen av bibelske profetier og de siste dager. Det finnes også noen unike bibelkommentarer, de eldste forløperne til vår tids vers-for-vers-forklaringer av bibeltekster.

Hvem skrev Dødehavsrullene?

Forskjellige metoder for datering av gamle dokumenter viser at rullene enten er avskrevet eller forfattet mellom det tredje århundre f.v.t. og det første århundre e.v.t. Noen bibelforskere har framholdt den tanke at jøder fra Jerusalem gjemte skriftrullene i hulene før templets ødeleggelse i år 70. Men de fleste bibelforskere som studerer skriftrullene, mener at en slik oppfatning ikke harmonerer med innholdet i rullene. Mange av rullene gjenspeiler oppfatninger og skikker som gikk imot de religiøse myndigheter i Jerusalem. Disse rullene vitner om et samfunn som mente at Gud hadde forkastet prestene og tempeltjenesten i Jerusalem, og at han betraktet deres gruppes tilbedelse i ørkenen som en slags stedfortredende tempeltjeneste. Det virker usannsynlig at myndighetene i templet i Jerusalem skulle gjemme en samling som innbefattet slike ruller.

Selv om det trolig fantes en gruppe avskrivere i Qumran, ble sannsynligvis mange av skriftrullene samlet fra andre steder og brakt dit av dette samfunnets medlemmer. Dødehavsrullene er på en måte en omfattende samling av bøker, et bibliotek. Som tilfellet er med ethvert bibliotek, kan samlingen innbefatte bøker som inneholder et vidt spekter av forskjellige tanker, som ikke alle nødvendigvis gjenspeiler lesernes religiøse synspunkter. Men når det gjelder de tekstene som finnes i flere eksemplarer, er det mer sannsynlig at de gjenspeiler gruppens spesielle interesser og trosoppfatninger.

Var innbyggerne i Qumran esseere?

Dersom disse rullene utgjorde Qumrans bibliotek, kan vi jo spørre: Hvem var så stedets innbyggere? Professor Eleazar Sukenik, som i 1947 fikk tak i tre skriftruller til det hebraiske universitet i Jerusalem, var den første som hevdet at disse rullene hadde tilhørt et esseersamfunn.

Esseerne var en jødisk sekt som blir omtalt av Josefus, Filon fra Alexandria og Plinius den eldre, som alle var skribenter i det første århundre. Det hersker noe usikkerhet med hensyn til nøyaktig hvordan esseerne oppstod, men det har trolig skjedd under den urolige perioden som var etter makkabeernes opprør i det andre århundre f.v.t. * Josefus skriver om esseernes eksistens i denne perioden og forteller utførlig om hvordan deres religiøse oppfatninger skilte seg ut fra fariseernes og saddukeernes syn. Plinius omtalte et esseersamfunn som holdt til ved Dødehavet, mellom Jeriko og En-Gedi.

Professor James VanderKam, som forsker i Dødehavsrullene, går ut fra at «de esseerne som bodde i Qumran, bare utgjorde en liten del av en større esseerbevegelse», som Josefus anslo til å bestå av omkring 4000. Selv om ikke alle beskrivelsene i Qumrantekstene til punkt og prikke stemmer med beskrivelsen av esseerne, passer det bildet som disse tekstene gir, bedre med esseerne enn med noen annen jødisk gruppe man kjenner til fra denne perioden.

Noen har hevdet at kristendommen oppstod i Qumran. Ikke desto mindre kan man legge merke til mange påfallende forskjeller mellom de religiøse oppfatningene til Qumran-sekten og til dem de første kristne hadde. Qumrantekstene vitner om ekstremt strenge sabbatsforskrifter og en nesten sykelig opptatthet av seremoniell renhet. (Matteus 15: 1—20; Lukas 6: 1—11) Mye av det samme kan sies angående esseernes isolasjon fra samfunnet, deres skjebnetro, deres tro på sjelens udødelighet og den vekt de la på sølibat og mystiske forestillinger om deltagelse sammen med engler i tilbedelsen. Dette viser at de avvek fra den lære som Jesus og de først kristne forkynte. — Matteus 5: 14—16; Johannes 11: 23, 24; Kolosserne 2: 18; 1. Timoteus 4: 1—3.

Ingenting dekket over, ingen skjulte ruller

I årene etter funnet av Dødehavsrullene ble det laget forskjellige utgivelser som gjorde funnene lett tilgjengelige for forskere verden rundt. Men de flere tusen fragmentene fra én av hulene, kjent som hule nr. 4, var langt mer problematiske. De var overlatt til et lite, internasjonalt forskerteam som var blitt nedsatt i Øst-Jerusalem (den gang en del av Jordan), ved Palestina arkeologiske museum. Ingen jødiske eller israelske forskere ble tatt med i dette teamet.

Teamet inntok etter hvert den holdning at ingen skulle få adgang til rullene før de offisielle resultatene av forskningsarbeidet skulle offentliggjøres. Det ble satt en grense for hvor mange forskere som til enhver tid skulle utgjøre teamet. Når et medlem av teamet døde, ble vedkommende bare erstattet av én ny forsker. Arbeidsmengden krevde et mye større team, og i noen tilfeller var det nødvendig med mer inngående kunnskaper i gammelhebraisk og arameisk. James VanderKam sa det på denne måten: «Titusener av fragmenter var mer enn åtte eksperter kunne ta seg av, samme hvor dyktige de var.»

Etter seksdagerskrigen i 1967 kom Øst-Jerusalem og rullene der under israelsk herredømme, men det ble ikke innført noen forandring med hensyn til forskerteamet. Da utgivelsen av rullene fra hule nr. 4 ikke bare drøyde flere år, men flere tiår, protesterte en rekke forskere høylydt. I 1977 omtalte Geza Vermes ved Oxford universitet denne utsettelsen som det 20. århundres akademiske skandale par excellence. Det begynte å versere rykter om at den katolske kirke bevisst holdt tilbake opplysninger i rullene som ville være ødeleggende for kristendommen.

I 1980-årene ble endelig teamet utvidet til å omfatte 20 forskere. I 1990 ble så teamet ytterligere utvidet. Under tilsyn av teamets nylig utnevnte redaksjonelle sjef, Emanuel Tov ved det hebraiske universitet i Jerusalem, ble det nå utvidet til over 50 forskere. Det ble satt opp en stram timeplan med hensyn til en utgivelse av alle utgavene av de gjenstående rullene.

I 1991 kom det uventet et virkelig gjennombrudd. For det første ble det utgitt en foreløpig utgave av de Dødehavsrullene som ikke var blitt offentliggjort (A Preliminary Edition of the Unpublished Dead Sea Scrolls). Ved hjelp av datateknologi var denne utgaven blitt satt sammen ut fra en kopi av teamets konkordans. For det andre bekjentgjorde Huntington bibliotek i San Marino i California at de ville gjøre et komplett sett med fotografier av rullene tilgjengelig for alle bibelforskere. Det gikk ikke lang tid før utgivelsen av en faksimileutgave av Dødehavsrullene (A Facsimile Edition of the Dead Sea Scrolls) gjorde at fotografier av de tidligere ikke offentliggjorte rullene ble lett tilgjengelige.

I det siste tiåret har derfor alle Dødehavsrullene vært tilgjengelige for studium. Forskningen viser at det ikke var noe som ble dekket over; det var ikke noen ruller som ble holdt skjult. Det er først nå, etter hvert som de offisielle utgavene av rullene blir publisert, at man kan begynne å foreta en fullstendig analyse av materialet. En ny generasjon av forskere av Dødehavsrullene har sett dagens lys. Men hvilken betydning har denne forskningen for dem som er interessert i Bibelen?

[Fotnoter]

^ avsn. 6 Både apokryfene (bokstavelig «skjult») og psevdepigrafene (bokstavelig «urettmessig tilskrevne skrifter») er jødiske skrifter som skriver seg fra tidsrommet mellom det tredje århundre f.v.t. og et stykke ut i det første århundre e.v.t. Apokryfene blir godtatt av den romersk-katolske kirke som en del av den inspirerte bibelske kanon, men bøkene blir forkastet av jøder og protestanter. Psevdepigrafene er ofte skrevet i form av tillegg til bibelske beretninger og tilskrives kjente, bibelske personer.

^ avsn. 13 Se artikkelen «Hvem var makkabeerne?» i Vakttårnet for 15. november 1998, sidene 21—24.

[Bilde på side 3]

Det var blant annet i disse hulene i nærheten av Dødehavet at det ble funnet gamle skriftruller

[Bilderettigheter på side 3]

Skriftrullfragment: Sidene 3, 4 og 6: Gjengitt med tillatelse av Israel Antiquities Authority

[Bilderettigheter på side 5]

Gjengitt med tillatelse av Bokens helligdom, Israel Museum, Jerusalem