«Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss?»
«Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss?»
«Hva skal vi da si til dette? Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss?» — ROMERNE 8: 31.
1. Hvem forlot Egypt sammen med israelittene, og hva var det som fikk dem til å gjøre det?
DA ISRAELITTENE ble utfridd etter å ha vært 215 år i Egypt, mye av tiden i trelldom, drog «en stor blandet flokk . . . også opp sammen med dem». (2. Mosebok 12: 38) Disse ikke-israelittene hadde opplevd ti fryktinngytende plager som førte ødeleggelse over Egypt og gjorde landets falske guder til latter. Samtidig hadde de — særlig fra og med den fjerde plagen — sett at Jehova var i stand til å beskytte sitt folk. (2. Mosebok 8: 23, 24) De hadde begrenset kunnskap om Jehovas hensikter, men én ting hadde de klart for seg: Egypts guder hadde ikke kunnet beskytte egypterne, mens Jehova hadde vist sin makt til gagn for israelittene.
2. Hvorfor hjalp Rahab de israelittiske speiderne, og hvorfor kan det sies at hennes tillit til deres Gud ikke var forgjeves?
2 Førti år senere, rett før israelittene drog inn i det lovte land, sendte Moses’ etterfølger, Josva, to menn ut for å utspeide landet. Der traff de Rahab, som bodde i Jeriko. Ut fra det hun hadde hørt om Jehova Guds mektige gjerninger for å beskytte israelittene i de 40 årene som hadde gått siden de forlot Egypt, forstod hun at hvis hun ønsket å ha hans velsignelse, måtte hun støtte hans folk. På grunn av den kloke avgjørelsen hun traff, ble hun og hennes husstand spart da israelittene senere inntok og ødela byen. Den mirakuløse måten de ble spart på, var i seg selv et umiskjennelig vitnesbyrd om at Gud var med israelittene. Rahabs tillit til deres Gud var altså ikke forgjeves. — Josva 2: 1, 9—13; 6: 15—17, 25.
3. a) Hvilket mirakel utførte Jesus i nærheten av den gjenoppbygde byen Jeriko, og hvordan reagerte de jødiske prestene? b) Hva ble noen jøder og senere mange ikke-jøder klar over?
3 Femten hundre år senere sørget Jesus Kristus for at en blind tigger i nærheten av den gjenoppbygde byen Jeriko fikk synet igjen. (Markus 10: 46—52; Lukas 18: 35—43) Denne mannen tigget Jesus om å vise ham barmhjertighet, noe som tyder på at han var klar over at Jesus hadde Guds støtte. De fleste av de religiøse lederne og deres tilhengere, derimot, nektet å godta de miraklene Jesus utførte, som bevis for at han gjorde Guds gjerning. I stedet kritiserte de ham. (Markus 2: 15, 16; 3: 1—6; Lukas 7: 31—35) Selv da de fikk vite at Jesus var blitt oppreist fra de døde etter at de hadde latt ham lide døden, var de ikke villige til å innrømme at dette var Guds verk. Nei, de sørget for at Jesu etterfølgere ble forfulgt, og forsøkte å hindre dem når de «forkynte det gode budskap om Herren Jesus». Men noen jøder, og senere mange ikke-jøder, merket seg hva som hadde skjedd, og trakk en rett konklusjon. For dem var det tydelig at Gud hadde forkastet de selvrettferdige jødiske lederne og nå støttet Jesu Kristi ydmyke etterfølgere. — Apostlenes gjerninger 11: 19—21.
Hvem i vår tid har Guds støtte?
4, 5. a) Hva mener noen med hensyn til valg av religion? b) Hva er det viktigste spørsmålet når en skal finne fram til den sanne religion?
4 Da et framstående religiøst overhode i et fjernsynsintervju for ikke så lenge siden ble spurt om hva som er sann religion, sa han: «Jeg vil hevde at en religion er sann hvis den gjør den som lever etter den, til et bedre menneske.» Ja, sann religion gjør virkelig folk til bedre mennesker. Men er det at et religionssamfunn gjør folk til bedre mennesker, i seg selv et bevis for at det har Guds støtte? Er dette det eneste avgjørende kriteriet for om en religion kan sies å være sann?
5 Alle setter pris på å kunne treffe personlige valg, deriblant valg av religion. Men det at en har rett til å velge, er ingen garanti for at en treffer det rette valg. Noen velger å tilhøre det samme religionssamfunnet som familien deres tilhører, og for noen spiller slike faktorer som et religionssamfunns størrelse, seremonier eller økonomiske status en viktig rolle. Ingen av disse faktorene er på noen måte avgjørende for om en religion er sann eller ikke. Det viktigste spørsmålet i denne forbindelse er: Hvilket religionssamfunn oppfordrer sine medlemmer til å gjøre Guds vilje og kan peke på tydelige beviser for at Gud støtter det, slik at de som er tilsluttet det, med overbevisning kan si: «Gud er for oss»?
6. Hvilken uttalelse av Jesus kastet lys over forskjellen på sann og falsk religion?
6 Jesus fastsatte en regel for hvordan en kan skjelne mellom sann og falsk tilbedelse. Han sa: «Vær på vakt mot de falske profeter, som kommer til dere i saueham, men som innvendig er glupske ulver. På deres frukter skal dere kjenne dem.» (Matteus 7: 15, 16; Malaki 3: 18) La oss nå se nærmere på den sanne religions «frukter», eller kjennetegn, slik at vi på reelt grunnlag kan finne ut hvem i vår tid som har Guds støtte.
Kjennetegn på dem som har Guds støtte
7. Hva innebærer det at en lære utelukkende er basert på Bibelen?
7 Deres lære er basert på Bibelen. Jesus sa: «Det jeg lærer, er ikke mitt, men hører ham til som har sendt meg. Hvis noen ønsker å gjøre hans vilje, skal han vite angående læren om den er fra Gud, eller om jeg taler av meg selv.» Og videre: «Den som er av Gud, hører på Guds uttalelser.» (Johannes 7: 16, 17; 8: 47) Skal en kunne ha Guds støtte, er det logisk at en må lære utelukkende det som Gud åpenbarer i sitt Ord, og forkaste læresetninger som er basert på menneskers visdom eller tradisjoner. — Jesaja 29: 13; Matteus 15: 3—9; Kolosserne 2: 8.
8. Hvorfor er det viktig å bruke Guds navn i tilbedelsen?
8 De bruker Guds navn, Jehova, og gjør det kjent. Jesaja forutsa: «På den dagen skal dere i sannhet si: ’Takk Jehova! Påkall hans navn. Gjør hans gjerninger kjent blant folkene. Tal om at hans navn er opphøyd. Syng og spill for Jehova, for han har handlet på en enestående måte. Dette gjøres kjent på hele jorden.’» (Jesaja 12: 4, 5) Jesus lærte sine etterfølgere å be: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» (Matteus 6: 9) Enten de kristne hadde en jødisk eller en ikke-jødisk bakgrunn, skulle de derfor tjene som «et folk for [Guds] navn». (Apostlenes gjerninger 15: 14) Det behager tydeligvis Gud å støtte dem som er stolte over å få være ’et folk for hans navn’.
9. a) Hvorfor er glede et kjennetegn på dem som har den sanne religion? b) Hvordan skildrer Jesaja forskjellen på sann og falsk religion?
9 De gjenspeiler den glede og lykke som er et fremtredende trekk ved Jehova Guds personlighet. Som opphav til det «gode budskap» er Jehova ’den lykkelige Gud’. (1. Timoteus 1: 11) Så hvordan skulle hans tilbedere kunne være ulykkelige eller være innbitte pessimister? Trass i verdens nød og elendighet og trass i personlige problemer bevarer de sanne kristne gleden fordi de regelmessig forsyner seg av en overflod av åndelig føde. Jesaja viser at de har det helt annerledes enn dem som utøver falsk religion: «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova har sagt: ’Se, mine tjenere skal spise, men dere skal sulte. Se, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal fryde seg, men dere skal skamme dere. Se, mine tjenere skal rope av glede på grunn av hjertets gode tilstand, men dere skal skrike på grunn av hjertets smerte, og dere skal hyle på grunn av åndens sammenbrudd.’» — Jesaja 65: 13, 14.
10. Hvordan unngår de som har den sanne religion, å måtte lære ved prøving og feiling?
10 Deres oppførsel og deres avgjørelser er basert på Bibelens prinsipper. Skribenten av Ordspråkene gir oss dette rådet: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» (Ordspråkene 3: 5, 6) Gud støtter dem som søker hans ledelse framfor å sette sin lit til de motstridende teoriene til mennesker som ignorerer hans visdom. Jo mer en person er villig til å innrette sitt liv etter Guds Ord, jo mer vil han unngå å måtte lære ved prøving og feiling. — Salme 119: 33; 1. Korinter 1: 19—21.
11. a) Hvorfor kan de som tilhører den sanne religion, ikke inndeles i to klasser — presteskap og lekfolk? b) Hva slags eksempel bør de som tar ledelsen blant Guds folk, være for hjorden?
11 De er organisert på samme måte som den kristne menighet i det første århundre. Jesus fastsatte dette prinsippet: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus. Men den største blant dere skal være deres tjener.» (Matteus 23: 8—11) En menighet som består av brødre, kan ikke ha en stolt presteklasse som ærer seg selv ved å bruke prangende titler og opphøyer seg over lekfolket. (Job 32: 21, 22) De som er hyrder for Guds hjord, har fått beskjed om å ivareta sin oppgave «ikke under tvang, men villig; heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver; heller ikke slik at [de] rår som herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden». (1. Peter 5: 2, 3) Sanne kristne hyrder prøver ikke å gjøre seg til herre over andres tro. Som hjordens medarbeidere i tjenesten for Gud bestreber de seg ganske enkelt på å foregå med et godt eksempel. — 2. Korinter 1: 24.
12. Hvilken likevektig holdning til jordiske myndigheter krever Gud av dem som ønsker å ha hans støtte?
12 De underordner seg under jordiske regjeringer, men forholder seg nøytrale. Den som ikke ’underordner seg under de høyere myndigheter’, kan ikke vente å ha Guds støtte. Hvorfor ikke? Fordi «de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Derfor, den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning». (Romerne 13: 1, 2) Jesus erkjente imidlertid at motstridende interesser kan gjøre seg gjeldende, for han sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Markus 12: 17) De som ønsker å ha Guds støtte, må ’fortsette å søke først riket [Guds rike] og hans rettferdighet’ og samtidig adlyde de av landets lover som er forenelige med de viktigere forpliktelsene de har overfor Gud. (Matteus 6: 33; Apostlenes gjerninger 5: 29) Jesus framhevet nødvendigheten av å holde seg nøytral da han sa om sine disipler: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» Han sa også: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» — Johannes 17: 16; 18: 36.
13. Hvilken rolle spiller kjærligheten når en skal finne ut hvem som er Guds folk?
13 De er upartiske og gjør «det som er godt, mot alle». (Galaterne 6: 10) Kristen kjærlighet er ikke partisk, så de som lar seg lede av en slik kjærlighet, er imøtekommende overfor alle mennesker uavhengig av deres hudfarge, utdannelse, økonomiske status, nasjonalitet og språk. Det at de gjør godt mot alle og særlig mot sine trosfeller, bidrar til at folk kan se hvem som har Guds støtte. Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Johannes 13: 35; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
14. Blir de som Gud godkjenner, nødvendigvis godt likt av alle? Forklar.
14 De er villige til å bli forfulgt fordi de gjør Guds vilje. Jesus advarte på forhånd sine etterfølgere: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere; hvis de har holdt mitt ord, vil de også holde deres.» (Johannes 15: 20; Matteus 5: 11, 12; 2. Timoteus 3: 12) De som har Guds støtte, har alltid vært upopulære; blant dem er Noah, som ved sin tro fordømte verden. (Hebreerne 11: 7) De i vår tid som ønsker å ha Guds støtte, drister seg ikke til å utvanne hans Ord eller gå på akkord med hans prinsipper for å unngå å bli forfulgt. De vet at så lenge de trofast tjener Gud, kommer folk til å ’undre seg og fortsette å spotte’ dem. — 1. Peter 2: 12; 3: 16; 4: 4.
Tiden er inne til å vurdere kjensgjerningene
15, 16. a) Hvilke spørsmål kan hjelpe oss til å finne ut hvilket religionssamfunn som har Guds støtte? b) Hvilken konklusjon har millioner av mennesker kommet fram til, og hvorfor?
15 Spør deg selv: Hvilket religionssamfunn er kjent for å holde seg nøye til Bibelen, også på områder hvor dens lære er annerledes enn de fleste menneskers trosoppfatninger? Hvem framhever betydningen av Guds personlige navn og bruker det også for å vise hvem de er? Hvem framholder med glede og overbevisning at Guds rike er den eneste løsningen på alle menneskehetens problemer? Hvem følger Bibelens normer for oppførsel selv om de risikerer å bli betraktet som gammeldagse? Hvilket trossamfunn er kjent for ikke å ha noe lønnet presteskap, men for å ha medlemmer som alle sammen er forkynnere? Hvem tar ikke del i politikk, men blir rost for å være lovlydige borgere? Hvem viser en slik kjærlighet at de bruker tid og penger på å hjelpe andre til å bli kjent med Gud og hans hensikter? Og hvem blir til tross for alle disse positive trekkene foraktet, latterliggjort og forfulgt?
16 Millioner av mennesker over hele verden har vurdert kjensgjerningene og er blitt overbevist om at det bare er Jehovas vitner som utøver den sanne religion. De har trukket denne konklusjonen på bakgrunn av vitnenes lære og oppførsel og de gagnlige resultatene deres religionsutøvelse har brakt. (Jesaja 48: 17) Ja, millioner av mennesker sier som forutsagt i Sakarja 8: 23: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.»
17. Hvorfor er det ikke arrogant av Jehovas vitner å påpeke at de har den sanne religion?
17 Er det arrogant av Jehovas vitner å påpeke at det bare er de som har Guds støtte? Nei, det er det ikke — like lite som det var arrogant av israelittene i Egypt å hevde at de, i motsetning til det egypterne mente, hadde Guds støtte, og like lite som det var arrogant av de kristne i det første århundre å hevde at Gud bare støttet dem og ikke dem som utøvde den jødiske religion. Kjensgjerningene taler for seg selv. I 235 land og øysamfunn utfører Jehovas vitner det arbeid som Jesus forutsa at hans sanne etterfølgere skulle være opptatt med i endens tid: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14.
18, 19. a) Hvorfor har Jehovas vitner ingen grunn til å slutte å forkynne selv om de møter motstand? b) Hvorfor kan det, i lys av Salme 41: 11, med full rett sies at vitnene har Guds støtte?
18 Jehovas vitner vil fortsette å utføre dette oppdraget og vil aldri la forfølgelse eller motstand få hindre seg i sin virksomhet. Jehovas gjerning må og vil bli gjort. Ethvert forsøk fra andre i løpet av de siste hundre årene på å hindre Jehovas vitner i å fullføre sin tjeneste for Jehova, har uunngåelig slått feil, for han har lovt: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle. Dette er Jehovas tjeneres arvelodd, og deres rettferdighet kommer fra meg.» — Jesaja 54: 17.
19 Det at Jehovas vitner til tross for verdensomfattende motstand er sterkere og mer aktive nå enn noen gang tidligere, er et bevis for at Jehova finner behag i det de gjør. Kong David sa: «Av dette vet jeg virkelig at du har funnet behag i meg, ettersom min fiende ikke roper i triumf over meg.» (Salme 41: 11; 56: 9, 11) Jehovas fiender vil aldri kunne rope i triumf over hans folk, for dette folkets Leder, Jesus Kristus, drar nå fram til sin endelige seier!
Kan du svare på dette?
• Nevn eksempler på personer i fortiden som hadde Guds støtte.
• Nevn noen kjennetegn på den sanne religion.
• Hvorfor er du personlig overbevist om at Jehovas vitner har Guds støtte?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 13]
De som ønsker å ha Guds støtte, må bygge sin lære utelukkende på hans Ord
[Bilde på side 15]
Kristne eldste tjener som eksempler for hjorden