Livshistorie

Vi var et team

FORTALT AV MELBA BARRY

Den 2. juli 1999 var mannen min og jeg på et av Jehovas vitners store stevner. Det hadde vi vært tusener av ganger før i løpet av de 57 årene vi hadde vært gift. Lloyd holdt det avsluttende foredraget på områdestevnet på Hawaii den fredagen. Plutselig falt han sammen. Trass i at det ble gjort forsøk på å gjenopplive ham, døde han. *

SÅ SØTE og snille de kristne brødrene og søstrene på Hawaii var, som samlet seg om meg for å hjelpe meg til å takle denne tragedien! Lloyd hadde hatt innvirkning på livet til mange av dem og til mange andre over hele verden.

I de nesten to årene som har gått siden Lloyd døde, har jeg tenkt på de dyrebare årene vi hadde sammen — på de mange årene som misjonærer i fremmed land og på årene ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Jeg har også tenkt tilbake på barne- og ungdomstiden i Sydney i Australia og på de utfordringene Lloyd og jeg møtte da vi ville gifte oss i begynnelsen av den annen verdenskrig. Men først har jeg lyst til å fortelle hvordan jeg ble et av Jehovas vitner, og hvordan jeg traff Lloyd i 1939.

Hvordan jeg ble et Jehovas vitne

Mine kjærlige og omsorgsfulle foreldre het James og Henrietta Jones. I 1932 gikk jeg ut av skolen, og da var jeg bare 14 år. Verden var midt i den store depresjonen. Jeg begynte å arbeide for å hjelpe familien — jeg hadde også to yngre søstre. Etter noen år hadde jeg et godt  betalt arbeid, der jeg hadde oppsyn med flere unge kvinner.

I mellomtiden, i 1935, hadde mor tatt imot bibelsk litteratur fra et av Jehovas vitner, og hun ble snart overbevist om at hun hadde funnet sannheten. Resten av familien trodde at hun var i ferd med å bli gal. Men en dag så jeg brosjyren Hvor er de døde?, og tittelen gjorde meg nysgjerrig. Så jeg leste brosjyren i all hemmelighet. Det ble et vendepunkt. Jeg begynte med én gang å bli med mor på et møte som ble holdt midt i uken, og som ble kalt modellstudium. Brosjyren Modell-Studium — etter hvert fantes det tre av disse brosjyrene — inneholdt spørsmål og svar og skriftsteder som underbygde de svarene som ble gitt.

Omtrent på denne tiden, i april 1938, kom Joseph F. Rutherford, en representant for Jehovas vitners hovedkontor, til Sydney. Det offentlige foredraget han holdt, var det første jeg var til stede ved. Det var meningen at han skulle holde foredraget i rådhuset i Sydney, men motstandere sørget for at vi ikke fikk lov til å bruke den bygningen likevel. Foredraget ble i stedet holdt på Sydney Sports Ground, en idrettsplass som var mye større enn rådhuset. Motstanden gav arrangementet større publisitet, så det var cirka 10 000 til stede — et fantastisk antall når man tar i betraktning at det bare var 1300 Jehovas vitner i Australia på den tiden.

Kort tid etter var jeg med ut i felttjenesten for første gang — uten å ha fått opplæring. Da gruppen kom fram til distriktet der vi skulle forkynne, sa han som ledet gruppen, til meg: «Du skal ta det huset som ligger der borte.» Jeg var så nervøs at da damen lukket opp, spurte jeg: «Kan De være så snill å si meg hvor mye klokken er?» Hun gikk inn, fant ut hva klokken var, kom tilbake og fortalte meg det. Det var det. Jeg gikk tilbake til bilen.

Men jeg gav ikke opp, og snart var jeg regelmessig ute og gjorde andre kjent med budskapet om Riket. (Matteus 24: 14) I mars 1939 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Det skjedde i badekaret til vår nærmeste nabo, Dorothy Hutchings. Det fantes ingen brødre på stedet, så kort tid etter at jeg var blitt døpt, fikk jeg slike oppgaver i menigheten som det vanligvis er kristne menn som får.

Som regel holdt vi møtene i private hjem, men av og til leide vi et lokale og hadde offentlige foredrag. En kjekk ung bror fra Betel, avdelingskontoret, kom til den lille menigheten vår for å holde foredrag. Jeg ante det ikke, men det var også en annen grunn til at han kom — han ville finne ut mer om meg. Ja, det var slik jeg traff Lloyd.

Jeg hilser på Lloyds familie

Jeg fikk snart et ønske om å tjene Jehova på heltid. Men da jeg søkte om å få bli pioner (være engasjert i forkynnelsesarbeidet på heltid), ble jeg spurt om jeg ville tjene på Betel. Så i september 1939, samme måned som den annen verdenskrig brøt ut, ble jeg medlem av Betel-familien i Strathfield, en forstad til Sydney.

I desember 1939 drog jeg til New Zealand for å overvære et stevne. Lloyd var fra New Zealand, så han skulle også dit. Vi reiste med den samme båten, og vi lærte hverandre bedre å kjenne. Lloyd sørget for at jeg fikk hilse på moren og faren og søstrene hans på stevnet i Wellington og senere hjemme hos dem i Christchurch.

Arbeidet blir forbudt

Lørdag 18. januar 1941 kom det representanter for myndighetene kjørende til avdelingskontoret i seks svarte limousiner. De  skulle beslaglegge eiendommen. Jeg arbeidet i det lille vakthuset ved innkjørselen til Betel og var den første som fikk øye på dem. Vi hadde fått høre om forbudet cirka 18 timer i forveien, så nesten all litteratur og alle fortegnelser var blitt fjernet fra avdelingskontoret. Uken etter ble fem medlemmer av Betel-familien satt i fengsel. Lloyd var én av dem.

Jeg visste at det brødrene i fengselet først og fremst trengte, var åndelig føde. For å oppmuntre Lloyd bestemte jeg meg for å skrive «kjærlighetsbrev» til ham. Jeg begynte i den stilen man venter av den slags brev, men så skrev jeg av hele Vakttårn-artikler. Til slutt skrev jeg under som kjæresten hans. Lloyd ble løslatt etter fire og en halv måned.

Vi gifter oss og fortsetter i tjenesten

I 1940 kom moren til Lloyd på besøk til Australia, og Lloyd fortalte henne at vi gikk i giftetanker. Hun frarådde ekteskap, fordi enden for denne verden så ut til å være like rundt hjørnet. (Matteus 24: 3—14) Han snakket også med kameratene sine om det, men hver gang fikk de snakket ham fra det. En dag i februar 1942 tok Lloyd meg i all stillhet til slutt med — sammen med fire Jehovas vitner som hadde måttet love å holde planen hemmelig — til registreringskontoret, og vi ble gift. På den tiden hadde ikke Jehovas vitner i Australia lov til å vie.

Som ektepar fikk vi ikke lov til å fortsette å tjene på Betel, men vi ble spurt om vi kunne tenke oss å begynne i spesialpionertjenesten. Vi var glad for å bli sendt til en småby som het Wagga Wagga. Forkynnelsesarbeidet var fremdeles forbudt, og vi fikk ingen økonomisk støtte, så vi måtte virkelig kaste vår byrde på Jehova. — Salme 55: 22.

Vi syklet på tandemsykkel ut på landsbygda. Vi traff noen hyggelige folk og hadde lange samtaler med dem. Det var ikke mange som tok imot tilbudet om bibelstudium. Men det var en kjøpmann som satte så stor pris  på arbeidet vårt at han gav oss frukt og grønnsaker hver uke. Etter seks måneder i Wagga Wagga ble vi bedt om å komme tilbake til Betel.

I mai 1942 hadde Betel-familien flyttet fra kontoret i Strathfield og inn i private hjem. Medlemmer av Betel-familien flyttet til et nytt hjem omtrent annenhver uke for ikke å bli oppdaget. Da Lloyd og jeg drog tilbake til Betel i august, sluttet vi oss til familien på et av disse stedene. Vår oppgave på dagtid var å arbeide i et av de undergrunnstrykkeriene som var blitt etablert. I juni 1943 ble forbudet endelig opphevet.

Forberedelse til å tjene i utlandet

I april 1947 fikk vi foreløpige søknadsskjemaer til Vakttårnets bibelskole Gilead, som lå i South Lansing i staten New York i USA. I mellomtiden fikk vi i oppdrag å besøke menigheter i Australia for å styrke dem åndelig sett. Etter noen måneder ble vi innbudt til å gå i Gileads ellevte klasse. Vi hadde tre uker på oss til å ordne nødvendige saker og pakke det vi eide. I desember 1947 forlot vi familie og venner og satte kursen mot New York sammen med 15 andre fra Australia som var innbudt til den samme klassen.

De få månedene på Gilead-skolen gikk fort, og vi fikk i oppdrag å tjene som misjonærer i Japan. Det tok tid å få de papirene i orden som vi trengte for å reise til Japan, så igjen ble Lloyd utnevnt til å være reisende tilsynsmann for Jehovas vitner. De menighetene vi skulle besøke, lå spredt helt fra Los Angeles ned til grensen til Mexico. Vi hadde ikke bil, så hver uke var vitnene så snille at de kjørte oss fra én menighet til den neste. Det landområdet som den store kretsen utgjorde, er i dag deler av tre engelske og tre spanske områder, og hvert område er inndelt i cirka ti kretser!

Plutselig ble det oktober 1949, og vi var på vei til Japan om bord på et ombygd troppeskip. Den ene enden av skipet var satt av til menn og den andre til kvinner og barn. Dagen før vi kom fram til Yokohama, kom vi ut for en tyfon. Den renset tydeligvis luften, for da solen stod opp dagen etter, 31. oktober, kunne vi se fjellet Fujiyama i all sin prakt. For en storslått velkomst vi fikk da vi kom til vårt nye distrikt!

Vi samarbeider med japanerne

Da vi skulle legge til kai, så vi flere hundre svarthårete mennesker. «For en støyende flokk!» tenkte vi, for det var en voldsom klaprelyd vi hørte. Alle gikk med tresko, og det klapret da de gikk på bryggene av tre. Etter at vi hadde overnattet i Yokohama, tok vi toget til vårt tildelte distrikt i Kobe. Der hadde Don Haslett, som hadde gått i samme klasse som oss på Gilead, leid et hus til misjonærene. Han hadde kommet til Japan noen måneder tidligere. Misjonærhjemmet var et nydelig og stort toetasjes hus i vestlig stil — fullstendig umøblert!

For at vi skulle ha noe å sove på, slo vi det høye gresset på tomten og la det utover gulvet. Slik begynte vårt liv som misjonærer — alt vi eide, var det vi hadde med oss i bagasjen. Vi fikk tak i små trekullbrennere, kalt hibachi, som skulle gi varme, og som vi kunne lage mat på. En kveld fant Lloyd to av de andre misjonærene, Percy og Ilma Iszlaub, bevisstløse. Han klarte å få dem til å kvikne til igjen ved å åpne vinduene og få frisk, kald luft inn i rommet. Jeg besvimte også en gang jeg laget mat på trekullbrennerne. Enkelte ting tok det litt tid å venne seg til.

Vi prioriterte det å lære språket. Vi studerte japansk elleve timer om dagen i en måned. Etter den måneden gikk vi ut i tjenesten og kom i gang ved hjelp av en setning eller to som vi hadde skrevet ned. Den aller første dagen jeg var ute i tjenesten, traff jeg en nydelig kvinne, Miyo Takagi, som tok vennlig imot meg. På gjenbesøkene strevde vi ved hjelp av japansk-engelske ordbøker, og til slutt ble det et fint bibelstudium ut av det. I 1999 var jeg til stede  da utvidelsene ved avdelingskontoret i Japan ble innviet. Der så jeg Miyo og mange andre som jeg har studert med, igjen. Det har gått 50 år, men de er fortsatt ivrige forkynnere av Riket og gjør det de kan i tjenesten for Jehova.

I Kobe 1. april 1950 var det cirka 180 til stede ved feiringen av høytiden til minne om Kristi død. Til vår overraskelse var det 35 personer som møtte opp dagen etter for å være med ut i felttjenesten. Hver misjonær tok med seg tre eller fire av disse nye ut i tjenesten. Beboerne snakket ikke med meg — utlendingen som hadde vanskelig for å forstå japansk. De snakket heller med de japanerne som jeg gikk sammen med, og som hadde vært til stede ved minnehøytiden. De snakket og snakket, og jeg ante ikke hva samtalen handlet om. Det er hyggelig å kunne fortelle at noen av disse nye etter hvert fikk større kunnskap og er den dag i dag opptatt i forkynnelsesarbeidet.

Mange privilegier og oppdrag

Vi var misjonærer i Kobe til 1952. Da ble vi flyttet til Tokyo, der Lloyd ble betrodd å føre tilsyn med avdelingskontoret. Med tiden brakte hans arbeidsoppgaver ham til alle deler av Japan og til andre land. Senere, en av de første gangene Nathan H. Knorr fra hovedkontoret var i Tokyo, sa han til meg: «Vet du forresten hvor mannen din skal reise som sonetilsynsmann neste gang? Til Australia og New Zealand.» Så sa han: «Du kan få være med, hvis du betaler billetten din selv.» Så spennende! Det var tross alt ni år siden vi hadde reist hjemmefra.

Straks begynte vi med hektisk brevskriving. Mor hjalp meg med penger til billett. Lloyd og jeg hadde hatt det travelt i våre oppdrag, og vi hadde ikke penger til å dra og besøke familien. Dette var et svar på mine bønner. Som du kan tenke deg, var mor svært glad for å se meg. Hun sa: «Nå skal jeg spare penger, slik at du kan komme igjen om tre år.» Vi skiltes med dette i tankene, men sørgelig nok døde mor neste juli. Så fantastisk det skal bli å se henne igjen i den nye verden!

Helt til 1960 var det utelukkende misjonærtjenesten som var mitt oppdrag, men det året fikk jeg et brev som sa: «Fra i dag av er det din oppgave å vaske og stryke tøy for hele Betel-familien.» På det tidspunktet var vi bare ti—tolv i Betel-familien, så jeg kunne fortsette i misjonærtjenesten ved siden av dette arbeidet.

I 1962 ble huset vårt i japansk stil revet, og året etter stod det et nytt, seksetasjes Betel-hjem ferdig oppført på tomten. Jeg skulle hjelpe de unge, nye Betel-brødrene til å holde rommet sitt i orden og til å rydde etter seg. Gutter i Japan ble vanligvis ikke opplært til å gjøre noe som helst i huset. Det var utdannelse det ble lagt vekt på, og mødrene deres hadde gjort alt for dem. De lærte fort at jeg ikke var moren deres. Med tiden gjorde mange av dem framskritt og påtok seg nye, ansvarsfulle oppgaver i organisasjonen.

En sommerdag det var veldig varmt, var en kvinne som studerte Bibelen, på omvisning på avdelingskontoret. Hun så meg mens jeg holdt på med å skure dusjer. Hun sa: «Vennligst si til den som er ansvarshavende, at jeg ønsker å betale for å få en hushjelp til å komme hit og gjøre dette arbeidet for deg.» Jeg forklarte henne  at jeg satte pris på omtanken, men at jeg mer enn gjerne gjorde hva som helst jeg måtte bli bedt om å gjøre i Jehovas organisasjon.

Omtrent på denne tiden ble Lloyd og jeg innbudt til å gå i Gileads 39. klasse i 1964. Det var et stort privilegium å få gå på skole igjen i en alder av 46 år. Kurset var spesielt tilrettelagt med tanke på å hjelpe dem som tjente på avdelingskontorene, til å ta hånd om sine ansvarsoppgaver. Kurset varte i ti måneder, og etter det ble vi sendt tilbake til Japan. På det tidspunktet var vi over 3000 Rikets forkynnere i Japan.

Økningen skjøt fart, så i 1972 var det over 14 000 Jehovas vitner i Japan, og det ble bygd et nytt, femetasjes avdelingskontor i Numazu, sør for Tokyo. Fra Betel hadde vi en fantastisk utsikt til Fujiyama-fjellet. Det begynte å bli trykt over en million blad på japansk i måneden på den store, nye rotasjonspressen. Men for oss var det en forandring på trappene.

I slutten av 1974 fikk Lloyd et brev fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn. Han ble innbudt til å tjene i det styrende råd. Til å begynne med tenkte jeg: «Ja, ja, det var det. Lloyd har et himmelsk håp, og jeg har et jordisk håp, så før eller siden må vi jo skille lag uansett. Kanskje Lloyd burde dra til Brooklyn uten meg.» Men jeg justerte snart min tankegang og var glad for å flytte til Brooklyn sammen med Lloyd i mars 1975.

Velsignelser ved hovedkontoret

Selv i Brooklyn fortsatte Lloyds hjerte for en stor del å være i det japanske distriktet, og han snakket stadig vekk om det vi hadde opplevd der. Men nå hadde vi muligheten til å utvide vår tjeneste. De siste 24 årene av sitt liv fikk Lloyd i stor utstrekning i oppdrag å reise som sonetilsynsmann, og det innebar mange reiser over hele verden. Jeg har vært med ham jorden rundt flere ganger.

Det å besøke våre kristne brødre i andre land har hjulpet meg til å forstå hva slags forhold mange av dem bor og arbeider under. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til ti år gamle Entellia, en jente som jeg hilste på i Nord-Afrika. Hun elsket Guds navn og gikk til fots i én og en halv time både til og fra de kristne møtene. Entellia møtte hard motstand fra familien, men hadde likevel innviet seg til Jehova. Da vi besøkte den menigheten hun gikk i, var det bare én eneste svak lyspære i rommet. Den hang over talerens notater — ellers var det beksvart i møtelokalet. Det tok rent pusten fra oss å høre hvor vakkert brødrene og søstrene sang i dette mørket.

Et høydepunkt i vårt liv var da Lloyd og jeg var med i en delegasjon som drog til områdestevnene «Følg Guds vei» som ble holdt på Cuba i desember 1998. Den takknemlighet og glede brødrene og søstrene der viste fordi noen fra hovedkontoret i Brooklyn kom og besøkte dem, gjorde dypt inntrykk på oss. Jeg har truffet så mange gode brødre og søstre som ivrig og høylytt lovpriser Jehova, og det er kjære minner for meg.

Jeg føler meg hjemme sammen med Guds folk

Hjemlandet mitt er Australia, men jeg er blitt glad i menneskene alle de stedene Jehovas organisasjon har sendt meg. Slik var det i Japan, og nå som jeg har vært i USA i over 25 år, er det samme tilfellet her. Da jeg mistet mannen min, tenkte jeg ikke på å reise tilbake til Australia, men ville bli på Betel i Brooklyn, hvor Jehova har gitt meg i oppdrag å tjene.

Jeg er nå over 80 år. Etter 61 år i heltidstjenesten er jeg fortsatt villig til å tjene Jehova der han synes det er best, uansett hvor det måtte være. Han har virkelig tatt hånd om meg på en god måte. Jeg har gode minner fra de over 57 årene jeg kunne dele livet med en kjær livsledsager som elsket Jehova. Jeg har tillit til at Jehova kommer til å fortsette å velsigne oss, og jeg vet at Han ikke glemmer vårt arbeid og den kjærlighet vi har vist mot hans navn. — Hebreerne 6: 10.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Mor og jeg i 1956

[Bilde på side 26]

Lloyd og jeg og en gruppe japanske forkynnere tidlig på 1950-tallet

[Bilder på side 26]

Den første jeg studerte Bibelen med i Japan, Miyo Takagi, tidlig i 1950-årene og i 1999

[Bilde på side 28]

Lloyd og jeg deltar i bladarbeidet i Japan