Kan spiritisme dekke våre åndelige behov?

VI HAR alle åndelige behov så vel som materielle behov. Det er derfor så mange stiller slike spørsmål som: «Hva er meningen med livet?», «Hvorfor lider menneskene?» og «Hva skjer med oss når vi dør?» Mange oppriktige mennesker søker svar på disse og lignende spørsmål ved seanser, hvor de rådfører seg med medier fordi de håper å kunne kommunisere med de dødes ånder. Dette kalles spiritisme.

Tilhengere av spiritisme finnes i mange land, og de kommer sammen i menigheter og kirker. I Brasil er det for eksempel anslagsvis fire millioner spiritister som følger den læren som ble sammenfattet av Denisard Léon Hippolyte Rivail, en fransk lærer og filosof på 1800-tallet, som skrev under pseudonymet Allan Kardec. Kardec begynte å interessere seg for spiritistiske fenomener i 1854. Senere stilte han spørsmål til medier mange steder og skrev ned svarene i boken The Book of Spirits, som ble utgitt i 1857. To andre verker som han skrev, er The Mediums’ Book og The Gospel According to Spiritism.

Spiritisme er blitt forbundet med voodoo, hekseri, magi eller satanisme. Men de som følger læren til Allan Kardec, sier at deres trosoppfatninger er annerledes. Publikasjonene deres siterer ofte Bibelen, og de omtaler Jesus som «hele menneskehetens veileder og eksempel». De sier at Jesu lære er «det reneste uttrykk for Guds lov». Allan Kardec så på spiritistiske skrifter som den tredje åpenbaringen av Guds lov til menneskene; de to første åpenbaringene var Moses’ og Jesu lære.

Mange føler seg tiltrukket av spiritisme fordi den legger vekt på nestekjærlighet og gode gjerninger. En av spiritistenes læresetninger er: «Uten nestekjærlighet er det ingen frelse.» Mange spiritister er engasjert i sosialt arbeid og er med på å opprette sykehus, skoler og andre institusjoner. Slike bestrebelser er rosverdige. Men hvordan er spiritistenes lære sammenlignet med Jesu lære, som er nedskrevet i Bibelen? La oss ta for oss to eksempler: Håpet for de døde og årsaken til lidelser.

Hvilket håp er det for de døde?

Mange spiritister tror på reinkarnasjon. En publikasjon som spiritister har utgitt, sier: «Reinkarnasjon er den eneste læren som er i samsvar med vår oppfatning av Guds rettferdighet; den er den eneste læren som kan forklare hva framtiden vil bringe, og som kan styrke vårt håp.» Spiritistene forklarer at sjelen, eller den «inkarnerte ånden», forlater legemet når døden inntrer — akkurat som en sommerfugl forlater puppehylstret. De tror at disse sjelene senere blir reinkarnert som mennesker for å rense seg for synder som er begått i et tidligere liv. Men det er ingen som kan huske de syndene som er begått tidligere. «Gud fant det hensiktsmessig at det ble kastet et slør over fortiden,» sier The Gospel According to Spiritism.

«Å fornekte reinkarnasjonen er det samme som å fornekte Kristi ord,» skrev Allan Kardec. Jesus uttalte imidlertid aldri ordet «reinkarnasjon» og nevnte aldri et slikt begrep. (Se «Lærer Bibelen om reinkarnasjon?» på side 22.) Jesus lærte andre om oppstandelsen fra de døde. I løpet av sin jordiske tjeneste oppreiste Jesus tre mennesker — sønnen til en enke i Nain, datteren til en synagogeforstander og sin nære venn Lasarus. (Markus 5: 22—24, 35—43; Lukas 7: 11—15; Johannes 11: 1—44) La oss ta for oss en av disse bemerkelsesverdige hendelsene og se hva Jesus mente med «oppstandelsen».

 Lasarus blir oppreist

Jesus fikk høre at hans venn Lasarus var syk. To dager senere sa han til sine disipler: «Lasarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.» Disiplene forstod ikke hva Jesus mente, så han sa rett ut: «Lasarus er død.» Da Jesus til slutt kom til Lasarus’ grav, hadde mannen allerede vært død i fire dager. Jesus befalte likevel at steinen som forseglet inngangen til graven, skulle fjernes. Deretter ropte han: «Lasarus, kom ut!» Da skjedde det noe forbløffende. «Han som hadde vært død, kom ut med føttene og hendene ombundet med tøystrimler, og hans ansikt var ombundet med et klede. Jesus sa til dem: ’Løs ham og la ham gå.’» — Johannes 11: 5, 6, 11—14, 43, 44.

Det er tydelig at dette ikke var noen reinkarnasjon. Jesus sa at den døde Lasarus sov, at han var uten bevissthet. Som Bibelen uttrykker det: ’Hans tanker hadde gått til grunne.’ Han ’visste slett ingen ting’. (Salme 146: 4; Forkynneren 9: 5) Den oppstandne Lasarus var ikke en annen person med en reinkarnert ånd. Han hadde den samme personlighet, den samme alder og de samme minnene. Han fortsatte å leve slik han hadde gjort før han døde, og vendte tilbake til sine kjære, som hadde sørget over ham. — Johannes 12: 1, 2.

Senere døde Lasarus igjen. Hva var så hensikten med å oppreise ham? Sammen med de andre oppstandelsene som Jesus utførte, styrker oppstandelsen av Lasarus vår tillit til Guds løfte om at hans trofaste tjenere skal bli oppreist fra de døde når hans tid er inne til det. Disse miraklene som Jesus utførte, understreker betydningen av hans ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som viser tro på meg, skal bli levende, selv om han dør.» — Johannes 11: 25.

I forbindelse med den framtidige oppstandelsen sa Jesus: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre [min] røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» (Johannes 5: 28, 29) Som tilfellet var med Lasarus, kommer det til å bli en oppstandelse av døde mennesker. Det kommer ikke til å bli slik at bevisste ånder blir gjenforent med oppstandne legemer som har gått i oppløsning og kanskje også er blitt opptatt i andre levende organismer. Det vil ikke være noe problem for himmelens og jordens Skaper, som har uendelig stor visdom og makt, å oppreise de døde.

Åpenbarer ikke læren om oppstandelsen, slik den ble lært av Jesus Kristus, Guds dype kjærlighet til menneskene som enkeltpersoner? Men hva med det andre spørsmålet som ble nevnt tidligere?

Hva er årsaken til lidelser?

Det at mange mennesker lider, skjer ofte som følge av det uforstandige, uerfarne eller onde mennesker gjør. Men hva med de tragiske hendelser som mennesker ikke direkte kan lastes for? Hvorfor skjer det for eksempel ulykker og naturkatastrofer? Hvorfor blir noen barn født med misdannelser? Allan Kardec så på slike ting som straff. Han skrev: «Hvis vi blir straffet, må vi ha gjort noe galt. Hvis det gale vi har gjort, ikke er blitt gjort i vårt nåværende liv, må det ha blitt gjort i vårt tidligere liv.» Spiritister lærer å be: «Herre, du er rettferdig. Det onde som du har funnet det passende å påføre meg, må være fortjent . . . Jeg tar imot det  som en soning for min fortid og som en prøve på min tro og som en underkastelse under din velsignede vilje.» — The Gospel According to Spiritism.

Lærte Jesus noe slikt? Nei. Jesus kjente godt til Bibelens ord: «Tid og uforutsett hendelse rammer dem alle.» (Forkynneren 9: 11) Han visste at noen ganger skjer det bare onde ting. De trenger ikke å være en straff for synder.

Tenk over denne hendelsen i Jesu liv: «Som [Jesus] nå gikk bortover, så han en mann som hadde vært blind fra fødselen av. Og hans disipler spurte ham: ’Rabbi, hvem har syndet, denne mannen eller hans foreldre, slik at han ble født blind?’» Det svaret Jesus gav, var svært opplysende: «Verken denne mannen eller hans foreldre har syndet, men det var for at Guds gjerninger skulle bli gjort kjent i hans tilfelle. Etter at han hadde sagt disse ting, spyttet han på jorden og laget en deig av leire med spyttet, og han la leiren på mannens øyne og sa til ham: ’Gå og vask deg i dammen Siloam.’ . . . Og han gikk da bort og vasket seg og kom seende tilbake.» — Johannes 9: 1—3, 6, 7.

Det Jesus sa, viste at verken mannen eller hans foreldre var ansvarlig for hans medfødte blindhet. Så Jesus støttet ikke den tanken at mannen var blitt straffet for synder han hadde begått i et tidligere liv. Jesus visste riktignok at alle mennesker har arvet synd. Men de arvet synden fra Adam, ikke synder de hadde begått før de ble født. På grunn av Adams synd er alle mennesker født fysisk ufullkomne og underlagt sykdom og død. (Job 14: 4; Salme 51: 5; Romerne 5: 12; 9: 11) Det var faktisk en situasjon Jesus var blitt utsendt for å råde bot på. Døperen Johannes sa at Jesus var «Guds Lam som tar bort verdens synd!» — Johannes 1: 29. *

Legg også merke til at Jesus ikke sa at Gud med overlegg hadde forårsaket at mannen ble  født blind, slik at Jesus senere kunne helbrede ham. For en grusom og kynisk handling det ville ha vært! Ville det ha brakt ære til Gud? Nei. Den mirakuløse helbredelsen av den blinde mannen tjente i stedet til å ’gjøre kjent Guds gjerninger’. Akkurat som mange av de andre helbredelsene som Jesus utførte, gjenspeilte den Guds oppriktige kjærlighet til den lidende menneskehet og bekreftet påliteligheten av hans løfte om å gjøre slutt på all menneskelig lidelse og alle sykdommer når hans tid er inne til det. — Jesaja 33: 24.

Det er virkelig en stor trøst å forstå at vår himmelske Far ikke står bak lidelser, men gir «gode ting til dem som ber ham». (Matteus 7: 11) For en ære det vil bringe Den Høyeste når de blindes øyne åpnes, de døves ører lukkes opp, og den uføre går, hopper og løper! — Jesaja 35: 5, 6.

Hvordan vi kan dekke våre åndelige behov

Jesus erklærte: «Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.» (Matteus 4: 4) Ja, våre åndelige behov blir dekket når vi leser Guds Ord, Bibelen, og lever i samsvar med det. Det å rådføre seg med spiritistiske medier dekker ikke vårt åndelige behov. En slik framgangsmåte blir i klare ordelag fordømt i det som Allan Kardec kalte den første åpenbaringen av Guds lov. — 5. Mosebok 18: 10—13.

Mange, deriblant spiritister, erkjenner at Gud er Det Høyeste Vesen, at han er evig, fullkommen, kjærlig, god og rettferdig. Men Bibelen forteller mye mer. Den gjør oss kjent med at han har et personlig navn, Jehova, som vi må ære, slik Jesus gjorde. (Matteus 6: 9; Johannes 17: 6) Den framstiller Gud som en virkelig person, som mennesker kan stå i et nært forhold til. (Romerne 8: 38, 39) Når vi leser Bibelen, lærer vi at Gud er barmhjertig, og at han ’ikke har gjort med oss etter våre synder og ikke har ført over oss det vi fortjener etter våre misgjerninger’. (Salme 103: 10) Gjennom sitt skrevne Ord åpenbarer Den Suverene Herre Jehova sin kjærlighet, sin overhøyhet og sin rimelighet. Han leder og beskytter lydige mennesker. Det «betyr evig liv» å lære Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, å kjenne. — Johannes 17: 3.

Bibelen gir oss alle de opplysningene vi trenger om Guds hensikter, og den forteller oss hva vi må gjøre hvis vi ønsker å behage ham. Et grundig studium av Bibelen gir sanne og tilfredsstillende svar på våre spørsmål. Bibelen gir oss også veiledning i hva som er rett, og hva som er galt, og den gir oss et sikkert håp. Den forsikrer oss om at Gud i nær framtid ’skal tørke bort hver tåre fra menneskenes øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, vil være forsvunnet’. (Åpenbaringen 21: 3, 4) Ved hjelp av Jesus Kristus skal Jehova frigjøre menneskene fra nedarvet synd og ufullkommenhet, og lydige mennesker skal få arve evig liv på en paradisisk jord. Da vil både deres fysiske og deres åndelige behov bli fullstendig dekket. — Salme 37: 10, 11, 29; Ordspråkene 2: 21, 22; Matteus 5: 5.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

LÆRER BIBELEN OM REINKARNASJON?

Finner læren om reinkarnasjon noen støtte i Bibelen? Tenk over noen av de skriftstedene som de som tror på denne læren, har benyttet seg av:

«For alle, Profetene og Loven, profeterte inntil Johannes . . . Han er ’Elia som skal komme’.» — Matteus 11: 13, 14.

Var døperen Johannes en reinkarnasjon av Elia? Da Johannes ble spurt: «Er du Elia?», svarte han klart og tydelig: «Det er jeg ikke.» (Johannes 1: 21) Det var imidlertid blitt forutsagt at Johannes skulle gå foran Messias «med Elias ånd og kraft». (Lukas 1: 17; Malaki 4: 5, 6) Døperen Johannes var med andre ord Elia i den forstand at han utførte et arbeid som kunne sammenlignes med det Elia hadde utført.

«Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny.» — Johannes 3: 3, 7.

Senere skrev en av apostlene: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som efter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde.» (1. Peter 1: 3, 4, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930; Johannes 1: 12, 13) Det er tydelig at den gjenfødelsen som Jesus siktet til, var en åndelig fødsel, som ville finne sted mens hans etterfølgere fremdeles var i live. Han siktet ikke til en framtidig reinkarnasjon.

«Når en mann er død, lever han for evig; når min tilværelse på jorden er over, skal jeg vente, ettersom jeg skal vende tilbake.» — En «gresk oversettelse» av Job 14: 14 som er sitert i The Gospel According to Spiritism.

Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 gjengir dette verset slik: «Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom.» Les den sammenhengen dette verset står i. Du vil se at de døde venter i graven på sin «avløsning». (Vers 13) Mens de venter, eksisterer de ikke. «En mann som er død, er helt borte; og når et dødelig menneske faller, er han ikke mer.» — Job 14: 10, Bagsters utgave av Septuaginta.

[Bilde på side 21]

Oppstandelseshåpet viser at Gud er sterkt interessert i oss som enkeltpersoner

[Bilder på side 23]

Gud skal gjøre ende på all menneskelig lidelse