Livshistorie

Holdt oppe av Jehova alle mine dager

FORTALT AV FORREST LEE

Politiet hadde nettopp beslaglagt grammofonene våre og den bibelske litteraturen vår. Den annen verdenskrig gav motstandere et påskudd til å overtale Canadas nye generalguvernør til å erklære Jehovas vitners virksomhet for ulovlig. Det skjedde den 4. juli 1940.

UTEN å la oss skremme av det som hadde hendt, fikk vi tak i mer litteratur fra det stedet hvor den ble oppbevart, og vi fortsatte å forkynne. Jeg kommer alltid til å huske hva far sa den gangen: «Vi gir oss ikke så lett. Jehova har befalt oss å forkynne.» På den tiden var jeg en energisk tiåring. Men selv i dag er fars besluttsomhet og hans iver i tjenesten fremdeles en konstant påminnelse om hvordan vår Gud, Jehova, holder sine lojale oppe.

Neste gang politiet stoppet oss, tok de ikke bare litteraturen vår, men de satte også far i fengsel, og mor ble alene med fire barn. Dette skjedde i september 1940 i Saskatchewan. Kort tid senere ble jeg utvist fra skolen fordi jeg fulgte min samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, og ikke hilste flagget eller sang nasjonalsangen. Jeg fortsatte min skolegang gjennom en brevskole, noe som gav meg en fleksibel timeplan, og jeg var mer ute i forkynnelsesarbeidet.

I 1948 ble pionerer, heltidsforkynnere blant Jehovas vitner, oppfordret til å flytte til østkysten av Canada. Så jeg drog av gårde for å tjene som pioner i Halifax i Nova Scotia og i Cape Wolfe på Prince Edward Island. Året etter tok jeg imot en innbydelse til å arbeide i to uker ved Jehovas vitners avdelingskontor i Toronto. Disse to ukene ble til over seks utbytterike år i denne tjenesten. Etter en tid møtte jeg Myrna,  som hadde den samme kjærlighet til Jehova som jeg, og vi giftet oss i desember 1955. Vi slo oss ned i Milton i Ontario, og snart ble det opprettet en ny menighet der. Underetasjen i huset vårt ble Rikets sal.

Vi ønsker å utvide vår tjeneste

I de etterfølgende årene ble vi foreldre til seks barn, som kom i ganske rask rekkefølge. Vår datter Miriam kom først. Deretter kom Charmaine, Mark, Annette, Grant og til sist Glen. Ofte når jeg kom hjem fra arbeid, fant jeg de små sittende på gulvet foran peisen mens Myrna leste for dem fra Bibelen, forklarte bibelske fortellinger og innprentet i hjertet deres ekte kjærlighet til Jehova. Takket være hennes kjærlige støtte ble alle barna våre i ung alder godt kjent med Bibelen.

Min fars iver i tjenesten hadde gjort uutslettelig inntrykk på meg. (Ordspråkene 22: 6) Så i 1968, da familier blant Jehovas vitner ble oppfordret til å flytte til Mellom- og Sør-Amerika for å hjelpe til i forkynnelsesarbeidet, ønsket vår familie å følge oppfordringen. På det tidspunktet var barna våre mellom 5 og 13 år, og ingen av oss kunne et ord spansk. Jeg fulgte den veiledningen som var blitt gitt, og reiste til forskjellige land for å undersøke leveforholdene. Da jeg kom tilbake, vurderte vi som familie våre valgmuligheter under bønn og bestemte oss for å flytte til Nicaragua.

Vår tjeneste i Nicaragua

I oktober 1970 var vi på plass i vårt nye hjem, og innen det var gått tre uker, ble jeg tildelt en liten post på et menighetsmøte. Jeg kjempet meg igjennom posten på det lille jeg kunne av spansk, og avsluttet med å invitere hele menigheten hjem til oss på cerveza klokken halv ti lørdag formiddag. Jeg hadde ment å si servicio, som betyr felttjeneste, men inviterte faktisk alle på øl. Det var virkelig en utfordring å lære språket!

Til å begynne med skrev jeg ned en presentasjon på hånden min og øvde på den på vei mot døren. Jeg sa: «Med boken kommer det et gratis hjemmebibelstudium.» En som tok imot tilbudet, sa etterpå at han måtte komme på møtene våre for å finne ut hva det var jeg prøvde å fortelle ham. Denne mannen ble et av Jehovas vitner. Hvor tydelig er det ikke at det er Gud som får sannhetens såkorn til å vokse i de ydmykes hjerte, akkurat som apostelen Paulus erkjente! — 1. Korinter 3: 7.

Etter at vi hadde vært cirka to år i hovedstaden, Managua, ble vi bedt om å flytte til den sørlige delen av Nicaragua. Der arbeidet vi sammen med menigheten i Rivas og med isolerte  grupper av interesserte i nærheten. Pedro Peña, et trofast eldre vitne, var med meg og besøkte disse gruppene. Én gruppe holdt til på en vulkansk øy i Nicaragua-sjøen, hvor det bare var én familie som var Jehovas vitner.

Selv om denne familien hadde svært lite materielt sett, gjorde den seg store anstrengelser for å vise at den satte pris på besøket vårt. Den kvelden vi kom, stod det et måltid klart for oss. Vi ble en uke, og mange av de kjærlige menneskene der, som var svært glad i Bibelen, delte maten sin med oss. Vi gledet oss over at 101 var til stede på det offentlige bibelske foredraget om søndagen.

Jeg føler at Jehovas opprettholdende kraft kom tydelig til uttrykk da vi en annen gang skulle besøke en gruppe interesserte i fjellene nær grensen til Costa Rica. Den dagen vi skulle dra, kom Pedro for å hente meg, men jeg lå til sengs på grunn av malaria. «Jeg kan ikke dra, Pedro,» sa jeg. Han la hånden på pannen min og svarte: «Du har høy feber, men du må bli med! Brødrene venter på oss.» Deretter bad han en av de inderligste bønner jeg noen gang har hørt.

Etterpå sa jeg: «Gå og ta deg en fresco (en fruktdrikk). Jeg skal være klar om cirka ti minutter.» Det bodde to familier av Jehovas vitner i det området vi besøkte, og de tok seg godt av oss. Dagen etter var vi ute og forkynte sammen med dem, trass i at jeg fremdeles hadde feber og ikke var så sterk. Så styrkende det var å se at det var over hundre til stede på søndagsmøtet vårt!

På flyttefot igjen

I 1975 ble vårt sjuende barn, Vaughn, født. Året etter måtte vi dra tilbake til Canada av økonomiske grunner. Det var ikke lett å forlate Nicaragua, for vi hadde virkelig følt at vi ble holdt oppe av Jehovas kraft mens vi bodde der. Da vi reiste, gikk over 500 fra menighetens distrikt på møtene.

Tidligere, da vår datter Miriam og jeg ble utnevnt til spesialpionerer i Nicaragua, spurte Miriam meg: «Far, hvis du noen gang må reise tilbake til Canada, vil du da la meg bli igjen her?» Jeg hadde ingen planer om noen gang å dra fra Nicaragua, så jeg sa: «Ja, naturligvis!» Så da vi drog, ble Miriam igjen for å fortsette i heltidstjenesten. Hun giftet seg senere med Andrew Reed. I 1984 gikk de i den 77. klassen på Gilead, Jehovas vitners misjonærskole, som den gang lå i Brooklyn i New York. Miriam tjener nå i Den dominikanske republikk sammen med sin mann. Hun har derved fått oppfylt et ønske som de dyktige misjonærene i Nicaragua framelsket hos henne.

Fars ord: «Vi gir oss ikke så lett», brant fremdeles i hjertet mitt. I 1981, da vi hadde spart opp nok penger til å dra tilbake til Mellom-Amerika, flyttet vi igjen, denne gangen til Costa Rica. Mens vi tjente der, ble vi innbudt til å hjelpe til med byggingen av det nye avdelingskontoret. I 1985 trengte imidlertid vår sønn Grant medisinsk behandling, så vi reiste tilbake til Canada. Glen ble igjen i Costa Rica for å arbeide på byggeprosjektet ved avdelingskontoret, mens Annette og Charmaine tjente som spesialpionerer. De av oss som forlot Costa Rica, drømte aldri om at vi ikke skulle komme til å vende tilbake.

Vi må takle en vanskelig situasjon

Den 17. september 1993 opprant med sol og klart vær. Vår eldste sønn, Mark, og jeg holdt på med å tekke et tak. Vi arbeidet side om side og snakket om åndelige ting, slik vi pleide å gjøre.  Av en eller annen grunn mistet jeg balansen og falt ned fra taket. Da jeg kom til bevissthet, var skarpe lys og mennesker kledd i hvitt alt jeg kunne se. Jeg lå på sykehusets akuttavdeling.

På grunn av det Bibelen sier, var min første reaksjon: «Ikke blod, ikke blod!» (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Så betryggende det var å høre Charmaine si: «Det er i orden, far. Vi er her alle sammen.» Senere fikk jeg vite at legene hadde sett mitt medisinske dokument, og at det aldri hadde vært spørsmål om å bruke blod. Jeg hadde brukket nakken og var fullstendig lammet. Jeg klarte ikke engang å puste ved egen hjelp.

Ettersom jeg var ute av stand til å bevege meg, trengte jeg mer enn noen gang å bli holdt oppe av Jehova. For at jeg skulle få puste, ble det laget et hull i luftrøret og satt inn en kanyle. Det førte til at luftstrømmen til stemmebåndet ble blokkert. Jeg kunne ikke snakke. Folk måtte lese på leppene mine for å forstå hva jeg prøvde å si.

Utgiftene steg raskt. Siden min kone og de fleste av barna mine var i heltidstjenesten, lurte jeg på om de ville bli nødt til å slutte i denne tjenesten for å ta seg av disse økonomiske forpliktelsene. Mark klarte imidlertid å få et arbeid som på bare tre måneder dekket mange av disse utgiftene. Resultatet var at alle kunne fortsette i heltidstjenesten, med unntak av min kone og jeg.

Veggene på rommet mitt på sykehuset var dekket av hundrevis av kort og brev fra seks forskjellige land. Jehova holdt meg virkelig oppe. Menigheten hjalp også medlemmer av familien min ved å lage mat til dem under en del av de fem og en halv månedene jeg lå på intensivavdelingen. Hver ettermiddag kom en kristen eldste og leste for meg fra Bibelen og fra bibelske publikasjoner og fortalte oppmuntrende opplevelser. To medlemmer av familien min forberedte seg til hvert menighetsmøte sammen med meg, så jeg gikk aldri glipp av livsviktig åndelig føde.

Mens jeg fremdeles lå på sykehuset, fikk jeg mulighet til å overvære programmet på den spesielle stevnedagen. Sykehuspersonalet ordnet med at en sykepleier og en tekniker som kunne håndtere respiratoren, var sammen med meg hele dagen. For en glede det var å være sammen med mine kristne brødre og søstre igjen! Jeg kommer aldri til å glemme synet av de hundrevis av brødre og søstre som stod oppstilt og ventet på å få hilse på meg.

 Jeg bevarer min åndelighet

Omkring et år etter ulykken kunne jeg flytte hjem til familien min, men jeg trenger fortsatt pleie døgnet rundt. En bil med spesielt utstyr gjør at jeg kommer meg til møtene, som jeg sjelden går glipp av. Men jeg må innrømme at det krever besluttsomhet å dra dit. Siden jeg kom hjem, har jeg vært i stand til å overvære alle områdestevnene.

I februar 1997 fikk jeg så taleevnen tilbake i begrenset grad. Noen av sykepleierne lytter og setter pris på det de hører, når jeg snakker med dem om det håp Bibelen har gitt meg. Én sykepleier har lest hele boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike for meg i tillegg til andre av Vakttårnets publikasjoner. Jeg brevveksler med folk ved å bruke en pinne til å taste på en datamaskin med. Selv om det er svært tidkrevende å skrive på denne måten, gir det stor glede å kunne fortsette å delta i tjenesten.

Jeg sliter mye med nervesmerter. Men når jeg forteller andre om Bibelens sannhet eller lytter til dem når de leser for meg, føler jeg meg litt bedre. Av og til utfører jeg forkynnelse på gaten sammen med min hjelpsomme kone. Når jeg har behov for det, forklarer hun for folk hva jeg mener. Jeg har flere ganger kunnet tjene som hjelpepioner. Det å tjene som en kristen eldste gir meg glede, særlig når brødre kommer bort til meg på møtene eller besøker meg hjemme og jeg kan være til hjelp og oppmuntring for dem.

Jeg må innrømme at det er lett å bli nedtrykt. Så hver gang jeg føler meg nedfor, ber jeg straks om å få glede. Natt og dag ber jeg om at Jehova må fortsette å holde meg oppe. Et brev eller et besøk er noe som alltid oppmuntrer meg. Det å lese et nummer av Vakttårnet eller Våkn opp! fyller også sinnet mitt med oppbyggende tanker. Noen ganger leser forskjellige sykepleiere disse bladene for meg. Siden ulykken har jeg sju ganger lyttet til innspillinger av hele Bibelen innlest på kassett. Dette er noen av de forskjellige måtene Jehova har holdt meg oppe på. — Salme 41: 3.

Forandringen i min situasjon har gitt meg mye tid til å meditere over hvordan vår Store Veileder, Jehova, underviser oss med tanke på liv. Han gir oss nøyaktig kunnskap om sin vilje og hensikt, en meningsfylt tjeneste, veiledning i hvordan man kan oppnå et lykkelig familieliv, og skjelneevne til å vite hva man skal gjøre under motgang. Jehova har velsignet meg med en trofast og fantastisk kone. Også barna mine har lojalt stått ved min side, og det er en glede for meg at de alle har tatt del i heltidstjenesten. Den 11. mars 2000 ble faktisk vår sønn Mark og hans kone, Allyson, uteksaminert fra Gileads 108. klasse og sendt til Nicaragua. Min kone og jeg overvar avslutningshøytideligheten. Jeg kan så avgjort si at motgang har forandret mitt liv, men ikke mitt hjerte. — Salme 127: 3, 4.

Jeg takker Jehova for at han har gitt meg visdom, slik at jeg har kunnet gi den åndelige arv jeg har fått, videre til min familie. Jeg blir styrket og oppmuntret når jeg ser at barna mine tjener sin Skaper med en lignende innstilling som min far, som sa: «Vi gir oss ikke så lett. Jehova har befalt oss å forkynne.» Ja, Jehova har virkelig holdt meg og min familie oppe alle våre dager.

[Bilde på side 24]

Sammen med far, mine brødre og min søster ved siden av husvognen vår, som vi brukte da vi var pionerer. Jeg står til høyre

[Bilde på side 26]

Min kone, Myrna, og jeg

[Bilde på side 26]

Et bilde som nylig er tatt av hele familien

[Bilde på side 27]

Jeg forkynner fremdeles pr. brev