Origenes — hva hadde hans lære å si for kirken?

«Den største av kirkens mestere nest etter apostlene.» Teologen Origenes, som levde på 200-tallet, ble omtalt på denne rosende måten av Hieronymus, han som laget den latinske bibeloversettelsen Vulgata. Men det var ikke alle som aktet Origenes så høyt. Noen betraktet ham som en ond rot som det stammet vranglære fra. Ifølge en skribent på 1600-tallet sa Origenes’ kritikere: «Hans lære er stort sett absurd og skadelig, en dødelig slangegift, som han sprutet ut i verden.» Omkring 300 år etter sin død ble Origenes faktisk formelt erklært for kjetter.

HVORFOR vakte Origenes både beundring og forargelse? Hva slags innflytelse øvde han på utformingen av kirkens lære?

En ivrig forkjemper for kirken

Origenes ble født omkring 185 e.v.t., i den egyptiske byen Alexandria. Han fikk grundig undervisning i gresk litteratur, men hans far, Leonides, tvang ham til å gå like mye inn for å studere Skriftene. Da Origenes var 17 år, utstedte den romerske keiseren et edikt som gjorde det til en forbrytelse å skifte religion. Origenes’ far ble kastet i fengsel fordi han var blitt en kristen. Med ungdommelig glød var Origenes fast bestemt på at han selv skulle i fengsel og følge sin far i martyrdøden. Da Origenes’ mor skjønte dette, gjemte hun klærne hans for å hindre ham i å gå ut. Origenes skrev et brev til faren hvor han bønnfalt ham: «Du må ikke ombestemme deg på grunn av oss.» Leonides var urokkelig, og han ble henrettet. Familien stod på bar bakke, men Origenes hadde allerede kommet så langt i studiene sine at han kunne forsørge moren og de seks yngre brødrene sine ved å undervise i gresk litteratur.

Keiseren aktet å stanse utbredelsen av kristendommen. Ettersom hans edikt ikke bare rammet elever, men også lærere, flyktet alle kristne religiøse lærere fra Alexandria. Når ikke-kristne som ville ha undervisning i Bibelen, bad den unge Origenes om å hjelpe dem, tok han fatt på dette arbeidet som et oppdrag fra Gud. Mange av elevene hans led martyrdøden, i noen tilfeller allerede før de hadde fullført studiene sine. Han utsatte seg selv for stor fare ved åpent å oppmuntre elevene sine, enten de stod overfor en dommer, satt i fengsel eller skulle til å henrettes. Historieskriveren Evsebios, som levde på 300-tallet, skrev at når elevene til Origenes ble ført fram til  henrettelsesstedet, pleide Origenes «med stor frimodighet å hilse dem med et kyss».

Mange ikke-kristne ble rasende på Origenes, for de holdt ham ansvarlig for deres venners omvendelse og henrettelse. Det hendte ofte at han bare så vidt slapp fra pøbelangrep og en voldsom død. Selv om han ble tvunget til å flytte fra sted til sted for å komme unna forfølgerne, sluttet han ikke å undervise. En slik fryktløshet og oppofrelse gjorde inntrykk på Demetrius, biskopen av Alexandria. Så da Origenes bare var 18 år, utnevnte Demetrius ham til rektor for skolen for religionsundervisning i Alexandria.

Etter hvert ble Origenes en kjent teolog og produktiv forfatter. Noen har sagt at han skrev 6000 bøker, men det er sannsynligvis en overdrivelse. Han er mest berømt for sin Hexapla, en svær, 50-binds utgave av De hebraiske skrifter. Han utarbeidet Hexapla i seks parallelle spalter som inneholdt: (1) den hebraiske og den arameiske teksten, (2) en gresk transkripsjon av den teksten, (3) Aquilas greske oversettelse, (4) Symmachos’ greske oversettelse, (5) den greske oversettelsen Septuaginta, som Origenes reviderte for at den skulle svare mer nøyaktig til den hebraiske teksten, og (6) Theodotions greske oversettelse. «Origenes håpet at han med denne kombinasjonen av tekster skulle kaste lys over betydningen av mange passasjer hvor en gresk leser lett kunne bli enten forvirret eller villedet hvis han bare hadde Septuaginta foran seg,» skrev bibelforskeren John Hort.

Han ’gikk ut over det som står skrevet’

Forvirringen i det religiøse klimaet på 200-tallet hadde likevel stor innvirkning på den måten Origenes underviste i Bibelen på. Selv om kristendommen var i sin barndom, hadde ubibelske trosoppfatninger allerede fått innpass i den, og dens kirker rundt omkring holdt fram mange ulike læresetninger.

Origenes godtok noen av disse ubibelske læresetningene og kalte dem apostlenes lære. Og han følte seg fri til å spekulere over andre spørsmål. Mange av elevene hans slet den gangen med datidens filosofiske stridsspørsmål. I et forsøk på å hjelpe dem studerte Origenes grundig de forskjellige filosofiske retningene som formet hans unge elevers sinn. Han ville gi elevene sine tilfredsstillende svar på deres filosofiske spørsmål.

For å få Bibelen og filosofien til å stemme overens måtte Origenes gjøre god bruk av den allegoriske måten å tolke Skriftene på. Han gikk ut fra at Skriftene alltid hadde en åndelig betydning, men ikke nødvendigvis en bokstavelig. En skribent sier at dette gjorde det mulig for Origenes «å finne støtte i Bibelen for en hvilken som helst ikke-bibelsk oppfatning som passet til hans egen teologi, mens han utgav seg for å være (og utvilsomt oppriktig oppfattet seg selv som) en spesielt glødende og trofast fortolker av Bibelens syn».

Et brev som Origenes skrev til en av elevene sine, gir oss innsikt i den måten han tenkte på. Han påpekte at israelittene laget redskaper til Jehovas tempel av egyptisk gull. Han mente at dette gav ham allegorisk støtte for å bruke gresk filosofi når han underviste i kristendommen. Han skrev: «Hvor nyttige for Israels barn var ikke de tingene som var ført fra Egypt, som egypterne ikke hadde brukt på rette måte, men som hebreerne, ledet av Guds visdom, brukte i tjenesten for Gud.» Han oppfordret på denne måten elevene sine til å «trekke ut av grekernes filosofi det som kan tjene som emne for studium, eller som kan gi innføring i kristendommen».

Denne frie tolkningen av Bibelen førte til at det ble et uklart skille mellom den kristne lære og gresk filosofi. I sin bok De principiis beskrev for eksempel Origenes Jesus som ’den enbårne Sønn, som ble født, men er uten noen begynnelse’. Og han tilføyde: ’Hans frambringelse er evig. Det var ikke ved å motta livets pust, ved en ytre handling, at han ble gjort til en Sønn, men ved Guds eget vesen.’

Origenes fant ikke denne tanken i Bibelen, for Bibelen sier at Jehovas enbårne Sønn er «all  skapnings førstefødte» og «Guds skapnings begynnelse». (Kolosserne 1: 15; Åpenbaringen 3: 14) Ifølge religionshistorikeren August Neander kom Origenes fram til begrepet «evig frambringelse» gjennom sin «filosofiske opplæring i den platonske skole». Origenes brøt derved dette grunnleggende bibelske prinsippet: «Gå ikke ut over det som står skrevet.» — 1. Korinter 4: 6.

Dømt som kjetter

I løpet av sine første år som lærer opplevde Origenes at et kirkemøte i Alexandria fratok ham presteembetet. Det skjedde sannsynligvis fordi biskop Demetrius var misunnelig på Origenes’ voksende berømmelse. Origenes flyttet til Palestina, hvor han fremdeles ble grenseløst beundret som en ansett forsvarer av den kristne lære, og der fortsatte han å virke som prest. Da det begynte å oppstå «vranglære» i øst, søkte man faktisk hans hjelp for å overtale villfarne biskoper til å vende tilbake til rettroenheten. Han døde i 254, og særlig etter den tid ble hans navn brakt i stor vanry. Hvorfor?

Etter at den såkalte kristendom var blitt en fremtredende religion, fikk kirken et strengere syn på hva som var den rette lære. Det førte til at senere generasjoner av teologer ikke godtok mange av Origenes’ spekulative filosofiske synspunkter, som i noen tilfeller også var upresise. Hans læresetninger vakte derfor bitter strid i kirken. I et forsøk på å avgjøre denne striden og bevare kirkens enhet erklærte kirken Origenes formelt skyldig i kjetteri.

Origenes var ikke alene om å ta feil. Bibelen hadde faktisk forutsagt at det skulle finne sted et omfattende avvik fra Kristi rene lære. Dette frafallet begynte for alvor å gripe om seg ved utgangen av det første århundre, etter at Jesu apostler var døde. (2. Tessaloniker 2: 6, 7) Etter hvert var det noen av dem som kalte seg kristne, som erklærte seg for «ortodokse» (rettroende), og som stemplet alle andre som «kjettere». Men i virkeligheten avvek kristenheten sterkt fra den sanne kristendom.

«’Kunnskap’ som falskelig kalles så»

Til tross for Origenes’ mange spekulasjoner inneholder hans skrifter positive elementer. I Hexapla beholdt han for eksempel Guds navn slik det opprinnelig ble skrevet med fire hebraiske bokstaver, som kalles tetragrammet. Dette er et viktig vitnesbyrd om at de første kristne kjente til og brukte Guds personlige navn — Jehova. Men en kirkelig patriark på 400-tallet som het Teofilus, kom en gang med denne advarselen: «Origenes’ verker er som en eng med alle slags blomster. Hvis jeg finner en vakker blomst der, plukker jeg den, men hvis det er noe som virker tornete for meg, holder jeg meg unna det, akkurat som jeg ville holde meg unna noe som stikker.»

Fordi Origenes blandet Bibelens lære med gresk filosofi, ble hans teologi befengt med feil, og det fikk katastrofale følger for kristenheten. Selv om de fleste av hans ville spekulasjoner senere ble forkastet, bidrog for eksempel hans oppfatninger omkring Kristi «evige frambringelse» til å legge grunnlaget for den ikke-bibelske treenighetslæren. Boken The Church of the First Three Centuries sier: «Smaken på filosofi [som Origenes introduserte] var dømt til å gjøre seg gjeldende i lang tid.» Hva førte dette til? «Det enkle ved den kristne tro ble fordervet, og et utall av feil strømmet inn i kirken.»

Origenes på sin side kunne ha gitt akt på apostelen Paulus’ formaning og ha unngått å bidra til dette frafallet hvis han hadde ’vendt seg bort fra det tomme snakket som krenket det som er hellig, og fra motsigelsene i den «kunnskap» som falskelig kaltes så’. Han valgte i stedet å basere mye av sin lære på slik «kunnskap», og det førte til at han ’vek bort fra troen’. — 1. Timoteus 6: 20, 21; Kolosserne 2: 8.

[Bilde på side 31]

Origenes’ «Hexapla» tyder på at Guds navn ble brukt i De kristne greske skrifter

[Rettigheter]

Trykt med tillatelse av The Syndics of Cambridge University Library, T-S 12.182

[Bilderettigheter på side 29]

Culver Pictures