Stå fullstendige og med en fast overbevisning

«Se! Den store skare!»

DET var et spørsmål som Jehovas tjenere hadde fundert over i flere tiår. Man hadde i lang tid forsøkt å finne en bibelsk forklaring. Emnet hadde vært gjenstand for mange diskusjoner. Men til slutt fant man det bibelske svaret, og det begeistret tilhørerne ved et stevne i Washington, D.C., i 1935.

Det spørsmålet som ble diskutert, var: Hvem er den ’store skare’ som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9? Skulle denne gruppen av troende leve i himmelen?

Et gammelt spørsmål

Helt fra apostelen Johannes’ tid og fram til vår tid undret de kristne seg over hvem den ’store skare’ kunne være. Bibelstudentene betraktet den store skare som en sekundær himmelsk klasse, en gruppe som hadde kjennskap til Bibelens sannhet, men som gjorde lite for å utbre den.

De salvede kristne hadde imidlertid noen medarbeidere som ble svært nidkjære i forkynnelsesarbeidet. Disse hadde ingen forhåpninger om å komme til himmelen. Deres håp var i samsvar med det offentlige foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», som Jehovas folk holdt i tiden 1918 til 1922. De ville bli velsignet med evig liv på jorden.

Bladet Vagttaarnet for desember 1923 drøftet Jesu lignelse om sauene og geitene og sa: «Fårene framstiller alle nasjonenes folk, som ikke er åndsavlet, men hvis sinn er bøyd i retning av rettferdighet, som innerst inne anerkjenner Jesus Kristus som Herren, og som venter og håper på en bedre tid under hans regjering.» — Matteus 25: 31—46.

Lyset blir klarere

Det store Opgør, bind I (utgitt på engelsk i 1931), drøftet Esekiel, kapittel 9, og viste at de som har fått det merket i pannen som betyr at de skal få overleve verdens ende, er sauene i Jesu lignelse. Det store Opgør, bind III (1932), beskrev den rettskafne holdning som ikke-israelitten Jehonadab inntok. Han gikk opp i vognen til Jehu, Israels salvede konge, og ble med ham for å se Jehus store iver for å utrydde dem som utøvde falsk tilbedelse. (2. Kongebok 10: 15—28) Boken sa: «Jonadab [Jehonadab] representerte eller var et bilde på de mennesker på jorden i denne tid . . . som ikke er i harmoni med Satans organisasjon, men stiller seg på rettferdighetens side, nemlig dem som vil bli bevart av Herren mens Harmageddon-slaget finner sted, idet han vil føre dem igjennom denne trengsel og gi dem evig liv på jorden. Det er dem som i lignelsen framstilles som ’får’.»

I 1934 gjorde Vagttaarnet det klart at kristne med et jordisk håp burde innvie seg til Jehova og bli døpt. Lyset i forbindelse med denne jordiske klassen skinte enda klarere! — Ordspråkene 4: 18.

Strålende lys i form av forståelse

Lyset var i ferd med å stråle fram når det gjaldt forståelsen av Åpenbaringen 7: 9—17. (Salme 97: 11) Bladet Vagttaarnet hadde gitt uttrykk for håp om at det stevnet som skulle holdes i tiden fra 30. mai til 3. juni 1935 i Washington, D.C., skulle være «til virkelig trøst og gagn» for dem som Jehonadab var et bilde på. Og det ble det!

J.F. Rutherford holdt et gripende foredrag over emnet «Den store skare» for de cirka 20 000 stevnedeltakerne. Her  la han fram bibelske beviser for at de «andre sauer» i vår tid er identiske med den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9. (Johannes 10: 16) Foredraget nådde sitt høydepunkt da foredragsholderen sa: «Vil alle som har det håp at de skal få leve evig på jorden, være så vennlig å reise seg?» Og da en stor del av forsamlingen reiste seg, sa Rutherford: «Se! Den store skare!» Det ble et øyeblikks stillhet, fulgt av høye bifallsrop. Dagen etter ble 840 nye vitner for Jehova døpt, og de fleste av dem bekjente seg til den store skare.

En bemerkelsesverdig gruppe

Før 1935 hadde stadig flere av dem som reagerte positivt på Bibelens budskap og viste iver i forkynnelsen av det gode budskap, gitt uttrykk for at de var interessert i å leve evig på en paradisisk jord. De hadde ikke noe ønske om å komme til himmelen, for Gud hadde ikke gitt dem håp om liv i himmelen. Det at de identifiserte seg med den store skare av andre sauer, var et tegn på at innsamlingen av de 144 000 salvede kristne var omtrent fullført i 1935. — Åpenbaringen 7: 4.

Da den annen verdenskrig brøt ut, gjorde Satan Djevelen seg iherdige anstrengelser for å stanse innsamlingen av dem som skulle utgjøre den store skare. I mange land ble det lagt restriksjoner på arbeidet med å forkynne om Riket. I denne mørke tiden sa J.F. Rutherford, kort tid før han døde i januar 1942: «Det virker som om den ’store skare’ ikke kommer til å bli så stor likevel.»

Men som følge av Guds velsignelse har tingene utviklet seg annerledes. De salvede og deres medarbeidere, de andre sauer, har ved å «stå fullstendige og med en fast overbevisning i all Guds vilje» oppfylt befalingen om å gjøre disipler. (Kolosserne 4: 12; Matteus 24: 14; 28: 19, 20) I 1946 var det 176 456 Jehovas vitner som forkynte verden over — og de fleste av dem tilhørte den store skare. I år 2000 var det over seks millioner vitner som tjente Jehova trofast i 235 land og øysamfunn — i sannhet en stor skare! Og tallet fortsetter å øke.