Vi stod ikke alene da vår tro ble prøvd

Vicky var en skjønn baby — frisk, søt og full av liv. Ja, da hun ble født våren 1993, var vi ubeskrivelig lykkelige. Vi bodde i en liten by i Sør-Sverige, og livet var herlig.

MEN da Vicky var ett og et halvt år gammel, ble livet vårt snudd på hodet. Hun hadde ikke vært frisk en tid, så vi tok henne med til sykehuset. Vi kommer aldri til å glemme det øyeblikket da legen fortalte oss at datteren vår led av akutt lymfatisk leukemi, en kreftform hos barn som har å gjøre med de hvite blodcellene.

Det var hardt å innse at den lille jenta vår var blitt rammet av denne skremmende sykdommen. Hun hadde akkurat begynt å bli oppmerksom på verden rundt seg, og nå kunne hun komme til å dø. Legen prøvde å trøste oss med at man kunne sette i gang med en behandlingsform som hadde gitt ganske gode resultater, og som innbefattet kjemoterapi sammen med flere blodtransfusjoner. Dette kom som enda et sjokk.

Vår tro blir prøvd

Vi elsket virkelig datteren vår og ønsket at hun skulle få best mulig medisinsk behandling. Men blodtransfusjoner kom ikke på tale. Vi tror fullt og fast på Guds Ord, Bibelen, som tydelig sier at de kristne må ’avholde seg fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Vi visste også at blodtransfusjoner i seg selv innebærer en risiko. Tusenvis har pådratt seg sykdommer og dødd som følge av blodtransfusjoner. Det eneste alternativet var behandling  av høy kvalitet som ikke innbefattet blodtransfusjoner. Nå begynte vår kamp for troen.

Hva kunne vi gjøre? Vi kontaktet sykehusinformasjonstjenesten ved Jehovas vitners avdelingskontor i Sverige for å be om hjelp. * Det ble straks sendt telefakser til forskjellige sykehus rundt omkring i Europa for å lete etter et sykehus og en lege som var villig til å gi kjemoterapi uten bruk av blod. Den iver og kjærlighet som våre kristne brødre la for dagen i sine anstrengelser for å hjelpe oss, var svært styrkende. Vi var ikke alene i vår kamp for troen.

I løpet av noen få timer ble det funnet et sykehus og en lege i Homburg/Saar i Tyskland. Det ble ordnet slik at vi kunne fly dit neste dag for å få Vicky undersøkt. Da vi kom dit, var våre kristne brødre fra en av Jehovas vitners menigheter i Homburg og noen av våre egne slektninger der for å ta imot oss. Og en representant fra det lokale sykehuskontaktutvalget ønsket oss varmt velkommen. Han fulgte oss til sykehuset og gav oss all mulig støtte. Det var en stor trøst å se at vi, selv om vi var i et fremmed land, hadde åndelige brødre som stod ved vår side.

Da vi møtte dr. Graf på sykehuset, ble vi ytterligere beroliget. Han var svært forståelsesfull og forsikret oss om at han ville gjøre alt han kunne for å behandle Vicky uten å bruke blod. Selv om hennes hemoglobinnivå skulle falle til 5 gram pr. desiliter, ville han være villig til å fortsette behandlingen uten å gjøre bruk av blodtransfusjoner. Han sa også at det at diagnosen var blitt stilt så tidlig, og at vi hadde handlet så raskt for å få Vicky dit, gav gode muligheter for at behandlingen skulle bli vellykket. Han innrømmet at det var første gang han skulle gi kjemoterapi uten å gjøre bruk av blod i et slikt tilfelle som Vickys. Vi var svært takknemlige og beundret dr. Graf for hans mot og besluttsomhet og villighet til å hjelpe.

Økonomiske problemer

Nå var spørsmålet: Hvordan skulle vi klare å betale for Vickys behandling? Vi ble helt lamslått da vi fikk vite at to års behandling ville koste omkring 150 000 tyske mark (over 600 000 kroner). Vi hadde på langt nær så mye penger, men det var viktig at behandlingen ble startet med en gang. Siden vi hadde forlatt Sverige for å få behandling i Tyskland, kunne vi ikke regne med å få hjelp fra den offentlige sykeforsikring. Så der stod vi med vår svært syke lille datter og medisinsk ekspertise rede til å hjelpe, men vi hadde ikke nok penger.

Sykehuset kom oss til hjelp og sa at behandlingen kunne starte umiddelbart hvis vi betalte et forskudd på 20 000 mark og underskrev en garanti for resten. Vi hadde noen sparepenger, og med kjærlig hjelp fra venner og slektninger klarte vi å betale de 20 000 markene — men hva med resten?

Igjen ble vi minnet om at vi ikke stod alene i vår kamp for troen. En åndelig bror som vi ikke kjente på det tidspunktet, var villig til å påta seg ansvaret for det resterende beløpet. Vi trengte imidlertid ikke å benytte oss av dette sjenerøse tilbudet fordi vi etter hvert fant en annen løsning.

Medisinsk ekspertise i aksjon

Kjemoterapien begynte. Dagene og ukene gikk. Til tider var det svært vanskelig og anstrengende både for vår lille datter og for oss. Men samtidig var vi glade og takknemlige hver gang hun viste tegn til bedring. Kjemoterapien varte i åtte måneder. Det laveste hemoglobinnivået Vicky hadde, var 6 gram pr. desiliter, og dr. Graf holdt sitt løfte.

 Nå har det gått over seks år, og en endelig undersøkelse av Vickys spinalvæske viser ingen spor av leukemi. Hun er nå en lykkelig jente uten noen tegn til sykdommen. Ja, det er som et mirakel at Vicky er blitt fullstendig frisk. Vi er klar over at mange barn med den samme sykdommen, dør, trass i at de får kjemoterapi og blodtransfusjon.

Vi har gått seirende ut av vår kamp for troen, men ikke uten hjelp fra slektninger, kristne brødre og søstre og medisinske eksperter. Avdelingen for sykehusinformasjonstjenesten gav oss full støtte 24 timer i døgnet. Dr. Graf og kollegaene hans brukte sine ferdigheter for å hjelpe Vicky til å bli frisk. Vi er så takknemlige for alt dette.

Vår tro er blitt styrket

Mest av alt takker vi vår Gud, Jehova, for hans kjærlige omsorg og den styrke vi har fått gjennom hans Ord, Bibelen. Når vi ser tilbake, forstår vi hvor mye vi har lært, og hvor trosstyrkende denne smertelige erfaringen har vært.

Nå ønsker vi av hele vårt hjerte å bevare vårt nære forhold til Jehova Gud og lære vår datter verdien av å leve et liv i harmoni med hans krav. Ja, vi ønsker å gi henne en god åndelig arv som fører til evig liv i det kommende paradis her på jorden. — Innsendt.

[Fotnote]