Hva som kan være til hjelp for enker

EN AV de best kjente beretningene om enker er Bibelens beretning om Rut og hennes svigermor, No’omi. De var begge enker. No’omi hadde ikke bare mistet mannen sin, men også sine to sønner, hvorav den ene hadde vært gift med Rut. Ettersom de levde i et jordbrukssamfunn, hvor man var temmelig avhengig av mennenes innsats, var deres situasjon virkelig tragisk. — Rut 1: 1—5, 20, 21.

No’omi hadde imidlertid en trofast venn og hjelper i sin svigerdatter Rut, som nektet å forlate henne. Med tiden viste Rut seg å være «bedre for [No’omi] enn sju sønner» — ikke bare på grunn av hennes inderlige kjærlighet til No’omi, men også på grunn av hennes kjærlighet til Gud. (Rut 4: 15) Da No’omi oppfordret Rut til å vende tilbake til sine moabittiske slektninger og venner, gav Rut på en gripende måte uttrykk for sin lojalitet ved å svare: «Dit du går, skal jeg gå, og der du tilbringer natten, skal jeg tilbringe natten. Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min  Gud. Der du dør, skal jeg dø, og der skal jeg begraves. Måtte Jehova gjøre slik mot meg og føye mer til hvis noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.» — Rut 1: 16, 17.

Ruts holdning unngikk ikke Jehova Guds oppmerksomhet. Han velsignet det lille hjemmet til No’omi og Rut, og etter en tid giftet Rut seg med israelitten Boas. No’omi tok seg av barnet deres som om det var hennes eget, og det ble en av Jesu Kristi aner. Denne historiske beretningen er et eksempel på hvordan Jehova drar omsorg for enker som holder seg nær til ham og setter sin lit til ham. Bibelen viser dessuten at han vet å verdsette dem som kjærlig hjelper enker i den vanskelige situasjonen de er i. Hvordan kan så vi i vår tid støtte enkene blant oss? — Rut 4: 13, 16—22; Salme 68: 5.

Tilby konkret hjelp, uten å være påtrengende

Når en tilbyr en enke hjelp, er det best å nevne konkret hva en kan bidra med, men uten å være påtrengende. Unngå å komme med svevende uttalelser som: «Si ifra hvis det er noe du trenger.» Dette kan være omtrent som å si: ’Hold deg varm og vær mett’ til en som fryser og er sulten, og så unnlate å gjøre noe for å hjelpe. (Jakob 2: 16) Mange mennesker ber ikke om hjelp når de trenger noe, men lider i stedet i stillhet. Å hjelpe slike krever god vurderingsevne; en må prøve å skjønne hva de har behov for. Men hvis en tar for mye initiativ, ja så å si overtar styringen over en annens liv, kan det føre til sårede følelser eller konflikt. Bibelen understreker derfor at vi må vise likevekt i vår omgang med andre. Den oppfordrer oss til å vise uselvisk personlig interesse for andre, men påpeker at vi ikke bør blande oss i deres saker. — Filipperne 2: 4; 1. Peter 4: 15.

Rut viste at hun hadde en slik likevektig holdning til No’omi. Hun holdt lojalt sammen med svigermoren sin, men presset henne ikke til å gjøre ting og opptrådte ikke dominerende overfor henne. Hun tok selv fornuftige initiativ, blant annet ved å skaffe mat til No’omi og seg selv, men fulgte også No’omis råd. — Rut 2: 2, 22, 23; 3: 1—6.

Behovene kan naturligvis variere sterkt fra person til person. Det framgår av tilfellet med de to enkene som er nevnt i den foregående artikkelen. Sandra sier: «Jeg hadde det jeg trengte i en vanskelig situasjon — kjære, gode venner som stadig var rundt meg.» Elaine, derimot, hadde behov for mer tid for seg selv. For virkelig å kunne være til hjelp må en derfor bruke skjønn og finne likevekten mellom det å respektere en annens behov for privatliv og det å være parat til å hjelpe når det trengs.

Støtte fra familien

Hvis en enke har en kjærlig familie, kan familiemedlemmene gjøre mye for å forsikre henne om at hun vil klare å mestre situasjonen. Noen i familien er kanskje i stand til å tilby mer hjelp enn andre, men alle kan være med på å yte støtte. «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne.» — 1. Timoteus 5: 4.

I mange tilfeller er det kanskje ikke nødvendig med økonomisk støtte eller «vederlag». Noen enker har tilstrekkelige midler til å kunne få dekket sine behov, og i noen land er enker berettiget til forskjellige former for  offentlig støtte. Men i de tilfellene hvor en enke virkelig har behov for materiell hjelp, bør familien tre til. Hvis en enke ikke har nære pårørende, eller hvis de pårørende ikke er i stand til å hjelpe, oppfordrer Bibelen enkens trosfeller til å komme henne til unnsetning: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt, er denne: å se til foreldreløse og enker i deres trengsel.» — Jakob 1: 27.

De som følger disse bibelske prinsippene, kan virkelig sies å ’ære enker’. (1. Timoteus 5: 3) Å ære en person betyr å vise respekt for vedkommende. Mennesker som blir vist ære, føler seg verdsatt og avholdt. De føler ikke at andre hjelper av ren og skjær pliktfølelse. Til tross for at Rut selv var enke en tid, viste hun No’omi ære ved kjærlig å gjøre sitt beste for å sørge for at No’omi fikk dekket sine fysiske og følelsesmessige behov. Ruts holdning gjorde at hun raskt skaffet seg et godt omdømme, ja, den mannen hun senere giftet seg med, sa til henne: «Enhver i mitt folks by vet at du er en prektig kvinne.» (Rut 3: 11, NW, fotnoten) Samtidig var det utvilsomt slik at No’omis kjærlighet til Gud, hennes fordringsløse vesen og hennes inderlige takknemlighet mot Rut gjorde at det var en glede for Rut å hjelpe henne. No’omi er virkelig et godt eksempel for enker i vår tid!

Et nært forhold til Gud

Familiemedlemmer og venner kan naturligvis ikke oppveie savnet av en ektefelle. Derfor er det viktig at den som har mistet sin ektefelle, holder seg særlig nær til «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». (2. Korinter 1: 3, 4) Tenk på det eksemplet vi har i Anna, en gudhengiven enke som var 84 år gammel da Jesus ble født.

Da Annas mann døde etter bare sju års ekteskap, vendte Anna seg til Jehova for å få trøst og hjelp. Bibelen forteller at hun «aldri var borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste natt og dag med fasteperioder og påkallelser». (Lukas 2: 36, 37) Lønnet Jehova Anna for hennes gudhengivenhet? Ja! Han viste henne kjærlighet på en helt spesiell måte ved å la henne få se den lille gutten som, når han var blitt voksen, skulle bli verdens Frelser. Dette var til stor glede og oppmuntring for Anna. Hun erfarte sannheten i ordene i Salme 37: 4: «Ha . . . din største glede i Jehova, og han skal gi deg det ditt hjerte ber om.»

Gud gir enker hjelp gjennom deres trosfeller

Elaine forteller: «I lang tid etter at David var død, følte jeg en fysisk smerte; det var som å kjenne en kniv i brystet. Jeg trodde at det var noe i veien med fordøyelsen. En dag var det så ille at jeg trodde jeg måtte ha legehjelp. En klok venninne, som er en åndelig søster, nevnte at smerten kunne ha sammenheng med min sorg, og oppmuntret meg til å be Jehova om hjelp og trøst. Jeg fulgte rådet hennes med en gang og bad en stille, men oppriktig bønn, hvor jeg anmodet Jehova om å holde meg oppe i min sorg. Og det gjorde han!» Elaine begynte å føle seg bedre, og snart var hennes fysiske smerte forsvunnet.

Særlig de eldste i menigheten kan stille opp for sørgende enker og vise dem ekte vennskap. Ved å yte regelmessig åndelig støtte på en taktfull og omtenksom måte kan de eldste hjelpe dem til å holde seg nær til Jehova i den vanskelige situasjonen de er i. Hvis det er nødvendig, kan de eldste også ordne det slik at det blir gitt materiell hjelp. Slike medfølende, omtenksomme eldste blir virkelig «et ly mot vinden». — Jesaja 32: 2; Apostlenes gjerninger 6: 1—3.

Varig hjelp fra jordens nye konge

Den lille gutten som Anna i sin alderdom frydet seg over å få se for nesten 2000 år siden, er nå den messianske konge i Guds himmelske rike. Denne regjeringen skal snart fjerne alle årsaker til sorg, deriblant døden. Åpenbaringen  21: 3, 4 sier: «Se, Guds telt er hos menneskene . . . Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» La du merke til at det her blir talt om «menneskene»? Ja, menneskene skal bli befridd for døden og for all den sorg og lidelse den medfører.

Men det finnes enda flere gode nyheter! Bibelen lover også at de døde skal bli oppreist. «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans [Jesu] røst og komme ut.» (Johannes 5: 28, 29) I likhet med Lasarus, som Jesus oppreiste fra de døde, skal de oppstå som mennesker, ikke som åndeskapninger. (Johannes 11: 43, 44) De som deretter ’gjør gode ting’, kommer til å oppnå menneskelig fullkommenhet og vil personlig få erfare Jehovas faderlige omsorg når han ’åpner sin hånd og metter alt levende med hva det ønsker’. — Salme 145: 16.

De som har mistet en av sine nærmeste i døden, og som tror på dette sikre håpet, erfarer at det er en kilde til stor trøst. (1. Tessaloniker 4: 13) Hvis du er enke, bør du «be uopphørlig» om å få den støtte og hjelp du trenger hver dag for å kunne bære dine forskjellige byrder. (1. Tessaloniker 5: 17; 1. Peter 5: 7) Du bør også ta deg tid til å lese i Guds Ord hver dag, slik at hans tanker kan styrke deg. Hvis du gjør det, vil du personlig erfare at du trass i alle de vanskeligheter og utfordringer du blir stilt overfor som enke, ved Jehovas hjelp kan finne sann fred.

[Uthevet tekst på side 5]

For å kunne være til hjelp må en finne likevekten mellom det å respektere en annens behov for privatliv og det å være parat når det trengs

[Bilde på side 7]

Den eldre enken Anna ble velsignet av Gud