Paulus organiserer innsamling til de hellige

DE ÅNDELIGE interessene er av største betydning for de sanne kristne. Men det å ha omtanke for andres fysiske behov er også viktig for dem. De har ofte sørget for hjelp til slike som har vært i vanskeligheter. Broderkjærligheten motiverer de kristne til å hjelpe trosfeller som er i nød. — Johannes 13: 34, 35.

Den kjærlighet apostelen Paulus hadde til sine åndelige brødre og søstre, fikk ham til å organisere en innsamling blant menighetene i Akaia, Galatia, Makedonia og distriktet Asia. Hvorfor var dette nødvendig? Hvordan ble innsamlingen organisert? Hvordan var responsen? Og hvorfor bør vi være interessert i hva som skjedde?

Situasjonen i menigheten i Jerusalem

Etter pinsedagen i år 33 ble jøder og proselytter som hadde kommet til Jerusalem og var blitt disipler på pinsedagen, boende der i byen en tid for å lære mer om den sanne tro. Når det var nødvendig, hjalp trosfeller med glede til med å bære de byrder som var forbundet med et slikt forlenget opphold. (Apostlenes gjerninger 2: 7—11, 41—44; 4: 32—37) Indre uroligheter kan ha ført til ytterligere nød, siden jødiske nasjonalister hisset til uro og pøbelangrep. For at ingen av Kristi disipler skulle være uten mat, ble det daglig delt ut mat til nødstilte enker. (Apostlenes gjerninger 6: 1—6) Herodes forfulgte menigheten iherdig, og på midten av 40-tallet herjet det også hungersnød i Judea. Alt dette kan ha ført til at Jesu disipler ble utsatt for det Paulus omtaler som «lidelser», «trengsler» og ’plyndringen av de ting de eide’. — Hebreerne 10: 32—34; Apostlenes gjerninger 11: 27 til 12: 1.

Omkring år 49 var situasjonen fremdeles alvorlig. Etter å ha blitt enige om at Paulus hovedsakelig skulle forkynne for ikke-jøder, bad Peter, Jakob og Johannes ham derfor om å «huske på de fattige». Nettopp dette bestrebet Paulus seg på å gjøre. — Galaterne 2: 7—10.

Organiseringen av innsamlingen

Paulus førte tilsyn med de midlene som ble samlet inn til fattige kristne i Judea. Omkring år 55 sa han til korinterne: «Når det så gjelder innsamlingen til de hellige, gjør da også dere slik som jeg har gitt beskjed om til menighetene i Galatia. Hver første dag i uken skal enhver av dere i sitt eget hus legge noe til side og oppbevare det, alt etter hvor godt det måtte gå ham . . . [Så] skal jeg sende de menn dere godkjenner ved brev, for å føre deres vennlige gave til Jerusalem.» (1. Korinter 16: 1—3) Et år senere sa Paulus at også de kristne i  Makedonia og i Akaia deltok i innsamlingen. Det kan også se ut til at menigheter i distriktet Asia hadde bidratt, i og med at noen fra det distriktet er nevnt i forbindelse med at pengene ble sendt til Jerusalem. — Apostlenes gjerninger 20: 4; 2. Korinter 8: 1—4; 9: 1, 2.

Ingen ble presset til å gi mer enn han hadde mulighet til. I stedet var det snakk om en utjevning, slik at de som hadde overflod, kunne avhjelpe den mangel som de hellige i Jerusalem og Judea led. (2. Korinter 8: 13—15) Paulus sa: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2. Korinter 9: 7.

Apostelen oppgav gode grunner for at korinterne skulle være gavmilde. Jesus ’var blitt fattig for deres skyld, for at de skulle bli rike’ åndelig sett. (2. Korinter 8: 9) De ville sikkert etterligne hans gavmildhet. Siden Gud dessuten ’beriket dem til all slags gavmildhet’, var det passende at de hjalp til med å dekke de helliges behov. — 2. Korinter 9: 10—12.

Givernes innstilling

Vi kan lære mye om det å gi frivillige bidrag ved å tenke på den innstillingen som de som deltok i dette hjelpeprogrammet for de hellige i det første århundre, la for dagen. Innsamlingen var ikke bare et uttrykk for omtanke for fattige tilbedere av Jehova. Den viste at det var broderlige bånd mellom jødekristne og ikke-jødiske kristne. Det å gi og det å ta imot bidrag signaliserte enhet og vennskap mellom disse jødene og ikke-jødene. De delte både det materielle og det åndelige. — Romerne 15: 26, 27.

Det kan være at Paulus i utgangspunktet ikke bad de kristne i Makedonia om å bidra — de levde nemlig også i stor fattigdom. Men de ’fortsatte å be om det privilegium å få gi’. Selv om de opplevde «en stor prøve i trengsel», gav de med glede «ut over sin virkelige evne». (2. Korinter 8: 1—4) Den store prøven innbefattet etter alt å dømme anklager om at de utøvde en religion som var ulovlig for romere. Det er derfor forståelig at de hadde empati med sine brødre i Judea, som led under lignende prøvelser. — Apostlenes gjerninger 16: 20, 21; 17: 5—9; 1. Tessaloniker 2: 14.

Til å begynne med var korinterne ivrige etter å være med på innsamlingen, og Paulus henviste til deres iver for å oppmuntre brødrene i Makedonia, men så hadde begeistringen i Korint avtatt. Nå fortalte apostelen korinterne om den gavmildhet som ble vist i Makedonia, for å motivere dem. Han fant det nødvendig å minne dem om at tiden nå var inne til å fullføre det de hadde begynt på et år tidligere. Hva hadde skjedd? — 2. Korinter 8: 10, 11; 9: 1—5.

Titus hadde påbegynt innsamlingen i Korint, men det hadde oppstått problemer som sannsynligvis hindret ham i arbeidet. Etter å ha rådført seg med Paulus i Makedonia reiste Titus tilbake sammen med to andre menn for å hjelpe menigheten i Korint og for å fullføre innsamlingen. Noen kan ha antydet at Paulus hadde prøvd å utnytte korinterne. Det var sannsynligvis derfor han sendte tre menn for å fullføre innsamlingen og anbefalte hver enkelt av dem. Han sa: «Vi unngår dermed at noen skal kunne klandre oss i forbindelse med dette rundhåndete bidrag som vi som tjenere skal ta oss av. For vi ’treffer ærlige foranstaltninger, ikke bare for Jehovas øyne, men også for menneskers øyne’.» — 2. Korinter 8: 6, 18—23; 12: 18.

 Overleveringen av bidraget

Om våren i år 56 var alt klart til å få brakt de innsamlede pengene til Jerusalem. Paulus tenkte å dra dit sammen med noen menn som var valgt ut av dem som hadde gitt bidragene. I Apostlenes gjerninger 20: 4 står det: «Sammen med ham drog Sopater, sønn av Pyrrus fra Berøa, Aristarkus og Sekundus fra tessalonikerne, og Gaius fra Derbe, og Timoteus, og Tykikus og Trofimus fra distriktet Asia.» Sannsynligvis var også Lukas blant dem, kanskje som en representant for de kristne i Filippi. I så fall var det minst ni menn som drog ut på dette oppdraget.

«Den totale innsamlede summen må ha vært stor, ettersom de anstrengelsene som Paulus og så mange andre utsendinger avslutningsvis gjorde seg, ellers ikke ville ha vært bryet og kostnadene verd,» sier bibelkommentatoren Dieter Georgi. Det at de reiste sammen, bidrog ikke bare til at sikkerheten ble ivaretatt; det beskyttet også Paulus mot eventuelle anklager om uærlighet. Disse utsendingene representerte de ikke-jødiske menighetene overfor de hellige i Jerusalem.

Hvis utsendingene hadde seilt fra Korint til Syria, ville de ha nådd fram til Jerusalem ved påsketider. Men fordi de fikk høre at noen hadde planlagt et komplott for å drepe Paulus, ble det endringer i planene. (Apostlenes gjerninger 20: 3) Kanskje hadde fiendene hans tenkt å drepe ham under sjøreisen.

Paulus hadde også andre bekymringer. Før han drog, skrev han til de kristne i Roma og sa at de skulle be for ham, for at han ’skulle bli fridd fra ikke-troende i Judea, og for at hans tjeneste som gjaldt Jerusalem, skulle vise seg å være antagelig for de hellige’. (Romerne 15: 30, 31) De hellige kom uten tvil til å ta imot bidraget med dyp takknemlighet, men Paulus kan ha vært bekymret for at jødene i sin alminnelighet ville skape problemer fordi han kom til Jerusalem.

Denne apostelen hadde virkelig husket på de fattige. Bibelen forteller ikke når bidraget ble overlevert, men gaven fremmet enheten og gav ikke-jødiske kristne anledning til å vise sine trosfeller i Judea takknemlighet for de åndelige rikdommene de hadde fått av dem. Det at Paulus viste seg i templet ikke så lenge etter at han kom til Jerusalem, førte til opptøyer, og han ble arrestert. Men dette gav ham senere muligheter til å forkynne for stattholdere og konger. — Apostlenes gjerninger 9: 15; 21: 17—36; 23: 11; 24: 1 til 26: 32.

Bidrag i vår tid

Siden det første århundre har mye forandret seg — men de underliggende prinsippene er de samme. De kristne blir med rette informert om økonomiske behov. Ethvert bidrag som de gir til dem som er i nød, bør være frivillig, motivert av kjærlighet til Gud og til deres neste. — Markus 12: 28—31.

De hjelpetiltakene som ble iverksatt til gagn for de hellige i det første århundre, viser at slike innsamlinger må være godt organisert og bli håndtert fullstendig ærlig. Jehova Gud er selvfølgelig våken for de behov hans tjenere har, og han sørger for dem, så de kan fortsette med å forkynne det gode budskap om Riket for andre til tross for motgang. (Matteus 6: 25—34) Vi kan allikevel alle gjøre det vi kan, uansett hvordan vår økonomiske situasjon er. Dermed blir det slik at ’den som har mye, ikke har for mye’, og at ’den som har lite, ikke har for lite’. — 2. Korinter 8: 15.