Gled deg med den lykkelige Gud

«Til slutt, brødre: Fortsett å glede dere, . . . og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere.» — 2. KORINTER 13: 11.

1, 2. a) Hvorfor er det mange som ikke gleder seg over livet? b) Hva er glede, og hvordan kan vi framelske denne egenskapen?

I DISSE vanskelige tider er det mange som synes at de ikke har noe særlig å glede seg over. Når de eller en av deres nærmeste blir rammet av en tragedie, føler de det kanskje på samme måte som Job, som sa: «Mennesket, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.» (Job 14: 1) De kristne er ikke immune mot de påkjenningene som er vanlige nå i «de siste dager», som er «vanskelige å mestre», og det er ikke overraskende at trofaste tjenere for Jehova blir motløse fra tid til annen. — 2. Timoteus 3: 1.

² Likevel kan de kristne være glade, til og med når de møter prøvelser. (Apostlenes gjerninger 5: 40, 41) Hvordan kan det være mulig? Tenk først over hva glede er. Det kan beskrives som en god følelse som blir framkalt av at man oppnår eller venter seg noe godt. * Så vi kan være glade hvis vi tar oss tid til å tenke over de tingene som gir oss grunn til glede nå, og samtidig mediterer over det som venter oss i Guds nye verden.

3. Hvordan kan det sies at alle i hvert fall har noen grunner til å glede seg?

³ Alle har noe de kan være takknemlige for. Hvis en familiefar mister jobben, er det naturlig at han blir bekymret. Han vil jo forsørge familien sin. Men hvis han er fysisk sterk og har god helse, kan han være takknemlig for det. Finner han seg et arbeid, er han i stand til å arbeide hardt. En kristen kvinne er på den annen side kanskje rammet av en svekkende sykdom. Likevel er hun kanskje takknemlig for at hun får støtte fra kjærlige venner og familiemedlemmer som hjelper henne til å møte sykdommen med verdighet og pågangsmot. Og alle sanne kristne, uansett hvilken situasjon de befinner seg i, kan glede seg over at de har det privilegium å kjenne Jehova, ’den lykkelige Gud’, og Jesus Kristus, «den lykkelige og eneste Makthaver». (1. Timoteus 1: 11; 6: 15) Ja, Jehova Gud og Jesus  Kristus er lykkelige i aller høyeste grad. De har bevart gleden til tross for at forholdene på jorden langtfra er slik Jehova hadde tenkt til å begynne med. Deres eksempel kan lære oss mye om hvordan vi kan bevare vår glede.

De har aldri mistet gleden

4, 5. a) Hvordan reagerte Jehova da de første menneskene gjorde opprør? b) På hvilken måte bevarte Jehova en positiv innstilling til menneskeheten?

⁴ I Edens hage struttet Adam og Eva av sunnhet og hadde et fullkomment sinn. De hadde et givende arbeid å utføre og ideelle omgivelser å utføre det i. Framfor alt hadde de mulighet til å kommunisere jevnlig med Jehova. Han ville at de skulle ha en lykkelig framtid foran seg. Men de var ikke fornøyd med alle disse gode gavene; de stjal den forbudte frukt fra «treet til kunnskap om godt og ondt». Det at de var ulydige mot Gud på denne måten, er grunnårsaken til all den sorg som vi, deres etterkommere, erfarer i dag. — 1. Mosebok 2: 15—17; 3: 6; Romerne 5: 12.

⁵ Jehova lot imidlertid ikke den utakknemlige holdningen som Adam og Eva hadde, ta fra ham hans glede. Han var sikker på at i hvert fall noen av deres etterkommere ville komme til å ha et hjerte som fikk dem til å tjene ham. Han var faktisk så sikker at han allerede før Adam og Eva hadde fått sitt første barn, erklærte at han skulle gjenløse deres lydige etterkommere. (1. Mosebok 1: 31; 3: 15) I århundrene som fulgte, valgte de aller fleste å følge i Adam og Evas spor, men Jehova vendte ikke menneskeheten ryggen fordi om så mange var ulydige mot ham. Han konsentrerte seg heller om de mennene og kvinnene som ’gledet hans hjerte’ ved å anstrenge seg for å gjøre hans vilje fordi de elsket ham. — Ordspråkene 27: 11; Hebreerne 6: 10.

6, 7. Hva hjalp Jesus til å bevare gleden?

⁶ Hva med Jesus — hvordan bevarte han gleden? Som en mektig åndeskapning i himmelen hadde han alle muligheter til å følge med på det som menn og kvinner foretok seg på jorden. Det var helt tydelig at de hadde sine feil, men likevel elsket Jesus dem. (Ordspråkene 8: 31) Senere, da han kom til jorden og «bodde iblant» mennesker, forandret han ikke syn på menneskeheten. (Johannes 1: 14) Hva var det som gjorde at Guds fullkomne Sønn kunne bevare et slikt positivt syn på den syndige menneskehet?

⁷ Det viktigste var at Jesus hadde rimelige forventninger både til seg selv og til andre. Han visste at han ikke kom til å omvende verden. (Matteus 10: 32—39) Så han gledet seg når selv én oppriktig person reagerte positivt på budskapet om Riket. Selv om det noen ganger var mye å utsette på disiplenes oppførsel og innstilling, visste han at de innerst inne ønsket å gjøre Guds vilje, og han elsket dem på grunn av det. (Lukas 9: 46; 22: 24, 28—32, 60—62) Det er verdt å merke seg hvordan Jesus i en bønn til sin himmelske Far sammenfattet den positive måten disiplene hadde handlet på fram til da: «De har holdt ditt ord.» — Johannes 17: 6.

8. Nevn noen måter vi kan etterligne Jehova og Jesus på.

⁸ Vi kan utvilsomt alle ha gagn av å reflektere over Jehova Guds og Jesu Kristi eksempel i denne forbindelse. Kan vi bli flinkere til å etterligne Jehova ved kanskje ikke å bli altfor bekymret når tingene ikke går akkurat slik vi hadde håpet? Kan vi gå nøyere i Jesu fotspor ved å bevare et positivt syn på vår nåværende situasjon og ved å være rimelige med hensyn til hva vi forventer av oss selv og andre? La oss se hvordan vi kan følge noen av disse prinsippene på en praktisk måte i forbindelse med noe som overalt står ivrige kristnes hjerte nær — felttjenesten.

Bevar et positivt syn på tjenesten

9. Hvordan fikk Jeremia gleden tilbake, og hvordan kan hans eksempel være til hjelp for oss?

⁹ Jehova vil at vi skal finne glede i tjenesten  for ham. Vår glede bør ikke være avhengig av de resultatene vi oppnår. (Lukas 10: 17, 20) Profeten Jeremia forkynte i en årrekke i et uproduktivt distrikt. Da han fokuserte på folkets negative reaksjon, mistet han gleden. (Jeremia 20: 8) Men da han mediterte over det som gjorde at selve budskapet var godt, kom gleden tilbake. Han sa til Jehova: «Dine ord ble funnet, og jeg tok til å spise dem; og ditt ord blir til jubel for meg og til mitt hjertes fryd; for ditt navn er blitt nevnt over meg, Jehova, hærstyrkenes Gud.» (Jeremia 15: 16) Ja, Jeremia frydet seg over at han hadde det privilegium å forkynne Guds ord. Det kan vi også.

10. Hvordan kan vi bevare gleden i tjenesten selv om distriktet vårt ikke er produktivt for tiden?

¹⁰ Selv om de aller færreste reagerer positivt på det gode budskap, har vi all grunn til å være glade når vi er opptatt i felttjenesten. Husk at Jehova var helt sikker på at noen mennesker kom til å tjene ham. Vi bør i likhet med Jehova aldri gi opp håpet om at i hvert fall noen etter hvert kommer til å bli klar over stridsspørsmålet og tar imot budskapet om Riket. Vi må ikke glemme at folks livssituasjon forandrer seg. Til og med de mest selvtilfredse kan begynne å tenke alvorlig over meningen med livet hvis de opplever et uventet tap eller en plutselig krise. Kommer du til å være der for å hjelpe når en slik person blir «klar over sitt åndelige behov»? (Matteus 5: 3) Kanskje noen i ditt distrikt er innstilt på å lytte til det gode budskap allerede neste gang du kommer på besøk!

11, 12. Hva skjedde i en by, og hva kan vi lære av dette?

¹¹ Det kan også være at befolkningen i distriktet vårt får en ny sammensetning. Et eksempel på det er en liten by hvor det bodde en rekke småbarnsfamilier som var godt sammensveist. Når Jehovas vitner kom, fikk de samme reaksjon ved omtrent hver eneste dør: «Vi er ikke interessert!» I de få tilfellene hvor noen viste interesse for budskapet om Riket, var naboene raske med å advare mot mer kontakt med Jehovas vitner. Det var naturlig nok en utfordring å forkynne der. Men vitnene gav ikke opp; de fortsatte å forkynne. Hvordan gikk det så?

¹² Etter som tiden gikk, vokste barna i byen opp, og de giftet seg og slo seg ned der. Noen av disse unge voksne innså at den måten de levde på, ikke førte til sann lykke, og begynte å lete etter sannheten. De fant den da de hørte på det gode budskapet som Jehovas vitner forkynte. Slik gikk det til at den lille menigheten begynte å vokse etter at det hadde gått mange år. Tenk deg hvor glade de forkynnerne var, som ikke hadde gitt opp! Måtte det at vi fortsetter å forkynne det strålende budskapet om Riket, også bringe oss glede!

 Dine trosfeller vil støtte deg

13. Hvem kan vi gå til når vi blir motløse?

¹³ Hvor kan du vende deg for å få hjelp og støtte når problemene tårner seg opp og du føler at livet går deg imot? Millioner av Jehovas innviede tjenere vender seg først til Jehova i bønn og så til sine kristne brødre og søstre. Da Jesus var på jorden, satte han stor pris på den støtte disiplene gav ham. Natten før han døde, sa han til dem at det var ’de som hadde holdt ut hos ham i hans prøvelser’. (Lukas 22: 28) Disse disiplene var jo ufullkomne, men deres lojalitet var til oppmuntring for Guds Sønn. Vi kan også hente styrke fra våre trosfeller.

14, 15. Hva hjalp et ektepar som mistet sønnen sin, og hva lærer du av det de erfarte?

¹⁴ Et kristent ektepar som heter Michel og Diane, lærte av erfaring hvor verdifull deres brødres og søstres støtte kan være. Deres 20 år gamle sønn, Jonathan, en kristen som var full av liv og hadde livet framfor seg, fikk hjernesvulst. Legene prøvde tappert å redde ham, men han ble verre, og sent en ettermiddag sovnet han inn. Michel og Diane var ute av seg. Fordi de var fortvilt og trengte trøst, bad de samme kveld den eldste som var hos dem, bli med dem til Rikets sal, enda de visste at tjenestemøtet nesten var over. De kom inn akkurat da menigheten ble informert om at Jonathan var død. Etter møtet ble de gråtende foreldrene omringet av sine brødre og søstre, som omfavnet dem og kom med trøstende ord. Diane forteller etterpå: «Vi følte oss helt tomme da vi kom til salen, men brødrene gav oss så fin støtte — de fikk oss til å føle oss mye bedre! Selv om de ikke kunne ta fra oss smerten, hjalp de oss så vi ikke følte oss helt knekt!» — Romerne 1: 11, 12; 1. Korinter 12: 21—26.

¹⁵ Motgang fikk Michel og Diane til å knytte seg enda mer til sine brødre og søstre. Det fikk dem også til å knytte seg mer til hverandre. Michel sier: «Jeg har lært å sette enda større pris på min kjære kone. Når motløsheten kommer sigende, snakker vi sammen om Bibelens sannhet og hvordan Jehova holder oss oppe.» Diane tilføyer: «Håpet om Riket betyr enda mer for oss nå.»

16. Hvorfor er det viktig at vi tar initiativet til å fortelle våre brødre og søstre om våre behov?

¹⁶ Ja, våre kristne brødre og søstre kan være «en styrkende hjelp» for oss når vi møter vanskeligheter i livet, og kan på den måten hjelpe oss til å bevare gleden. (Kolosserne 4: 11) De kan naturligvis ikke lese tankene våre. Når vi trenger hjelp, er det derfor bra om vi lar dem få vite det. Så kan vi gi uttrykk for at vi oppriktig setter pris på den trøst og støtte de kan gi oss, og se på dette som noe som kommer fra Jehova. — Ordspråkene 12: 25; 17: 17.

Se på menigheten

17. Hvilke utfordringer møter den alenemoren som er nevnt her, og hvordan ser vi på slike som henne?

¹⁷ Jo bedre kjent vi blir med våre trosfeller, desto større pris setter vi på dem, og desto mer gleder vi oss over å være sammen med dem. Se på den menigheten du går i. Hva ser du? Er det en alenemor der som strever med å oppdra barna sine i sannheten? Har du tenkt noe særlig på hvor godt eksempel hun er? Prøv å forestille deg noen av de problemene hun står overfor. En alenemor som heter Jeanine, nevner noen av dem: ensomhet, uønskede tilnærmelser fra kolleger, et svært stramt budsjett. Men hun sier at det vanskeligste har med barnas følelsesmessige behov å gjøre, siden hvert barn er forskjellig. Hun nevner også et annet problem: «Det kan være en stor utfordring å la være å gjøre sønnen min til familiens overhode, noe det kan være lett å gjøre for å oppveie det at jeg ikke har noen mann. Jeg har også en datter, og det er vanskelig å huske på at jeg ikke må bebyrde henne for mye ved å gjøre henne til min fortrolige.» Som tusenvis av andre gudfryktige  aleneforeldre har Jeanine heltidsarbeid, samtidig som hun tar seg av oppgavene i hjemmet. Hun studerer også Bibelen med barna sine, lærer dem opp i forkynnelsesarbeidet og tar dem med på møtene. (Efeserne 6: 4) Så glad Jehova må være når han hver dag ser hvordan alle i denne familien gjør så godt de kan for å bevare sin ulastelighet! Er vi ikke glade for å ha slike iblant oss? Jo, det er vi!

18, 19. Illustrer hvordan vi kan lære å sette større pris på andre i menigheten.

¹⁸ Se på menigheten din igjen. Kanskje du ser trofaste enker eller enkemenn som ’aldri er borte’ fra møtene. (Lukas 2: 37) Hender det at de er ensomme? Naturligvis. De savner inderlig ektefellen sin! Men de holder seg travelt opptatt i tjenesten for Jehova og viser andre personlig interesse. Deres stabile, positive innstilling øker menighetens glede. En kristen som har vært heltidstjener i over 30 år, sa: «Noe av det som gir meg størst glede, er å se at eldre brødre og søstre som har vært igjennom mange prøvelser, fortsatt tjener Jehova trofast!» Ja, eldre kristne blant oss er til stor oppmuntring for yngre.

¹⁹ Hva med de nye, som har vært en del av menigheten bare i kort tid? Virker det ikke stimulerende på oss når de på møtene gir uttrykk for sin tro? Tenk på de framskrittene de har gjort siden de begynte å studere Bibelen.  Jehova må glede seg over dem. Gjør vi det? Gir vi uttrykk for at vi setter pris på dem, ved å rose dem for de anstrengelsene de gjør seg?

20. Hvordan kan vi si at hvert medlem av menigheten spiller en viktig rolle i menigheten?

²⁰ Er du gift, ugift eller aleneforelder? Er du en gutt eller jente uten far eller mor? Er du enke eller enkemann? Er du en som har tilhørt menigheten i mange år, eller en som først i den senere tid er blitt knyttet til menigheten? Du kan være forvisset om at ditt trofaste eksempel er til oppmuntring for oss alle. Og når du er med og synger en av Rikets sanger, eller når du kommer med en kommentar på møtet eller har en elevtale på den teokratiske tjenesteskolen, bidrar du til at vår glede øker. Framfor alt gleder du Jehovas hjerte.

21. Hva har vi mange grunner til å gjøre, men hvilke spørsmål oppstår?

²¹ Ja, selv i denne problemfylte tiden kan vi finne glede i å tilbe vår lykkelige Gud. Vi har mange grunner til å følge Paulus’ oppfordring: «Fortsett å glede dere, . . . og fredens Gud skal være med dere.» (2. Korinter 13: 11) Men hva om vi skulle bli rammet av en naturkatastrofe, forfølgelse eller alvorlige økonomiske vanskeligheter? Er det mulig å bevare gleden også i slike situasjoner? Trekk dine egne konklusjoner når du leser den neste artikkelen.

[Fotnote]

Kan du svare på dette?

• Hvordan kan vi beskrive glede?

• Hvordan kan det at vi har en positiv innstilling, hjelpe oss til å bevare gleden?

• Hva kan hjelpe oss til å ha et positivt syn på vår menighets distrikt?

• På hvilke måter setter du pris på brødrene og søstrene i menigheten din?

[Studiespørsmål]

[Bilder på side 10]

Det kan være at distriktet vårt forandrer seg

[Bilde på side 12]

Hvilke utfordringer møter de som går i menigheten din?