Se til foreldreløse og enker i deres trengsel

Det er ikke vanskelig å se at vi lever i en ukjærlig verden. Apostelen Paulus skrev angående de menneskene som skulle leve i «de siste dager»: «[Det skal] være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, . . . uten naturlig hengivenhet.» (2. Timoteus 3: 1—3) Hvor sant er ikke dette!

DET moralske miljøet i vår tid har bidratt til at mange mangler medfølelse. Folk blir mindre og mindre interessert i andres ve og vel; i noen tilfeller mangler de til og med omtanke for sin familie.

Dette går dessverre ut over mange som lider nød på grunn av forskjellige omstendigheter. Tallet på enker og foreldreløse stiger stadig, som følge av kriger, naturkatastrofer og flyktningstrømmer. (Forkynneren 3: 19) «Mer enn en million [barn] er blitt foreldreløse eller skilt fra familien som et resultat av krig,» melder en rapport fra FNs barnefond. Det finnes også svært mange ugifte, forlatte eller skilte mødre, som står overfor den vanskelige oppgaven å forsørge og oppdra barna sine alene. Noen land står dessuten overfor en alvorlig økonomisk krise, noe som forverrer situasjonen og fører til at mange av innbyggerne må leve i dyp fattigdom.

I lys av dette kan vi spørre: Er det noe håp for dem som er i trengsel? Hvordan kan enker og foreldreløse bli hjulpet? Vil deres problemer noen gang bli fullstendig fjernet?

Kjærlig omsorg i bibelsk tid

Det å være opptatt av de fysiske og åndelige behovene til enker og foreldreløse har alltid vært en viktig del av tilbedelsen av Gud. Når israelittene høstet inn korn eller frukt, skulle de ikke sanke inn det som var blitt igjen på åkeren, til seg selv, men la det være igjen «til den fastboende utlendingen, til den farløse gutten og til enken». (5. Mosebok 24: 19—21) Moseloven sa uttrykkelig: «Dere skal ikke plage en enke eller en farløs gutt.» (2. Mosebok 22: 22, 23) I Bibelen representerer enkene og de foreldreløse  de fattige, for hvis en kone mistet mannen sin og et barn mistet faren sin eller begge foreldrene, kunne det være at de ble overlatt til seg selv og ble svært dårlig stilt. Patriarken Job sa: «Jeg reddet bestandig den nødstilte som ropte om hjelp, og den farløse gutten og den som ikke hadde noen hjelper.» — Job 29: 12.

I den kristne menighets første tid var det å ha omsorg for personer som virkelig led nød fordi de hadde mistet sine foreldre eller sin mann, et karakteristisk trekk ved den sanne tilbedelse. Disippelen Jakob skrev med en oppriktig interesse for disse personenes ve og vel: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt, er denne: å se til foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» — Jakob 1: 27.

I tillegg til å nevne foreldreløse og enker viste Jakob omtanke for andre fattige og nødlidende. (Jakob 2: 5, 6, 15, 16) Apostelen Paulus viste også en slik omtanke. Da han og Barnabas fikk sitt forkynnelsesoppdrag, fikk de blant annet instrukser om å «huske på de fattige». «Nettopp dette har jeg også oppriktig bestrebet meg på å gjøre,» kunne Paulus si med god samvittighet. (Galaterne 2: 9, 10) Beretningen om den kristne menighets virksomhet like etter dens grunnleggelse sier: «Det var ikke én som var i nød blant dem . . . [Det ble] delt ut til hver enkelt, alt etter hva han trengte.» (Apostlenes gjerninger 4: 34, 35) Ja, den ordningen som ble etablert i det gamle Israel for at enker, foreldreløse og nødlidende skulle bli tatt hånd om, ble videreført i den kristne menighet.

 Selvfølgelig var den bistanden det ble sørget for, moderat og i samsvar med hvor store midler den enkelte menighet hadde til rådighet. Det ble ikke sløst med pengene, og de som fikk hjelp, var slike som virkelig led nød. Ingen skulle ha en urettmessig fordel av denne ordningen, og ingen unødig byrde skulle bli lagt på menigheten. Dette framgår tydelig av Paulus’ instrukser i 1. Timoteus 5: 3—16. Der kan vi se at hvis den nødlidende hadde slektninger som kunne gi hjelp, skulle de påta seg dette ansvaret. Nødstilte enker måtte oppfylle visse krav for å ha rett til hjelp. Alt dette kaster lys over den vise ordningen Jehova bruker for å hjelpe dem som lider nød. Men det viser også at det må være likevekt, så ingen utnytter den godheten som blir vist. — 2. Tessaloniker 3: 10—12.

Omsorg for enker og foreldreløse i dag

De prinsippene som Guds tjenere i gammel tid fulgte når det gjaldt omsorg for og hjelp til dem som var i trengsel, blir anvendt i Jehovas vitners menigheter den dag i dag. Broderkjærligheten er et karakteristisk trekk hos dem, akkurat som Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Hvis noen av dem mangler nødvendige ting eller er blitt offer for en katastrofe eller virkningene av en krig eller av indre uro i et land, er resten av det internasjonale brorskapet opptatt av å finne måter å hjelpe dem på, både i åndelig og i materiell henseende. La oss se på noen eksempler fra vår tid som viser hva som er blitt gjort i slike tilfeller.

Pedro kan ikke huske moren sin noe særlig, siden hun døde da han var bare ett og et halvt år. Da han var fem år, døde faren hans også. Han var da alene med brødrene sine. Jehovas vitner hadde hatt kontakt med faren, og Pedro og de eldre brødrene hans fikk derfor et bibelstudium.

Pedro forteller: «Allerede uken etter begynte vi å gå på møtene. Da vi begynte å komme sammen med brødrene, kunne vi føle den kjærligheten som de viste oss. Menigheten var som et tilfluktssted for meg, fordi brødrene og søstrene viste meg kjærlighet og hengivenhet som om de skulle ha vært foreldrene mine.» Pedro kan huske at en av de kristne eldste pleide å invitere ham hjem til seg. Der kunne Pedro delta i familiens samtaler og avkobling. «Dette er minner jeg verdsetter,» sier Pedro, som begynte å forkynne om sin tro da han var 11 år, og ble døpt da han var 15. Med hjelp fra menigheten gjorde brødrene hans lignende åndelige framskritt.

Et annet eksempel er David. Han og tvillingsøsteren ble forlatt da foreldrene skilte lag. De ble oppdratt av besteforeldrene og en tante. «Da vi ble eldre og det gikk opp for oss hvilken situasjon vi var i, ble vi svært usikre og bedrøvet. Vi trengte noe å støtte oss til. Tanten min ble et av Jehovas vitner, og derfor lærte vi om Bibelens sannhet. Brødrene viste oss kjærlighet og ble venner med oss. De var veldig glade i oss, og de oppfordret oss til å nå forskjellige mål og fortsette i tjenesten for Jehova. Da jeg var omtrent ti år gammel, pleide en menighetstjener å hente meg for å ta meg med ut i forkynnelsesarbeidet. En annen bror dekket utgiftene mine når jeg reiste på stevner. En bror hjalp meg til og med så jeg kunne gi bidrag i Rikets sal.»

 David ble døpt da han var 17 år gammel, og han begynte senere å tjene på Jehovas vitners avdelingskontor i Mexico. Selv i dag sier han: «Det er flere eldste som er med på å gi meg opplæring og gir meg gode råd. Det gjør at jeg føler meg mindre usikker og ensom.»

Abel, en eldste i en menighet i Mexico der det er en del enker som trenger hjelp, forteller: «Jeg er overbevist om at det enker har størst behov for, er følelsesmessig støtte. De kan være deprimert i perioder; de føler seg ensomme. Derfor er det veldig viktig å støtte dem og lytte til dem. Vi [menighetens eldste] besøker dem ofte. Det er viktig å ta seg tid til å høre på problemene deres. Dette gjør at de føler seg styrket åndelig sett.» Men noen ganger er det også nødvendig med økonomisk hjelp. «Vi bygger nå et hus til en søster som er enke,» fortalte Abel for en stund siden. «Vi arbeider noen lørdager og noen ettermiddager i uken på huset hennes.»

En annen eldste forteller om sin erfaring med å hjelpe enker og foreldreløse: «Jeg tror at foreldreløse har enda større behov for kristen kjærlighet enn enker. Jeg har lagt merke til at de oftere føler seg avvist enn barn og unge som har begge sine foreldre. De trenger å bli vist broderkjærlighet på mange forskjellige måter. Det er fint å gå bort til dem etter møtene for å finne ut hvordan de har det. En bror her som nå er gift, har vært foreldreløs helt siden han var liten. Jeg hilser alltid varmt på ham på møtene, og han omfavner meg når vi treffes. Dette styrker broderkjærlighetens bånd.»

Jehova «skal utfri den fattige»

Når det gjelder enkers og foreldreløses situasjon, er det viktig å sette sin lit til Jehova. Det blir sagt om ham: «Jehova vokter de fastboende utlendinger; den farløse gutt og enken hjelper han.» (Salme 146: 9) Det er bare Guds rike med Jesus Kristus som konge som fullt ut kan løse problemer av dette slaget. Salmisten gir en profetisk beskrivelse av Messias’ herredømme: «Han skal utfri den fattige som roper om hjelp, likeså den nødstilte og den som ingen hjelper har. Han skal synes synd på den ringe og den fattige, og de fattiges sjeler skal han frelse.» — Salme 72: 12, 13.

Det presset som de kristne i sin alminnelighet står overfor, vil helt sikkert bli større etter hvert som enden for denne tingenes ordning nærmer seg. (Matteus 24: 9—13) Det er hver dag behov for at de kristne viser mer omtanke for hverandre og har «inderlig kjærlighet til hverandre». (1. Peter 4: 7—10) Kristne menn, spesielt de eldste, må ha medlidenhet med dem som er foreldreløse, og vise omtanke for dem. Og modne kvinner i menigheten kan gi mye støtte til enker og være en kilde til trøst. (Titus 2: 3—5) Alle kan faktisk gjøre sitt ved aktivt å vise omtanke for dem som er i trengsel.

Sanne kristne vil ikke ’lukke sin inderlige medfølelses dør’ når de «ser sin bror lide nød». De er sterkt interessert i å følge apostelen Johannes’ formaning: «Små barn, la oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» (1. Johannes 3: 17, 18) Så la oss «se til foreldreløse og enker i deres trengsel». — Jakob 1: 27.

[Uthevet tekst på side 11]

«La oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» — 1. Johannes 3: 18

[Bilder på side 10]

De sanne kristne støtter foreldreløse og enker materielt, åndelig og følelsesmessig