Bibelen i ett bind
Bibelen i ett bind
DE FØRSTE kristne var banebrytende i bruken av kodeksen — en bok, ikke en skriftrull — når de laget avskrifter av Bibelen. Men de kristne begynte ikke umiddelbart å samle alle Bibelens bøker i ett bind. Et viktig skritt mot en omfattende produksjon av ettbinds bibler ble tatt i det sjette århundre av Flavius Cassiodorus.
Flavius Magnus Aurelius Cassiodorus ble født omkring 485—490 e.v.t. Han tilhørte en velstående familie i Calabria i det sørlige Italia. Han levde i en urolig periode i Italias historie da halvøya var okkupert først av goterne og deretter av bysantinerne. Da Cassiodorus var omkring 60 eller 70 år gammel, grunnla han klostret og biblioteket Vivarium i nærheten av hjemmet sitt i Squillace i Calabria.
En omhyggelig bibelutgiver
Noe av det som var viktigst for Cassiodorus, var å gjøre Bibelen tilgjengelig for folk. Historikeren Peter Brown skriver at «Cassiodorus mente at man måtte ta i bruk all latinsk litteratur for å gjøre Bibelen tilgjengelig. Alle de hjelpemidler som tidligere var blitt brukt for å studere og skrive av klassiske skriftsteder, måtte benyttes for å forstå Skriftene og skrive dem av med dyktighet. I likhet med et nytt planetsystem skulle latinsk kultur som et hele kretse i bane rundt den store solen, Guds Ord».
Cassiodorus samlet oversettere og grammatikere i Vivariumklostret for å få foretatt en kollasjon (det vil si en kritisk sammenligning) av flere bibelhåndskrifter, og han ledet den nitidige prosessen. Han betrodde arbeidet til bare noen få lærde menn. Disse skulle unngå å foreta forhastede tekstforbedringer av antatte avskrivningsfeil. Når det gjaldt spørsmål om grammatikk, skulle man anse gamle bibelhåndskrifter for å være mer autoritative enn alminnelig anerkjent latin. Cassiodorus sa: «Grammatiske særegenheter . . . må bevares, siden en tekst som er anerkjent som inspirert, ikke må utsettes for forvanskning. . . . De bibelske uttrykksmåter, metaforer og idiomer må bevares, selv om de virker fremmede i latinsk språkbruk, og det må også de ’hebraiske’ former av egennavn.» — The Cambridge History of the Bible.
Codex Grandior
Avskriverne i Vivariumklostret fikk i oppdrag å lage minst tre særskilte bibelutgaver på latin. En av disse, som utgjorde ni bind, inneholdt sannsynligvis den gammellatinske tekst, en oversettelse som kom ut i slutten av det andre århundre. En annen utgave inneholdt den latinske Vulgata, som Hieronymus fullførte rundt begynnelsen av det femte århundre. Den tredje, Codex Grandior, som betyr «den større kodeks», var hentet fra tre bibeltekster. I begge de to siste utgavene ble alle Bibelens bøker samlet i ett bind.
Det ser ut til at Cassiodorus var den første som laget latinske bibler i enkeltbind, og han kalte dem pandectae. * Han var utvilsomt klar over den praktiske verdien av å samle alle Bibelens bøker i ett bind og dermed unngå den tidkrevende prosessen det er å slå opp i flere bind.
Fra Sør-Italia til De britiske øyene
Kort tid etter Cassiodorus’ død (sannsynligvis omkring 583 e.v.t.) begynte Codex Grandior sin reise. Man tror at deler av Vivariumbiblioteket da ble flyttet til Lateranbiblioteket i Roma. I 678 e.v.t. hadde den anglosaksiske abbeden Ceolfrith håndskriftet med seg da han kom hjem til De britiske øyene etter et opphold i Roma. Kodeksen kom dermed til de to klostrene i Wearmouth og Jarrow, som ble ledet av Ceolfrith, i det som nå er Northumbria i England.
Cassiodorus’ enkeltbind av Bibelen må ha fascinert Ceolfrith og munkene hans, som nok også likte det at den var så lett å bruke. Det førte til at de på bare noen tiår laget tre andre komplette bibler i ettbindsutgaver. Det eneste av disse eksemplarene som er bevart, er et enormt håndskrift kalt Codex Amiatinus. Det har 2060 sider av kalveskinn, hver side på omkring 51 × 33 centimeter. Kodeksen er 25 centimeter tykk og veier over 34 kilo, omslaget innbefattet. Det er den eldste komplette latinske bibel i ett bind som finnes i dag. Den framstående bibelforskeren Fenton J.A. Hort, som levde på 1800-tallet, identifiserte kodeksen i 1887. Hort sa: «Selv i vår moderne tid inngir synet av dette vidunder av et [håndskrift] en følelse som minner om ærefrykt.»
Tilbake til Italia
Den originale Codex Grandior som Cassiodorus fikk laget, er nå gått tapt. Men dens anglosaksiske etterkommer, Codex Amiatinus, begynte på sin reise til Italia kort tid etter at den var fullført. Like før sin død bestemte Ceolfrith seg for å reise tilbake til Roma. Han tok med seg et av sine tre latinske bibelhåndskrifter som gave til pave Gregor II. Ceolfrith døde i 716 e.v.t. i Langres i Frankrike før han nådde fram til Roma. Men bibelutgaven hans fortsatte reisen sammen med hans reisefølge. Kodeksen ble til slutt innlemmet i biblioteket i klostret i Monte Amiata i det sentrale Italia, og det er dette stedet som har gitt den navnet Codex Amiatinus. I 1782 ble håndskriftet flyttet til biblioteket Mediceo Laurenziana i Firenze i Italia, hvor det er blitt et av bibliotekets mest skattede eiendeler.
Hvilken betydning har Codex Grandior hatt for oss? Fra Cassiodorus’ tid av har avskrivere og trykkere i økende grad foretrukket å produsere bibler i ett bind. Helt fram til vår tid har slike bibler gjort det lettere for folk å rådføre seg med Bibelen og dermed dra nytte av dens kraft. — Hebreerne 4: 12.
[Fotnote]
^ avsn. 9 Det ser ut til at komplette bibler på gresk har vært i omløp siden det fjerde eller det femte århundre.
[Kart på side 29]
(Se den trykte publikasjonen)
Reiseruten til Codex Grandior
Vivarium-klostret
Roma
Jarrow
Wearmouth
Reiseruten til Codex Amiatinus
Jarrow
Wearmouth
Monte Amiata
Firenze
[Rettigheter]
Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.
[Bilder på side 30]
Over: «Codex Amiatinus»
Til venstre: Portrett av Esra i «Codex Amiatinus»
[Rettigheter]
Biblioteca Mediceo Laurenziano, Firenze