Spørsmål fra leserne

Hvorfor er det nødvendig at de kristne bekjenner sin synd for de eldste i menigheten, i betraktning av Jehovas villighet til å tilgi synder på grunnlag av gjenløsningsofferet?

Slik det framgår av tilfellet med David og Batseba, tilgav Jehova Davids synd, enda så alvorlig den var, fordi David angret oppriktig. Da profeten Natan kom til ham, bekjente han åpent: «Jeg har syndet mot Jehova.» — 2. Samuelsbok 12: 13.

Jehova nøyer seg ikke med å godta en synders oppriktige bekjennelse og å tilgi ham, men han treffer også kjærlige tiltak for å hjelpe den som har feilet, til å bli åndelig frisk. I Davids tilfelle kom hjelpen gjennom profeten Natan. I den kristne menighet i vår tid finnes det åndelig modne menn, eller eldste. Disippelen Jakob sier: «Er det noen blant dere som er [åndelig] syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham og gni ham inn med olje i Jehovas navn. Og troens bønn skal gjøre den som ikke føler seg vel, frisk, og Jehova skal reise ham opp. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham.» — Jakob 5: 14, 15.

Erfarne eldste kan gjøre mye for å lindre den smerte som den angrende synderen føler i sitt hjerte. De bestreber seg på å etterligne Jehova når de har med overtrederen å gjøre. Selv om  det kan være på sin plass å gi streng tukt, vil de aldri være harde. Isteden er de medfølende og tar hensyn til de behov som vedkommende har i øyeblikket. Ved å bruke Guds Ord bestreber de seg tålmodig på å korrigere tankegangen til den som har feilet. (Galaterne 6: 1) Selv om en person ikke frivillig bekjenner sin synd, kan han likevel bli tilskyndt til å angre når de eldste henvender seg til ham, slik David ble da Natan henvendte seg til ham. Den støtte som på denne måten blir gitt av de eldste, hjelper overtrederen til å unngå den faren det er å gjenta synden, og til å unngå å erfare de alvorlige følgene det får å bli en som forherdet praktiserer synd. — Hebreerne 10: 26—31.

Det er så visst ikke lett å bekjenne for andre at en har gjort ting en skammer seg over, og å be om tilgivelse. Det er noe som krever indre styrke. Men tenk et øyeblikk over alternativet. En mann som lot være å fortelle de eldste i menigheten om sin alvorlige synd, sa: «Jeg følte en smerte i hjertet som ikke ville forsvinne. Jeg økte min innsats i forkynnelsesarbeidet, men den smertelige følelsen ble ikke borte.» Han mente at det var nok å bekjenne sin synd for Gud i bønn, men det var det tydeligvis ikke, for han opplevde lignende følelser som kong David. (Salme 51: 8, 11) Hvor mye bedre er det ikke å ta imot den kjærlige hjelp som Jehova gir gjennom de eldste!