Livshistorie

Vi tok Jehova på ordet

FORTALT AV PAUL SCRIBNER

«God morgen, fru Stackhouse. Jeg tar imot bestillinger på påskekaker i formiddag, og du og familien din har sikkert lyst på en.» Dette var tidlig om våren i 1938. Jeg var i Atco i New Jersey i USA og snakket med en av mine beste kunder på ruten for General Baking Company. Til min overraskelse sa fru Stackhouse nei takk.

«JEG er nok ikke interessert,» sa hun. «Vi feirer ikke påske.»

Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Feirer ikke påske? En selgers første bud er som kjent at kunden alltid har rett. Så hva skulle jeg gjøre? Jeg dristet meg til å si: «Jo, men kaken er nydelig, og jeg vet at du liker produktene våre. Tror du ikke at familien din ville like den selv om dere ikke, hm, feirer påske?»

«Jeg tror ikke det,» gjentok hun. «Men det er noe jeg har tenkt på at jeg skulle snakke med deg om, Scribner, og det passer kanskje bra nå.» Den samtalen kom til å forandre livet mitt fullstendig. Fru Stackhouse, som var medlem av Jehovas vitners krets (menighet) i Berlin i New Jersey, forklarte hvor påskefeiringen i vår tid skriver seg fra, og gav meg tre små brosjyrer. De het «Sikkerhet», «Avsløret» og «Beskyttelse». Jeg tok brosjyrene med meg hjem og var nysgjerrig, men også litt urolig. Det var noe kjent ved det fru Stackhouse hadde sagt, noe som minnet meg om barndommen.

Tidlig kontakt med bibelstudentene

Jeg ble født 31. januar 1907, og i 1915, da jeg var åtte år, døde far av kreft. Mor og jeg flyttet  derfor til foreldrene hennes og bodde hos dem i et stort hus i Malden i Massachusetts. Benjamin Ransom, min onkel på morssiden, og hans kone bodde også der — de bodde i tredje etasje. Onkel Ben hadde kommet sammen med de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner da var kjent som, siden før århundreskiftet. Jeg var veldig glad i onkel Ben, men de andre i mors familie, som var metodister, syntes at han var rar. Flere år senere, før hans kone skilte seg fra ham, klarte hun en kort stund å få ham innlagt på et mentalsykehus på grunn av hans religiøse oppfatninger! Legene på sykehuset fant fort ut at det ikke var noe galt med onkels forstand, så de utskrev ham og beklaget det hele.

Jeg fikk være med onkel Ben på møtene til de internasjonale bibelstudenter i Boston, særlig ved spesielle begivenheter eller når det var besøkende foredragsholdere der. Én gang var den besøkende foredragsholderen ingen ringere enn Charles Taze Russell, som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet på den tiden. En annen gang var den spesielle begivenheten visningen av «Skapelsens fotodrama». Selv om det var så langt tilbake som i 1915, husker jeg den dag i dag tydelig skildringen av Abraham som tok Isak med seg opp på fjellet for å frambære ham som et offer. (1. Mosebok, kapittel 22) Jeg kan fremdeles se for meg Abraham og Isak traske opp langs fjellet med veden, for Abraham stolte helt på Jehova. Jeg hadde jo ingen far, så dette gjorde dypt inntrykk på meg.

Så flyttet onkel Ben og hans kone til Maine. Mor giftet seg på nytt, og vi flyttet til New Jersey. I lang tid så jeg derfor veldig lite til onkel Ben. Som tenåring i New Jersey traff jeg Marion Neff, ett av åtte barn i en presbyteriansk familie som jeg likte å besøke. Jeg var sammen med denne familien og ungdomsgruppen i kirken deres så mange søndagskvelder at jeg til slutt ble presbyterianer selv. Men noe av det jeg hadde lært på bibelstudentenes møter, glemte jeg ikke. Marion og jeg giftet oss i 1928, og døtrene våre, Doris og Louise, ble født i 1935 og i 1938. Med en smårolling og en nyfødt i familien følte både Marion og jeg behov for åndelig veiledning i oppdragelsen av barna.

Sannheten var å finne i de små brosjyrene

Marion og jeg var på leting etter et trossamfunn som vi kunne bli medlemmer av, og tenkte ut en plan. Hver vår søndag var den ene hjemme sammen med barna, mens den andre oppsøkte en eller annen kirke. Én søndag det egentlig var Marions tur til å være hjemme, tilbød jeg meg å passe barna, slik at jeg kunne få lest brosjyren Sikkerhet, den første av de tre som jeg hadde fått av fru Stackhouse. Da jeg først hadde kommet i gang, klarte jeg ikke å legge brosjyren fra meg! Jeg ble mer og mer overbevist om at jeg hadde funnet noe som ingen kirke kunne by på. Uken etter gjentok det samme seg — jeg ville mer enn gjerne være hjemme med barna og lese brosjyre nummer to, Avsløret. Det var noe  kjent med det jeg leste. Var det dette onkel Ben trodde på? Familien vår hadde ment at hans religion bare var noe tull. Hva ville Marion si? Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Da jeg kom hjem fra jobb noen dager etter å ha lest Avsløret, overrasket Marion meg ved å si: «Jeg har lest de brosjyrene du tok med deg hjem. De er virkelig interessante.» Det var en lettelse!

Bakerst i brosjyrene stod det om den nylig utgitte boken Fiender, en kraftig avsløring av falsk religion. Vi bestemte oss for å skaffe oss den. Men før vi hadde rukket å poste bestillingen, banket et av Jehovas vitner på døren og tilbød oss akkurat den boken. Det gjorde utslaget. Vi sluttet å gå i forskjellige kirker og begynte å gå på møtene til Camden menighet av Jehovas vitner i New Jersey. Bare noen måneder senere, søndag 31. juli 1938, var vi cirka 50 som var samlet på plenen ved huset til søster Stackhouse — der jeg hadde prøvd å selge påskekaker — og lyttet til en innspilt dåpstale som ble holdt av dommer Rutherford. Så skiftet vi inne i huset, og 19 av oss ble døpt i en bekk i nærheten.

 Fast bestemt på å bli pioner

Kort tid etter at jeg var blitt døpt, fortalte en av søstrene i menigheten meg om noen som ble kalt pionerer. De gjorde den offentlige tjeneste til sin hovedbeskjeftigelse. Jeg ble straks nysgjerrig og ble kjent med en familie der alle var pionerer. En eldre mann, bror Konig, hans kone og deres voksne datter var pionerer i en av nabomenighetene. Som far i en ung familie gjorde det inntrykk på meg å se den dype gleden som familien Konig hadde i tjenesten. Jeg stakk ofte innom, parkerte bakerbilen min og ble med dem ut i tjenesten fra hus til hus. Jeg fikk snart lyst til å bli pioner selv. Men hvordan? Marion og jeg hadde to små barn, og jeg hadde et krevende arbeid. Og da den annen verdenskrig brøt ut i Europa og flere og flere unge menn gikk inn i militæret i USA, var det stadig mer arbeid som falt på de av oss som fortsatt arbeidet i det sivile. Jeg ble bedt om å påta meg flere ruter, og jeg visste at jeg ikke kunne være pioner med en slik timeplan.

Da jeg snakket med bror Konig om mitt ønske om å begynne som pioner, sa han: «Bare fortsett å stå på i tjenesten for Jehova, og legg ditt mål fram for ham i bønn. Han vil hjelpe deg til å nå det.» I over et år var det akkurat det jeg gjorde. Jeg tenkte ofte på slike skriftsteder som Matteus 6: 8, som forsikrer oss om at Jehova vet hva vi trenger, allerede før vi ber ham. Og jeg prøvde å følge rådet i Matteus 6: 33 — om å fortsette å søke først Guds rike og hans rettferdighet. Bror Melvin Winchester, en sonetjener (nå kalt kretstilsynsmann), oppmuntret meg også.

Jeg snakket med Marion om mine mål. Vi snakket om det som står i Malaki 3: 10, der vi blir oppfordret til å prøve Jehova og se om han ikke vil tømme ut velsignelse over oss. Hennes reaksjon var til oppmuntring for meg. Hun sa: «Hvis du har lyst til å bli pioner, så ikke utsett det på grunn av meg. Jeg kan ta meg av jentene mens du er pioner. Vi trenger uansett ikke mye materielt.» Vi hadde vært gift i tolv år, så jeg visste allerede at Marion var en økonomisk og samvittighetsfull husmor. I årenes løp har hun vært en fantastisk pionerpartner, og én av grunnene til at vi har lyktes i heltidstjenesten i cirka 60 år, har vært hennes evne til å være fornøyd med lite og få det til å virke som om det er mye.

Sommeren 1941, etter mange måneder med bønn og planlegging, hadde Marion og jeg spart en del penger, og vi kjøpte en fem og en halv meter lang husvogn som familien kunne bo i. Jeg sa opp jobben min og begynte som alminnelig pioner i juli 1941, og jeg har vært i heltidstjenesten hele tiden siden. Mitt første oppdrag var ti stopp langs rute 50 mellom New Jersey og St. Louis i Missouri, der områdestevnet skulle holdes tidlig i august. Jeg fikk tilsendt navnene og adressene til brødre som bodde langs veien, så jeg skrev til dem i forveien og fortalte når de kunne vente meg. Når vi kom til stevnet, skulle jeg finne pioneravdelingen og få et nytt oppdrag.

Jeg tar Jehova på ordet

Vi fylte den lille husvognen vår med litteratur og drog på vårt siste møte i Camden for å ta avskjed med brødrene. Noen av brødrene syntes nok at planene våre var temmelig urealistiske, siden vi hadde to småjenter å forsørge og ikke noe bestemmelsessted i sikte utenom stevnet. Det var flere som sa: «Du kommer nok snart tilbake.» Jeg husker at jeg sa: «Tja, jeg sier ikke at jeg ikke gjør det. Men Jehova har sagt at han vil dra omsorg for meg, og jeg skal ta ham på ordet.»

Nå som vi har vært pionerer i 60 år i 20 forskjellige byer, fra Massachusetts til Mississippi, kan vi si at Jehova har mer enn holdt sitt løfte. De velsignelsene som han har utøst over Marion og meg og de to døtrene våre, har overgått alt jeg kunne ha håpet på i 1941. Døtrene våre tjener for eksempel som trofaste pionerer i menigheter i nærheten, og vi har (ved siste opptelling) rundt hundre åndelige sønner og døtre spredt over hele USAs østkyst. Jeg har  studert med 52 personer som har innviet sitt liv til Jehova Gud, og Marion med 48.

I august 1941 kom vi til St. Louis, og der traff jeg bror T.J. Sullivan fra Betel. Han hadde ordinasjonsbrevet mitt, som jeg trengte på grunn av verneplikten og den nær forestående krigen. Jeg fortalte bror Sullivan at min kone brukte like mye tid som meg i tjenesten, og at hun hadde lyst til å være pioner sammen med meg. Selv om pioneravdelingen ved stevnet ikke var blitt satt opp ennå, førte bror Sullivan med én gang opp Marion som pioner og spurte oss: «Hvor skal dere være pionerer etter stevnet?» Det visste vi ikke. «Dere trenger ikke å bekymre dere,» sa han. «Dere kommer til å treffe noen på stevnet fra et område der det er behov for pionerer, og alt kommer til å ordne seg. Bare skriv til oss og fortell hvor dere er, så skal vi utnevne dere.» Det var det som skjedde. Det viste seg at bror Jack DeWitt, en tidligere sonetjener, kjente noen i New Market i Virginia som hadde et pionerhjem der det trengtes noen flere pionerer. Så etter stevnet satte vi kursen mot New Market.

I New Market fikk vi oppleve noe som var spesielt hyggelig. Hvem andre var det som skulle komme ned fra Philadelphia for å samarbeide med oss i pionertjenesten, enn Benjamin Ransom? Ja, onkel Ben! Det var en stor glede å samarbeide med ham i tjenesten fra hus til hus over 25 år etter at han hadde sådd sannhetens såkorn i hjertet mitt den gangen i Boston. Trass i flere år med likegyldighet, latterliggjøring og til og med motstand innen familien hadde onkel Ben aldri mistet sin kjærlighet til Jehova og til tjenesten.

Vi likte oss i pionerhjemmet i New Market, der vi var i åtte måneder. I den perioden lærte vi blant annet å bytte litteratur mot kyllinger og egg. Så ble onkel Ben, Marion og jeg og tre andre bedt om å tjene som spesialpionerer i Hanover i Pennsylvania — det første av våre seks tildelte distrikter i Pennsylvania fra 1942 til 1945.

Spesialpionerer under den annen verdenskrig

Under den annen verdenskrig hendte det at vi møtte fiendtlighet på grunn av vårt nøytrale standpunkt, men Jehova sviktet oss aldri. En gang i Provincetown i Massachusetts fikk vår gamle Buick motorstopp, og jeg måtte gå flere kilometer gjennom et katolsk nabolag som var svært fiendtligsinnet, for å foreta et gjenbesøk. Jeg gikk forbi noen unge pøbler som kjente meg igjen, og de begynte å rope og skrike. Jeg skyndte meg av gårde, og det suste steiner forbi ørene mine. Jeg håpet at ungdommene ikke løp etter meg. Jeg klarte å komme fram til den interesserte uten å bli skadet. Men beboeren, et respektert medlem av American Legion, bad om unnskyldning og sa: «Jeg kan ikke ta imot deg i kveld, for jeg glemte at vi skal på kino i byen.» Jeg ble skuffet og tenkte på gjengen med steinkastere som stod på hjørnet og ventet på meg. Men jeg ble i bedre humør da mannen sa: «Du kan jo gå sammen med oss. Vi kan snakke på veien.» Så jeg fikk forkynt for ham og kom meg trygt forbi urostedet.

Vi kombinerer familieliv med tjenesten

Etter krigen fikk vi flere oppdrag i Virginia. Vi var blant annet spesialpionerer og alminnelige pionerer i åtte år i Charlottesville. I 1956 var jentene voksne og hadde giftet seg. Marion og jeg var på farten igjen, og vi tjente som pionerer i Harrisonburg i Virginia og som spesialpionerer i Lincolnton i Nord-Carolina.

I 1966 fikk jeg i oppdrag å reise i kretstjenesten. Jeg drog fra menighet til menighet og oppmuntret brødrene, omtrent slik som bror Winchester hadde oppmuntret meg i New Jersey i 1930-årene. I to år tjente jeg i en krets av menigheter i Tennessee. Så ble Marion og jeg igjen bedt om å begynne i det vi liker aller best, nemlig spesialpionertjenesten. Fra 1968 til 1977 tjente vi som spesialpionerer i sørstatene, en rekke steder i Georgia og Mississippi.

 I Eastman i Georgia ble jeg bedt om å ta over som menighetstjener (nå kalt presiderende tilsynsmann) etter Powell Kirkland, en avholdt, eldre bror som hadde tjent som kretstilsynsmann i mange år, men som hadde sviktende helse. Han var svært takknemlig og var en god støtte. Hans støtte var av avgjørende betydning, for det var visse gnisninger i menigheten, og noen fremtredende personer var innblandet. Situasjonen ble ganske spent, og jeg bad mye til Jehova. Jeg tenkte på slike skriftsteder som Ordspråkene 3: 5, 6: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» Vi anstrengte oss hardt for å holde kommunikasjonslinjene åpne og klarte å forene menigheten til beste for alle.

I 1977 hadde vi så vidt begynt å føle alderen på kroppen, og vi ble sendt tilbake til byregionen Charlottesville, der begge døtrene våre bodde med sine familier. De siste 23 årene har vi hatt gleden av å tjene der. Vi har vært med på å opprette Ruckersville menighet i Virginia og har fått se barn og barnebarn av de første som vi studerte Bibelen med, vokse opp og bli eldste i menighetene, pionerer og medlemmer av Betel-familien. Marion og jeg  klarer fremdeles å ha en god timeplan for felttjeneste, og jeg har det privilegium å tjene aktivt som eldste i menigheten Charlottesville øst, der jeg leder et bokstudium og holder offentlige foredrag.

I årenes løp har vi som alle andre hatt problemer. Trass i våre bestrebelser ble Doris for eksempel åndelig svak en stund da hun var i slutten av tenårene, og hun giftet seg med en som ikke var et Jehovas vitne. Men hun mistet aldri helt kjærligheten til Jehova. Hennes sønn Bill har tjent på Betel i Wallkill i staten New York i 15 år. Både Doris og Louise er enker nå, men de er glad for å tjene som pionerer ikke langt fra oss.

Noe av det vi har lært i årenes løp

Jeg har lært å følge noen enkle regler for å lykkes i tjenesten for Jehova: Lev enkelt. Vær et eksempel i alt du gjør, også i privatlivet. Anvend veiledningen fra «den tro og kloke slave» i alt. — Matteus 24: 45.

Marion har utarbeidet en kort, men god liste over forslag til hvordan man kan lykkes som pioner mens man har barn å oppdra: Sett opp en realistisk timeplan og hold deg til den. Gå inn for pionertjenesten. Spis sunt. Få nok hvile. Ikke sats for mye på avkobling. Gjør sannheten til noe lystbetont for barna, deriblant alle trekk ved tjenesten. Gjør alltid tjenesten til en interessant opplevelse for dem.

Nå er vi over 90 år. Det har gått 62 år siden vi lyttet til dåpstalen på plenen til familien Stackhouse, og vi har vært i heltidstjenesten i 60 år. Marion og jeg kan med hånden på hjertet si at vi er fullstendig tilfreds med vår lodd i livet. Jeg er inderlig takknemlig for at jeg som ung far ble oppmuntret til å sette åndelige mål på førsteplassen og til å fortsette å arbeide mot dem. Og jeg er takknemlig mot min kjære kone, Marion, og mot jentene for deres støtte opp gjennom årene. Vi har riktignok ikke mye materielt sett, men jeg anvender ofte ordene i Forkynneren 2: 25 på meg selv: «Hvem spiser og drikker bedre enn jeg?»

I vårt tilfelle har Jehova mer enn rikelig oppfylt sitt løfte i Malaki 3: 10. Ja, han har ’tømt ut velsignelse over oss til det ikke lenger var noe behov’!

[Ramme på side 29]

MINNER FRA KRIGSÅRENE

Nesten 60 år etter krigen har hele familien levende minner fra krigsårene.

«Det hendte at det var kaldt i Pennsylvania,» forteller Doris. Louise sier: «En kveld det var minus 35 grader, satt Doris og jeg på hverandres føtter i baksetet på den gamle Buicken vår for at vi ikke skulle fryse på føttene.»

«Men vi følte oss aldri fattige, og vi følte aldri at vi gikk glipp av noe,» sier Doris. «Vi visste at vi flyttet mer enn de fleste, men vi hadde alltid nok av mat, og vi hadde pene klær, som vi fikk nesten nye av noen venner i Ohio som hadde jenter som var bare litt eldre enn oss.»

«Mor og far fikk oss alltid til å føle oss elsket og verdsatt,» sier Louise, «og vi var mye sammen med dem i tjenesten. Vi følte at de var glad i oss, og vi fikk et veldig nært forhold til dem.»

Paul forteller: «Jeg hadde en Buick Special 1936-modell, og de bilene var kjent for at akslene røk. Jeg tror at motoren rett og slett var for kraftig for resten av bilen. Det virket som det alltid skjedde den kaldeste kvelden i måneden, og så måtte jeg av gårde til skraphandleren og få tak i en ny aksel. Jeg ble riktig flink til å skifte dem ut.»

«Ikke glem rasjoneringskortene,» sier Marion. «Alt ble rasjonert — kjøtt, bensin, bildekk, ja alt. Hver gang vi kom til et nytt distrikt, måtte vi oppsøke de lokale myndighetene og søke om rasjoneringskort. Det kunne ta flere måneder å få et rasjoneringskort, og det så ut til at hver gang vi endelig fikk det, så ble vi sendt til et nytt distrikt og måtte begynne forfra igjen. Men Jehova tok alltid hånd om oss.»

[Bilde på side 25]

Mor og jeg i 1918, da jeg var elleve år

[Bilde på side 26]

Louise, Marion, Doris og jeg i 1948, da jentene ble døpt

[Bilde på side 26]

Brudebildet vårt, oktober 1928

[Bilde på side 26]

Døtrene våre (lengst til venstre og lengst til høyre) og jeg på Yankee Stadium i 1955

[Bilde på side 29]

Marion, jeg, Doris (til venstre) og Louise, i 2000