Livshistorie

Å gå på Jehovas vei gir styrke og glede

FORTALT AV LUIGGI D. VALENTINO

«Dette er veien. Gå på den,» formaner Jehova. (Jesaja 30: 21) Helt siden jeg ble døpt for 60 år siden, har jeg hatt som mål å følge denne veiledningen. På grunn av mine foreldres eksempel ble dette tidlig et mål for meg. Foreldrene mine var italienske immigranter som i 1921 hadde slått seg ned i Cleveland i Ohio i USA. Der oppdrog de tre barn — min eldre bror, Mike, min yngre søster, Lydia, og meg.

FORELDRENE mine undersøkte forskjellige religioner, men til slutt gav de skuffet opp. Så en dag i 1932 lyttet far til et radioprogram på italiensk. Det ble kringkastet av Jehovas vitner, og far likte det han hørte. Han skrev etter flere opplysninger, og et italiensk vitne fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York besøkte oss. Etter en livlig drøftelse, som varte til daggry, var foreldrene mine overbevist om at de hadde funnet den sanne religion.

Far og mor begynte å overvære kristne møter og åpnet hjemmet sitt for reisende tilsynsmenn. Selv om jeg bare var en gutt, lot disse mennene meg være med dem ut i forkynnelsesarbeidet, og de fikk meg til å begynne å tenke på å tjene Jehova på heltid. En av disse  besøkende var Carey W. Barber, som nå er medlem av Jehovas vitners styrende råd. Kort tid etter, i februar 1941, ble jeg døpt i en alder av 14 år, og i 1944 begynte jeg å tjene som pioner i Cleveland. Mike og Lydia begynte også å følge Bibelens sannheter. Mike tjente Jehova til sin død, og Lydia fulgte sin mann, Harold Weidner, i reisetjenesten i 28 år. I dag tjener de som spesielle heltidsforkynnere.

Fengselsoppholdet styrker meg i min beslutning om å gå på i tjenesten

Tidlig i 1945 havnet jeg i Chillicothe føderale fengsel i Ohio fordi min samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Bibelen, fikk meg til å handle i harmoni med det som sies i Jesaja 2: 4 om å smi sverd om til plogskjær. På et tidspunkt tillot fengselsmyndighetene Jehovas vitner å ha bare begrensede mengder bibelsk litteratur som var utgitt av Jehovas vitner. Men vitner fra en menighet i nærheten kom oss til hjelp. Noen ganger la de noen få publikasjoner på jordene i nærheten av fengselet. Når fangene neste morgen ble ført ut der de skulle arbeide, lette de etter disse publikasjonene og klarte å få dem inn i fengselet. Da jeg kom til fengselet, fikk vi lov til å ha mer litteratur. Ikke desto mindre lærte jeg mer enn noen gang å sette pris på den åndelige føden som Jehova skaffer til veie — noe jeg fremdeles gjør hver gang jeg får et nytt nummer av Vakttårnet eller Våkn opp!

Selv om vi fikk lov til å holde menighetsmøter i fengselet, fikk ikke personer som ikke var Jehovas vitner, tillatelse til å være til stede. Likevel var det noen fengselsbetjenter og innsatte som i all hemmelighet overvar møtene, og noen få tok også imot sannheten. (Apostlenes gjerninger 16: 30—34) Besøk av bror A.H. Macmillan var til stor trøst. Han forsikret oss alltid om at den tiden vi satt i fengsel, ikke var forgjeves fordi vi ble rustet til å påta oss oppdrag i framtiden. Denne kjære, eldre broren rørte ved mitt hjerte og styrket meg i min beslutning om å fortsette å gå på Jehovas vei.

Jeg får en livsledsager

Den annen verdenskrig endte, fengselsdørene ble åpnet, og jeg begynte igjen som pioner, eller heltidsforkynner. Men i 1947 døde far. For å forsørge familien tok jeg meg lønnet arbeid og ble også ferdig utdannet massør — en ferdighet som var til hjelp for meg da min kone og jeg stod overfor en vanskelig periode omkring 30 år senere. Men nå foregriper jeg visst begivenhetenes gang. La meg først fortelle dere om min kone.

En ettermiddag i 1949, da jeg var i Rikets sal, ringte telefonen. Jeg tok den og hørte en behagelig stemme som sa: «Mitt navn er Christine Genchur, og jeg er et av Jehovas vitner. Jeg har flyttet til Cleveland for å få meg arbeid, og jeg vil gjerne komme sammen med en menighet.» Vår Rikets sal lå langt unna det området hvor hun bodde, men jeg likte stemmen hennes, så jeg forklarte henne veien til salen vår og oppmuntret henne til å komme den etterfølgende søndagen — den dagen jeg skulle holde det offentlige foredraget. Da søndagen kom, var jeg den første i Rikets sal, men ingen ukjent søster viste seg. Gjennom hele talen så jeg mot utgangen, men ingen kom. Dagen etter ringte jeg henne, og hun fortalte at hun ikke var så godt kjent med bussrutene ennå. Så jeg tilbød meg å møte henne for å forklare tingene nærmere.

Jeg fikk vite at foreldrene hennes, som var immigranter fra Tsjekkoslovakia, hadde begynt å komme sammen med bibelstudentene etter å ha lest brosjyren Hvor er de døde? De ble døpt i 1935. I 1938 ble faren til Christine menighetstjener (nå presiderende tilsynsmann) i Jehovas vitners menighet i Clymer i Pennsylvania i USA, og i 1947 ble Christine døpt 16 år gammel. Det tok meg ikke lang tid å bli forelsket i denne nydelige, åndeligsinnete søsteren. Vi giftet oss den 24. juni 1950, og siden da har Christine vært en trofast partner, alltid villig til å sette Guds rikes interesser først. Jeg er takknemlig mot Jehova for at denne dyktige medarbeideren ville dele livet sitt med meg. — Ordspråkene 31: 10.

 En stor overraskelse

Den 1. november 1951 begynte vi som pionerer sammen. To år senere, på et stevne i Toledo i Ohio, talte bror Hugo Riemer og bror Albert Schroeder til en gruppe pionerer som var interessert i misjonærtjenesten. Vi var blant disse. Vi ble oppmuntret til å fortsette som pionerer i Cleveland, men allerede måneden etter fikk vi en stor overraskelse — en innbydelse til den 23. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som skulle begynne i februar 1954!

Da vi kjørte til Gilead-skolen, som den gang lå i South Lansing i staten New York, var Christine så nervøs at hun hele tiden sa til meg: «Kjør saktere!» Jeg sa: «Christine, hvis vi kjører enda saktere, kommer vi til å stoppe opp.» Men da vi kom fram, følte vi oss snart mer avslappet. Bror Nathan Knorr ønsket gruppen av elever velkommen og tok oss med på en omvisning. Han fortalte også hvordan vi kunne spare på vannet og strømmen, og understreket at sparsommelighet er en verdifull egenskap når vi tar hånd om Rikets interesser. Det rådet festet seg i sinnet vårt. Vi lever fremdeles etter det.

Med fly til Rio

Snart ble vi uteksaminert, og den 10. desember 1954 gikk vi om bord i et fly i et vinterlig New York. Vi så spent fram til å fly ned til vårt nye oppdrag i det solfylte Rio de Janeiro i Brasil. Peter og Billie Carrbello, to andre misjonærer, reiste sammen med oss. Flyturen skulle ta 24 timer med mellomlandinger i Puerto Rico i Venezuela og i Belém i det nordlige Brasil. På grunn av motorproblemer gikk det imidlertid 36 timer før vi så Rio de Janeiro under oss. Men for et praktfullt syn! Lysene fra byen skinte som funklende diamanter på et fløyelsteppe, og månens sølvaktige lys glitret på vannet i Guanabarabukta.

På flyplassen ventet flere medlemmer av Betel-familien på oss. Etter å ha gitt oss en varm velkomst kjørte de oss til avdelingskontoret, og omkring klokken tre om morgenen gikk vi til sengs. Noen få timer senere minnet vekkesignalet oss om at vår første dag som misjonærer hadde begynt!

Noe vi lærte tidlig

Vi høstet snart en viktig lærdom. Vi hadde tilbrakt en kveld hos en familie som var Jehovas vitner. Da vi skulle gå tilbake til avdelingskontoret, innvendte verten: «Nei, dere kan ikke dra; det regner.» Han prøvde innstendig å få oss til å bli natten over. «Det regner der vi kommer fra også,» sa jeg og avfeide ham med en latter. Og så gikk vi.

På grunn av fjellene som omgir Rio, samler regnvannet seg raskt, renner inn i byen og forårsaker ofte flom. Snart vasset vi i vann til knærne. Gatene i nærheten av avdelingskontoret var blitt forvandlet til frådende elver, og vannet nådde oss til brystet. Da vi endelig kom fram til Betel, var vi gjennomvåte. Dagen etter følte Christine seg helt elendig. Hun hadde pådratt seg tyfoidfeber og var dårlig i lang tid. Det er unødvendig å si at vi som nye misjonærer burde ha fulgt rådet fra erfarne Jehovas vitner på stedet.

De første skrittene i misjonær- og reisetjenesten

Etter denne ubehagelige starten gikk vi ivrig i gang med felttjenesten. Vi leste opp en presentasjon på portugisisk for alle vi møtte, og det virket som om vi gjorde omtrent like store framskritt. En beboer kunne si til Christine: «Jeg forstår hva du sier, men jeg forstår ikke hva han sier», og så peke på meg. En annen beboer kunne si til meg: «Jeg forstår deg, men ikke henne.» Ikke desto mindre var vi lykkelige over at vi fikk tegnet over 100 abonnementer  på Vakttårnet i løpet av disse første ukene. Flere av dem vi studerte Bibelen med, ble faktisk døpt det første året vi var i Brasil, noe som gav oss en forsmak på hvor fruktbart dette oppdraget som misjonærer kom til å bli.

Fordi det fantes for få kvalifiserte brødre, var det på midten av 1950-tallet mange menigheter i Brasil som ikke fikk regelmessig besøk av kretstilsynsmenn. Så trass i at jeg fremdeles holdt på med å lære språket og ennå ikke hadde holdt noe offentlig foredrag på portugisisk, fikk jeg i 1956 i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann i staten São Paulo.

Ettersom den første menigheten vi besøkte, ikke hadde hatt besøk av en kretstilsynsmann på to år, hadde alle store forventninger til det offentlige foredraget. Da jeg forberedte meg til dette foredraget, klipte jeg ut avsnitt fra Vakttårn-artikler på portugisisk og klistret utklippene på papirark. Den søndagen var Rikets sal fullstappet. Det satt til og med folk på plattformen, og alle ventet på den store begivenheten. Foredraget, eller rettere sagt opplesningen, begynte. Innimellom så jeg opp, og til min overraskelse var det ingen som rørte på seg, ikke engang barna. Alle stirret storøyd på meg. Jeg tenkte: «Du verden, Valentino, du er virkelig blitt flink til å snakke portugisisk! Disse menneskene følger godt med.» Da jeg flere år senere besøkte den samme menigheten igjen, sa en bror som hadde vært til stede under det første besøket: «Husker du det offentlige foredraget du holdt? Vi forstod ikke ett ord.» Jeg innrømmet at jeg ikke hadde forstått så mye av talen jeg heller.

Dette første året i kretstjenesten leste jeg ofte Sakarja 4: 6. Ordene «ikke ved makt, men ved min ånd» minnet meg om at Rikets arbeid hadde framgang ene og alene fordi Jehovas ånd stod bak. Og framgang hadde det, til tross for våre klare begrensninger.

Utfordringer og velsignelser underveis

Å reise i kretstjenesten innebar at vi måtte ha med oss en skrivemaskin, kartonger med litteratur, kofferter og vesker. Christine nummererte klokelig bagasjen vår, slik at vi ikke skulle overse noe av den når vi skyndte oss fra den ene bussen til den andre. Det var ikke uvanlig at vi reiste 15 timer med buss langs grusveier for å komme fram til vårt neste bestemmelsessted. Av og til var det nervepirrende, særlig når to busser møttes på en vaklevoren bro og passerte hverandre med få millimeters klaring. Vi reiste også med tog, skip og på hesteryggen.

I 1961 begynte vi i områdetjenesten og reiste fra krets til krets istedenfor fra menighet til menighet. Flere kvelder i uken viste vi filmer som var produsert av Jehovas organisasjon — hver gang på nye steder. Ofte måtte vi handle raskt for å lure presten på stedet, som forsøkte å forhindre disse framvisningene. I én by tvang presten eieren av et lokale til å bryte den kontrakten han hadde inngått med oss. Etter å ha lett noen dager fant vi et annet lokale, men vi fortalte ikke om det til noen og fortsatte å innby alle til det opprinnelige stedet. Før programmet begynte, gikk Christine til dette stedet og viste i all stillhet dem som ville se filmen, veien til det nye stedet. Den kvelden var det 150 personer som så filmen, som hadde den passende tittelen «Den nye verdens samfunn i virksomhet».

Vi erfarte riktignok at det å arbeide på isolerte steder til tider var slitsomt, men de ydmyke brødrene som bodde der, var så takknemlige for besøkene våre og viste en slik gjestfrihet ved å la oss få bo i de beskjedne hjemmene sine at vi alltid takket Jehova for at vi kunne få være hos dem. Det å bli kjent med dem førte til hjertevarmende velsignelser for oss. (Ordspråkene 19: 17; Haggai 2: 7) Vi syntes derfor det var svært trist da vår tid som misjonærer tok slutt etter at vi hadde tjent i Brasil i over 21 år.

Jehova viste oss vei i en kritisk tid

I 1975 ble Christine operert. Vi begynte i reisetjenesten igjen, men Christines helse  forverret seg. Det så ut til at det var best at vi vendte tilbake til USA, slik at hun kunne få medisinsk behandling. I april 1976 kom vi til Long Beach i California, og der bodde vi hos min mor. Etter å ha bodd utenlands i to tiår var vi usikre på hvordan vi skulle gripe an denne situasjonen. Jeg begynte som massør, og vi levde av det jeg tjente på dette arbeidet. Staten California sørget for at Christine fikk plass på et sykehus, men ettersom legene der nektet å behandle henne uten å bruke blod, følte hun seg svakere for hver dag som gikk. Fortvilt bønnfalt vi Jehova om å få veiledning.

En ettermiddag da jeg var ute i felttjenesten, la jeg merke til et legekontor, og ut fra et øyeblikks innskytelse bestemte jeg meg for å gå inn. Selv om legen akkurat skulle til å gå hjem, fikk jeg komme inn på kontoret hans, og vi snakket sammen i to timer. Så sa han: «Jeg setter pris på det arbeid dere har utført som misjonærer, og jeg vil behandle din kone uten at det skal koste dere noe og uten å gi blodoverføring.» Jeg kunne ikke tro mine egne ører.

Denne vennlige legen, som viste seg å være en respektert spesialist, fikk Christine overført til et sykehus hvor han arbeidet, og under hans kyndige tilsyn bedret helsen hennes seg raskt. Så takknemlige vi var for at Jehova hadde vist oss vei i denne vanskelige tiden!

Nye oppgaver

Mens Christine kom til krefter igjen, tjente vi som pionerer og hadde den glede å hjelpe flere personer i Long Beach til å bli tilbedere av Jehova. I 1982 ble vi bedt om å arbeide i kretstjenesten i USA. Hver dag takket vi Jehova for at vi ble brukt i reisetjenesten igjen — en form for tjeneste som vi satte stor pris på. Vi tjente i California og deretter i New England, hvor kretsen omfattet noen portugisisktalende menigheter. Senere omfattet kretsen også Bermuda.

Etter fire oppmuntrende år fikk vi et nytt oppdrag. Vi ble innbudt til å tjene som spesialpionerer der hvor vi ønsket det. Selv om vi syntes at det var trist å slutte i reisetjenesten, var vi fast bestemt på å gå på i det nye oppdraget vårt. Men hvor? Da vi var opptatt i reisetjenesten, hadde jeg merket meg at den portugisiske menigheten i New Bedford i Massachusetts trengte hjelp — så vi drog av gårde til New Bedford.

Da vi kom dit, holdt menigheten et stort velkomstselskap for oss. Vi følte oss virkelig verdsatt! Det rørte oss til tårer. Et ungt par med to små barn var så vennlige å la oss få bo hos dem til vi hadde funnet en leilighet. Jehova velsignet vårt oppdrag som spesialpionerer på en måte som overgikk våre forventninger. Siden 1986 har vi hjulpet omtrent 40 forskjellige personer i denne byen til å bli Jehovas vitner. De er vår åndelige familie. Jeg har også hatt gleden av å se fem brødre på stedet bli omsorgsfulle hyrder for hjorden. Det har vært som å tjene i et fruktbart misjonærdistrikt.

Når vi ser tilbake, gleder vi oss over å ha tjent Jehova helt fra ungdommen av og over å ha gjort sannheten til vår vei i livet. Vi er riktignok ikke så unge og friske lenger, men det at vi fortsetter å gå på Jehovas vei, er fremdeles vår styrke og glede.

[Bilde på side 26]

Nylig ankommet til Rio de Janeiro

[Bilde på side 28]

Vår åndelige familie i New Bedford i Massachusetts