«Jehovas ord fortsatte å ha framgang»
«Jehovas ord fortsatte å ha framgang»
«Han sender sin uttalelse til jorden; hurtig løper hans ord.» — SALME 147: 15.
1, 2. Hvilken oppgave gav Jesus sine disipler, og hva innebar den?
EN AV Bibelens mest bemerkelsesverdige profetier finner vi i Apostlenes gjerninger 1: 8. Kort tid før Jesus fór opp til himmelen, sa han til sine trofaste etterfølgere: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» For en enorm oppgave dette skulle vise seg å være!
2 Det må ha virket som en overveldende oppgave på de få disiplene å kunngjøre Guds ord over hele jorden. Tenk på hva det innebar. De måtte hjelpe mennesker til å forstå det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) For å kunne vitne om Jesus måtte de også gjøre andre kjent med hans virkningsfulle lære og forklare hans rolle i Jehovas hensikt. Arbeidet innbefattet dessuten å gjøre disipler av mennesker og så døpe dem. Og dette skulle utføres over hele verden! — Matteus 28: 19, 20.
3. Hva forsikret Jesus sine etterfølgere om, og hvordan reagerte de på det arbeid de hadde fått i oppdrag å utføre?
3 Men Jesus forsikret sine etterfølgere om at den hellige ånd skulle være med dem når de utførte det arbeid han hadde gitt dem i oppdrag å utføre. Jesu disipler lyktes derfor med å gjøre det Jesus hadde befalt dem, til tross for arbeidets store omfang og motstanderes nådeløse og voldsomme forsøk på å bringe dem til taushet. Det er et historisk faktum som ikke kan benektes.
4. Hvordan kom Guds kjærlighet til uttrykk i oppdraget med å forkynne og undervise andre?
4 Den verdensomfattende forkynnelses- og undervisningskampanjen var et uttrykk for Guds kjærlighet til dem som ikke kjente ham. Det gav dem anledning til å nærme seg Jehova og få tilgivelse for synder. (Apostlenes gjerninger 26: 18) Oppdraget med å forkynne og undervise var også et uttrykk for Guds kjærlighet til dem som brakte budskapet ut, siden det gjorde det mulig for dem å gi uttrykk for sin hengivenhet for Jehova og vise sine medmennesker kjærlighet. (Matteus 22: 37—39) Apostelen Paulus satte den kristne tjeneste så høyt at han omtalte den som en «skatt». — 2. Korinter 4: 7.
5. a) Hvor finner vi den mest pålitelige historiske beretning om de første kristne, og hvilken framgang blir beskrevet der? b) Hvorfor er boken Apostlenes gjerninger av betydning for Guds tjenere i vår tid?
5 Den mest pålitelige historiske beretning om de første kristnes forkynnelsesvirksomhet finner vi i den inspirerte boken Apostlenes gjerninger, som ble skrevet av disippelen Lukas. Det er en beretning om en bemerkelsesverdig og rask framgang. Denne framgangen når det gjelder kunnskap om Guds Ord, minner oss om Salme 147: 15, hvor det står: «[Jehova] sender sin uttalelse til jorden; hurtig løper hans ord.» Beretningen om de første kristne, som fikk kraft fra den hellige ånd, er både spennende og av stor betydning for oss i vår tid. Jehovas vitner er opptatt i det samme arbeidet med å forkynne og gjøre disipler, bare i en mye større målestokk. Vi møter også problemer som ligner på dem som de kristne i det første århundre møtte. Når vi ser nærmere på hvordan Jehova velsignet og styrket de første kristne, blir vår tro på hans støtte styrket.
Framgang når det gjaldt antall disipler
6. Hvilket uttrykk om framgang forekommer tre ganger i Apostlenes gjerninger, og hva sikter det til?
6 En måte vi kan undersøke oppfyllelsen av Apostlenes gjerninger 1: 8 på, er å se nærmere på uttrykket «Jehovas ord fortsatte å ha framgang». Dette uttrykket, eller en lignende formulering, forekommer bare tre ganger i Bibelen, og alle gangene i Apostlenes gjerninger. (Apostlenes gjerninger 6: 7; 12: 24; 19: 20) «Jehovas ord», eller «Guds ord», sikter i disse skriftstedene til det gode budskap — det oppsiktsvekkende budskap om Guds sannhet, et levende, kraftfullt budskap som forandret livet til dem som tok imot det. — Hebreerne 4: 12.
7. Hva blir Guds ords framgang knyttet til i Apostlenes gjerninger 6: 7, og hva skjedde på pinsedagen i år 33?
7 Den første gangen Guds ords framgang blir omtalt, er i Apostlenes gjerninger 6: 7. Der leser vi: «Guds ord fortsatte så å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem; og en stor skare prester begynte å være lydige mot troen.» Her blir framgang knyttet til en økning i antall disipler. Tidligere, på pinsedagen i år 33, ble Guds hellige ånd utøst over omkring 120 disipler som var samlet i et rom ovenpå. Apostelen Peter holdt da en ansporende tale, og av dem som hørte på, ble omkring 3000 troende den dagen. Tenk hvilket oppstyr det må ha vært da flere tusen mennesker tok seg fram til dammen eller dammene i og i nærheten av Jerusalem for å bli døpt i Jesu navn — navnet til den mannen som omkring femti dager tidligere var blitt pælfestet som en forbryter! — Apostlenes gjerninger 2: 41.
8. Hvordan økte disiplene i antall i årene etter pinsedagen i år 33?
8 Dette var selvfølgelig bare begynnelsen. Jødiske religiøse lederes vedvarende forsøk på å sette en stopper for forkynnelsesvirksomheten var til ingen nytte. Til disse ledernes frustrasjon «fortsatte Jehova hver dag å føye dem som ble frelst, til [disiplene]». (Apostlenes gjerninger 2: 47) Snart ’ble tallet på mennene omkring fem tusen’. Etter det ble det «stadig lagt til noen som trodde på Herren, skarer av både menn og kvinner». (Apostlenes gjerninger 4: 4; 5: 14) Angående en senere periode leser vi: «Nå gikk menigheten i hele Judea og Galilea og Samaria virkelig inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsatte den å vokse.» (Apostlenes gjerninger 9: 31) Noen år senere, muligens omkring år 58, blir det nevnt at det var «mange tusener av troende». (Apostlenes gjerninger 21: 20) Da var det også blitt mange troende hedninger.
9. Hvordan vil du beskrive de første kristne?
9 Denne framgangen når det gjaldt antall disipler, var stort sett et resultat av at nyomvendte sluttet seg til menigheten. Selv om religionen var ny, var den dynamisk. Disiplene var ikke passive kirkemedlemmer, men var fullt ut hengitt til Jehova og hans Ord. Noen av dem hadde lært sannheten av personer som var blitt utsatt for grusom forfølgelse. (Apostlenes gjerninger 16: 23, 26—33) De som tok imot kristendommen, gjorde det som følge av en vel gjennomtenkt, bevisst avgjørelse. (Romerne 12: 1) De ble opplært til å vandre på Guds veier; sannheten var i deres sinn og hjerte. (Hebreerne 8: 10, 11) De var villige til å dø for sin tro. — Apostlenes gjerninger 7: 51—60.
10. Hvilket ansvar påtok de første kristne seg, og hvilken parallell til dette finner vi i dag?
10 De som tok imot den kristne lære, erkjente at de hadde et ansvar, nemlig å gjøre andre kjent med sannheten. Dette bidrog direkte til at de økte i antall. En bibelkommentator sa: «Det å bringe troen videre ble ikke betraktet som noe som var forbeholdt svært nidkjære eller offisielt utpekte evangelister. Det var alle menighetsmedlemmers forrett og plikt å utbre evangeliet. . . . Hele det kristne samfunns spontane bestrebelser gjorde at det ble satt enorm fart i bevegelsen helt fra begynnelsen av.» Han skrev videre: «Det å utbre evangeliet var det sentrale for de første kristne.» Det samme er tilfellet med sanne kristne i dag.
Framgang med hensyn til geografisk utbredelse
11. Hva slags framgang blir omtalt i Apostlenes gjerninger 12: 24, og hvordan fant den sted?
11 I Apostlenes gjerninger 12: 24 blir det nevnt en annen måte Guds ord hadde framgang på: «Jehovas ord fortsatte å ha framgang og utbre seg.» Her blir framgang knyttet til geografisk utbredelse. Til tross for motstand fra myndighetene fortsatte arbeidet å ha framgang. Den hellige ånd ble først utøst i Jerusalem, og derfra spredte ordet seg raskt. Forfølgelse i Jerusalem gjorde at disiplene ble spredt omkring til områder i hele Judea og Samaria. Med hvilket resultat? «De som var blitt spredt omkring, drog gjennom landet og forkynte ordets gode budskap.» (Apostlenes gjerninger 8: 1, 4) Filip ble ledet til å avlegge et vitnesbyrd for en mann som etter å ha blitt døpt brakte budskapet videre til Etiopia. (Apostlenes gjerninger 8: 26—28, 38, 39) Sannheten fikk raskt fotfeste i Lydda, på Saronsletten og i Joppe. (Apostlenes gjerninger 9: 35, 42) Senere reiste apostelen Paulus tusenvis av kilometer til havs og til lands, og han opprettet menigheter i mange middelhavsland. Apostelen Peter drog til Babylon. (1. Peter 5: 13) Innen 30 år etter at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen, skrev Paulus at det gode budskap var «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen», og siktet muligens til hele den da kjente verden. — Kolosserne 1: 23.
12. Hvordan erkjente kristendommens motstandere at Guds ord hadde framgang med hensyn til geografisk utbredelse?
12 Selv kristendommens motstandere erkjente at Guds ord hadde fått fotfeste i hele Romerriket. Apostlenes gjerninger 17: 6 sier for eksempel at motstandere i Tessalonika i det nordlige Hellas ropte: «Disse mennene som har vendt opp ned på den bebodde jord, er nå også her.» I begynnelsen av det andre århundre skrev dessuten Plinius den yngre til den romerske keiser Trajan fra Bitynia angående kristendommen. Han klaget: «[Den] er ikke begrenset bare til byene, men har spredt sitt forderv til omkringliggende landsbyer og landdistrikter.»
13. På hvilken måte gjenspeilte framgang med hensyn til geografisk utbredelse Guds kjærlighet til menneskene?
13 Denne framgangen med hensyn til geografisk utbredelse var et uttrykk for Jehovas dype kjærlighet til den gjenløste menneskehet. Da Peter fikk se den hellige ånd virke på hedningen Kornelius, sa han: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Ja, det gode budskap var og er fortsatt et budskap til alle mennesker, og den framgang som Guds ord hadde med hensyn til geografisk utbredelse, gav mennesker overalt en anledning til å reagere positivt på Guds kjærlighet. Nå i det 21. århundre har Guds ord bokstavelig talt spredt seg til alle deler av jorden.
Framgang som følge av Guds ords kraft
14. Hva slags framgang blir omtalt i Apostlenes gjerninger 19: 20, og hva seiret Guds ord med sin kraft over?
14 Den tredje omtalen av Guds ords framgang forekommer i Apostlenes gjerninger 19: 20: «Jehovas ord fortsatte . . . å ha veldig framgang og å virke med stor kraft.» Det greske ordet som er oversatt med ’virke med kraft’, overbringer tanken om å «utfolde kraft». De foregående versene forteller at mange i Efesos ble troende, og at mange av dem som hadde drevet med magiske kunster, brente bøkene sine framfor alle. Guds ord virket derfor med kraft ved at det seiret over falske religiøse læresetninger. Det gode budskap seiret også med sin kraft over andre hindringer, for eksempel forfølgelse. Ingenting kunne sette en stopper for Guds ord. Når det gjelder dette, finner vi nok en slående parallell til sann kristendom i vår tid.
15. a) Hva sa en bibelhistoriker angående de første kristne? b) Hvem gav disiplene æren for sin framgang?
15 Apostlene og andre blant de første kristne gjorde med iver kjent Guds ord. En bibelhistoriker sa angående dem: «Når mennesker har et sterkt ønske om å snakke om sin Herre, finner de alltid måter å gjøre det på. Det er i virkeligheten snarere den motivasjon disse mennene og kvinnene hadde, enn deres metoder som gjør inntrykk på oss.» De første kristne erkjente likevel at hvorvidt de skulle oppnå gode resultater i sin tjeneste, ikke bare avhang av deres anstrengelser. De hadde fått i oppdrag å fortsette sitt arbeid, og de fikk støtte fra Gud til å fullføre det. Åndelig framgang, eller vekst, kommer fra Gud. Apostelen Paulus viste at han var klar over dette, i det brevet han skrev til menigheten i Korint. Han skrev: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud fikk det hele tiden til å vokse. For vi er Guds medarbeidere.» — 1. Korinter 3: 6, 9.
Den hellige ånd i virksomhet
16. Hva viser at den hellige ånd satte disiplene i stand til å tale med frimodighet?
16 Husk at Jesus forsikret sine disipler om at den hellige ånd skulle spille en rolle når det gjaldt Guds ords framgang, og at disiplene skulle få kraft fra den hellige ånd til å utføre sin forkynnelsesvirksomhet. (Apostlenes gjerninger 1: 8) Hvordan skjedde det? Ikke lenge etter at ånden var blitt utøst over disiplene på pinsedagen, ble Peter og Johannes innkalt til å tale til det jødiske Sanhedrinet, landets høyesterett. Det var dommere ved denne domstolen som hadde ansvaret for at Jesus Kristus var blitt henrettet. Skalv apostlene av frykt da de stod foran en slik framstående og fiendtligsinnet forsamling? På ingen måte! Den hellige ånd gav Peter og Johannes styrke til å tale med en slik frimodighet at deres motstandere ble fylt med undring, og «de begynte å kjenne dem igjen, at de hadde pleid å være sammen med Jesus». (Apostlenes gjerninger 4: 8, 13) Den hellige ånd satte også Stefanus i stand til frimodig å avlegge et vitnesbyrd for Sanhedrinet. (Apostlenes gjerninger 6: 12; 7: 55, 56) Tidligere hadde den hellige ånd fått disiplene til å forkynne med frimodighet. Lukas skriver: «Da de hadde frambåret påkallelse, ble stedet hvor de var samlet, rystet; og de ble alle som én fylt med den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.» — Apostlenes gjerninger 4: 31.
17. På hvilke andre måter hjalp den hellige ånd disiplene i deres tjeneste?
17 Sammen med den oppstandne Jesus ledet Jehova forkynnelsesvirksomheten ved hjelp av sin mektige, hellige ånd. (Johannes 14: 28; 15: 26) Da ånden ble utøst over Kornelius, hans slektninger og nære venner, erkjente apostelen Peter at uomskårne hedninger kunne være skikket til å bli døpt i Jesu Kristi navn. (Apostlenes gjerninger 10: 24, 44—48) Senere spilte ånden en viktig rolle når det gjaldt å utnevne Barnabas og Saulus (apostelen Paulus) til å utføre misjonærvirksomhet og veilede dem med hensyn til hvor de skulle dra, og hvor de ikke skulle dra. (Apostlenes gjerninger 13: 2, 4; 16: 6, 7) Den ledet apostlene og de eldste i Jerusalem til å treffe beslutninger. (Apostlenes gjerninger 15: 23, 28, 29) Den hellige ånd ledet også utnevnelsen av tilsynsmenn i den kristne menighet. — Apostlenes gjerninger 20: 28.
18. Hvordan viste de første kristne kjærlighet?
18 Den hellige ånd virket også på de kristne ved å frambringe gudgitte egenskaper i dem, for eksempel kjærlighet. (Galaterne 5: 22, 23) Kjærlighet gjorde at disiplene delte med hverandre. Etter pinsedagen i år 33 ble det for eksempel opprettet et felles fond som skulle dekke de fysiske behov som disiplene i Jerusalem hadde. Den bibelske beretningen forteller: «Det var ikke én som var i nød blant dem; for alle de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med verdien av de ting som ble solgt, og de la det for apostlenes føtter. Så ble det delt ut til hver enkelt, alt etter hva han trengte.» (Apostlenes gjerninger 4: 34, 35) Denne kjærligheten omfattet ikke bare trosfeller, men også andre, både ved at det gode budskap ble gjort kjent, og ved at det ble vist godhet på andre måter. (Apostlenes gjerninger 28: 8, 9) Jesus sa at hans etterfølgere skulle kjennetegnes av selvoppofrende kjærlighet. (Johannes 13: 34, 35) Ja, den viktige egenskapen kjærlighet gjorde at folk ble dratt til Gud, og bidrog til framgang i det første århundre, og det er også tilfellet i dag. — Matteus 5: 14, 16.
19. a) På hvilke tre måter hadde Jehovas ord framgang i det første århundre? b) Hva skal vi se nærmere på i den neste artikkelen?
19 Den hellige ånd blir nevnt i alt 41 ganger i Apostlenes gjerninger. Det er tydelig at sanne kristnes framgang i det første århundre var nær knyttet til den hellige ånds kraft og ledelse. Tallet på disipler økte, Guds ord spredte seg over et stort område, og det seiret med sin kraft over den tids religioner og filosofier. Denne framgangen i det første århundre har sin parallell i Jehovas vitners virksomhet i dag. I den neste artikkelen skal vi se nærmere på den like bemerkelsesverdige framgangen som Guds ord har hatt i nyere tid.
Husker du?
• Hvilken framgang hadde disiplene med hensyn til antall?
• På hvilken måte fikk Guds ord geografisk utbredelse?
• Hvordan virket Guds ord med kraft i det første århundre?
• Hvilken rolle spilte den hellige ånd med hensyn til Guds ords framgang?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 12]
Filip forkynte for etiopieren, og det bidrog til at det gode budskap fikk geografisk utbredelse
[Bilde på side 13]
Den hellige ånd ledet apostlene og de eldste i Jerusalem
[Bilderettigheter på side 10]
Øverst til høyre: Modell av Jerusalem i den andre tempelperioden — ligger på eiendommen til Holyland Hotel i Jerusalem.