Hasmoneerne og deres arv

DA JESUS var på jorden, var jødedommen splittet i forskjellige fraksjoner, og alle konkurrerte om innflytelsen over folket. Dette er det bildet som blir presentert både i evangelieberetningene og i skriftene til den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre.

Fariseerne og saddukeerne opptrådte da som betydningsfulle røster som var i stand til å påvirke folk i en slik grad at de avviste Jesus som Messias. (Matteus 15: 1, 2; 16: 1; Johannes 11: 47, 48; 12: 42, 43) Men disse to innflytelsesrike gruppene blir ikke omtalt noe sted i De hebraiske skrifter.

Josefus omtaler saddukeerne og fariseerne første gang i sammenheng med ting som skjedde i det andre århundre f.v.t. I denne perioden var det mange jøder som gav etter for hellenismen, det vil si gresk kultur og filosofi. Det spente forholdet mellom hellenismen og jødedommen tilspisset seg da selevkideherskerne vanhelliget templet i Jerusalem og innviet det til Zevs. En dynamisk jødisk leder, Juda Makkabeeren, som kom fra en familie som er kjent som hasmoneerne, ledet en opprørshær som befridde templet fra greske hender. *

Årene like etter makkabeernes opprør og seier var preget av at det oppstod sekter med konkurrerende ideologier, og alle kjempet for å oppnå innflytelse over det frisinnete jødiske samfunnet. Men hvordan kunne en slik tendens utvikle seg? Hvorfor oppstod det så store splittelser innenfor jødedommen? La oss belyse dette ved å se litt på hasmoneernes historie.

Økt uavhengighet og splittelse

Etter at Juda Makkabeeren hadde nådd sitt religiøse mål — å gjenopprette tilbedelsen i Jehovas tempel — ble han politiker. Mange jøder sluttet derfor å følge ham. Han fortsatte imidlertid å kjempe mot selevkideherskerne, inngikk en avtale med Roma og forsøkte å opprette en uavhengig jødisk stat. Etter at Juda døde i kamp, fortsatte hans brødre Jonatan og Simon kampen for uavhengighet. Til å begynne med gjorde selevkideherskerne kraftig motstand mot makkabeerne. Men med tiden inngikk de politiske kompromisser, og de lot hasmoneerbrødrene få et visst selvstyre.

Selv om hasmoneerne var av presteætt, hadde ingen av dem noen gang tjent som øversteprest. Mange jøder mente at de prestene som skulle ha dette embetet, måtte være etterkommere av Sadok, som var blitt utnevnt til øversteprest  av Salomo. (1. Kongebok 2: 35; Esekiel 43: 19) Jonatan gjorde bruk av krigføring og diplomati for å få selevkidene til å utnevne ham til øversteprest. Men etter at Jonatan var død, oppnådde hans bror Simon enda mer. I september 140 f.v.t. ble det utstedt et viktig dekret i Jerusalem. Det er bevart på bronsetavler i gresk stil og lyder: «Kong Demetrius [den greske selevkideherskeren] stadfestet ham [Simon] . . . i øversteprestembetet og gjorde ham til en av sine Venner og viste ham stor ære. . . . jødene og deres prester [har] gjort dette vedtak: Simeon og hans ætt skal i fremtiden være deres høvdinger og øversteprester, inntil det står fram en sann profet.» — 1. Makkabeerbok 14: 38—41 (en av de apokryfiske bøkene).

Både Simons og hans etterkommeres posisjon som herskere og øversteprester ble således ikke bare godtatt av fremmede selevkidske myndigheter, men også av «den store forsamling» blant hans eget folk. Dette markerte et viktig vendepunkt. Historikeren Emil Schürer sier at det hasmoneerne var mest opptatt av etter at de hadde opprettet et politisk dynasti, «ikke lenger var å oppfylle Toraen [den jødiske lov], men å beholde og utvide sin politiske makt». Men Simon, som voktet seg for å krenke jødenes følelser, brukte tittelen «etnark», «stattholder», eller «folkehersker» i stedet for «konge».

Det var ikke alle som var like begeistret for at hasmoneerne hadde tilranet seg både religiøs og politisk makt. Ifølge mange historikere var det i denne perioden Qumransamfunnet oppstod. En prest i Sadoks slektslinje, som man trodde var den som Qumranskriftene omtalte som «rettferdighetens lærer», forlot Jerusalem og ledet en opprørsgruppe inn i Juda-ørkenen ved Dødehavet. En av Dødehavsrullene, en kommentar til Habakkuk, fordømmer «den onde prest som ble kalt ved sannhetens navn i begynnelsen, men hvis hjerte ble hovmodig da han hersket over Israel». Mange historikere mener at sektens beskrivelse av «den onde prest» passer på Jonatan eller Simon.

Simon fortsatte med sine militære felttog for å utvide det området som han hadde herredømme over. Men hans styre fikk en brå slutt da hans svigersønn, Ptolemaios, myrdet ham og to av sønnene hans mens de inntok et festmåltid i nærheten av Jeriko. Dette forsøket på å overta kontrollen mislyktes. Johannes Hyrkanus, Simons gjenlevende sønn, ble advart om mordforsøket. Han pågrep dem som prøvde å ta livet av ham, og overtok styret og stillingen som øversteprest i sin fars sted.

Ytterligere ekspansjon og undertrykkelse

Til å begynne med ble Johannes Hyrkanus alvorlig truet av syriske hærstyrker, men i 129 f.v.t. tapte selevkidedynastiet et avgjørende slag mot parterne. Den jødiske historikeren Menahem Stern skrev om den virkning denne krigen hadde på selevkidene: «Hele strukturen i riket brøt praktisk talt sammen.» Hyrkanus var derfor «fullt og helt i stand til å gjenvinne Judeas politiske uavhengighet og å begynne å ekspandere i forskjellige retninger». Og ekspandere gjorde han.

Uten innblanding fra syrisk hold begynte Hyrkanus nå å trenge inn i og underlegge seg områder utenfor Judea. Innbyggerne i disse områdene måtte konvertere til jødedommen, for ellers ville byene deres bli utslettet. Ett slikt felttog var mot idumeerne (edomittene). Om dette sa Stern: «Idumeernes konvertering var den første i sitt slag, og den gjaldt ikke bare noen få, men en hel folkegruppe.» Et annet område som ble inntatt, var Samaria, hvor Hyrkanus jevnet det samaritanske templet på Garizim-fjellet med jorden. Historikeren Solomon Grayzel pekte på det ironiske ved denne politikken med tvungen konvertering fra hasmoneerdynastiets side. Han skrev: «Her kom et av barnebarna til Mattatias [Juda Makkabeerens far] og krenket selve prinsippet om religiøs frihet, som den forrige generasjon så edelt hadde forsvart.»

 Fariseerne og saddukeerne står fram

Det er først når Josefus skriver om Hyrkanus’ styre at han tar for seg fariseernes og saddukeernes økende innflytelse. (Josefus hadde nevnt de fariseerne som levde under Jonatans styre.) Han forteller ikke noe om deres opprinnelse. Noen historikere betrakter dem som en gruppe som oppstod blant hasideerne, en from sekt som støttet Juda Makkabeerens religiøse målsetting, men som forlot ham da han begynte å få politiske ambisjoner.

Navnet fariseere settes vanligvis i forbindelse med det hebraiske rotordet som kan gjengis med «de atskilte», men noen mener at det er beslektet med ordet «fortolkere». Fariseerne var lærde menn blant vanlige mennesker, uten noen spesiell avstamning. De unngikk sermoniell urenhet som følge av en filosofi om spesiell fromhet og anvendte tempellovene om prestenes hellighet på vanlige situasjoner i dagliglivet. Fariseerne utviklet både en ny måte å tyde Skriften på og et begrep som senere ble betegnet som den muntlige lov. Under Simons styre fikk de større innflytelse da noen ble utnevnt til Gerousia (forsamlingen av eldste), som senere ble kjent som Sanhedrinet.

Josefus forteller at Johannes Hyrkanus til å begynne med var elev og tilhenger av fariseerne. Men etter en tid irettesatte fariseerne ham fordi han ikke ville oppgi sitt embete som øversteprest. Det førte til et oppsiktsvekkende brudd. Hyrkanus forbød fariseernes religiøse forordninger. Som en ytterligere straff tok han parti for fariseernes religiøse motstandere, saddukeerne.

Navnet saddukeer har sannsynligvis forbindelse med øverstepresten Sadok, hvis etterkommere hadde tjent som prester siden Salomos tid. Men ikke alle saddukeere tilhørte denne slektslinjen. Ifølge Josefus var saddukeerne nasjonens aristokrater og velstående menn, og de hadde ikke massenes støtte. Professor Schiffman sier: «De fleste . . . var etter alt å dømme prester eller slike som var inngiftet i øversteprestenes familier.» De hadde derfor lenge hatt nær kontakt med makthaverne. Den stadig større rolle som fariseerne spilte i det offentlige liv, og den fariseiske ideen om at prestelig hellighet skulle utvides til å gjelde alle mennesker, ble oppfattet som en trussel som kunne undergrave saddukeernes naturlige myndighet. Nå, i de siste årene av Hyrkanus’ regjeringstid, fikk saddukeerne overtaket igjen.

Mer politikk, mindre fromhet

Hyrkanus’ eldste sønn, Aristobulus, regjerte bare i ett år før han døde. Han videreførte sin fars linje og tvang itureerne til å konvertere, og han la dessuten det nordlige Galilea under hasmoneisk kontroll. Men det var først under hans bror Aleksander Jannaeus, som regjerte fra 103 til 76 f.v.t., at hasmoneerdynastiet stod på høyden av sin makt.

 Aleksander Jannaeus brøt med tidligere praksis og var snar til å utrope seg selv til både øversteprest og konge. Konfliktene mellom hasmoneerne og fariseerne tilspisset seg, og det endte med en borgerkrig som kostet 50 000 jøder livet. Etter at opprøret var slått ned, på en måte som minner om hedenske kongers krigshandlinger, fikk Jannaeus 800 av opprørerne pælfestet. I dødsøyeblikket ble konene og barna deres drept foran øynene deres, mens Jannaeus festet åpenlyst sammen med medhustruene sine. *

Jannaeus var fiendtlig innstilt til fariseerne, men han var en pragmatisk politisk hersker. Han la merke til at fariseerne stadig vant folkets støtte. Hans siste vilje på dødsleiet var at hans kone, Salome Aleksandra, skulle dele makten med dem. Jannaeus hadde valgt henne som sin etterfølger framfor sønnene sine. Hun viste seg å være en dyktig hersker som gav nasjonen en av de mer fredelige periodene under hasmoneernes herredømme (76 til 67 f.v.t.). Fariseerne fikk igjen sin myndighet, og forbudet mot deres religiøse forordninger ble opphevet.

Da Salome døde, oppstod det en maktkamp mellom sønnene hennes Hyrkanus II, som hadde tjent som øversteprest, og Aristobulus II. Ingen av dem hadde den politiske og militære innsikt som deres forfedre hadde hatt, og det ser heller ikke ut til at noen av dem fullt ut forstod alvoret i romernes tiltagende tilstedeværelse i området etter selevkiderikets fullstendige sammenbrudd. Da den romerske herskeren Pompeius var i Damaskus i 63 f.v.t., henvendte begge brødrene seg til ham for å få ham til å megle mellom dem. Samme år marsjerte Pompeius og troppene hans inn i Jerusalem og overtok kontrollen. Det var begynnelsen til slutten på hasmoneernes rike. I 37 f.v.t. ble Jerusalem overtatt av idumeerkongen Herodes den store, som det romerske senatet hadde utnevnt til «konge i Judea», «forbundsfelle og venn av det romerske folk». Hasmoneernes rike eksisterte ikke lenger.

Den hasmoneiske arv

Hasmoneerperioden, fra Juda Makkabeeren til Aristobulus II, dannet grunnlaget for den religiøse splittelse som fantes da Jesus var på jorden. Til å begynne med tilbad hasmoneerne Gud med nidkjærhet, men etter hvert gikk deres nidkjærhet over i grov egeninteresse. Prestene, som hadde mulighet til å forene folket ved å få det til å følge Guds lov, førte nasjonen ut i en avgrunn av politisk rivalisering. Motstridende religiøse oppfatninger blomstret i dette miljøet. Hasmoneerne fantes ikke lenger, men kampen mellom saddukeerne, fariseerne og andre om å få religiøs makt kom til å kjennetegne den nasjonen som nå var underlagt Herodes og Roma.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 30]

(Se den trykte publikasjonen)

Hasmoneerdynastiet

Juda Makkabeeren

Jonatan Makkabeeren Simon Makkabeeren

↓

Johannes Hyrkanus

↓ ↓

Aristobulus

Salome Aleksandra — gift med — Aleksander Jannaeus

↓ ↓

Hyrkanus II

Aristobulus II

[Bilde på side 27]

Juda Makkabeeren forsøkte å oppnå jødisk uavhengighet

[Rettigheter]

The Doré Bible Illustrations/Dover Publications, Inc.

[Bilde på side 29]

Hasmoneerne kjempet for å få utvidet kontroll over ikke-jødiske byer

[Rettigheter]

The Doré Bible Illustrations/Dover Publications, Inc.