Livshistorie

Takknemlig for mine dyrebare minner

FORTALT AV DRUSILLA CAINE

Året var 1933, og jeg hadde nettopp giftet meg med Zanoah Caine, som i likhet med meg var kolportør — en heltidsevangelist. Full av begeistring planla jeg å slutte meg til mannen min i hans distrikt, men for å gjøre det trengte jeg en sykkel — en luksus som jeg aldri hadde hatt råd til på grunn av de vanskelige forholdene i depresjonstiden. Hva skulle jeg gjøre?

DA SVOGRENE mine fikk høre om problemet, lette de etter gamle deler på søppelfyllinger i området, slik at de kunne lage en sykkel til meg. De fant det de trengte, og sykkelen fungerte! Så snart jeg hadde lært å sykle, drog Zanoah og jeg av gårde. Glade og fornøyde syklet vi gjennom grevskapene Worcester og Hereford i England og forkynte for alle vi møtte.

Lite ante jeg at dette skrittet, dette enkle uttrykket for tro, skulle føre til et liv fylt av rike minner. Mine kjære foreldre hadde imidlertid lagt det åndelige grunnlaget for livet mitt.

Vanskelige år under Den store krigen

Jeg ble født i desember 1909. Kort tid senere fikk mor et eksemplar av Tidsaldrenes Plan, og i 1914 tok foreldrene mine meg med for å se «Skapelsens fotodrama» i Oldham i Lancashire. (Boken var utgitt av dem som nå er kjent som Jehovas vitner, og det var også de som stod bak Fotodramaet.) Selv om jeg ikke var så gammel, kan jeg tydelig huske at jeg på hjemveien hoppet og danset av glede over det jeg hadde sett. Frank Heeley startet så en bibelstudiegruppe i Rochdale, hvor vi bodde. Det at vi var med i den,  hjalp oss som familie til å øke vår forståelse av Skriftene.

Den ro og fred som preget livet vårt, tok slutt da Den store krigen — den første verdenskrig, som vi kaller den nå — brøt ut det året. Far ble innkalt for å tjenestegjøre i hæren, men han inntok et nøytralt standpunkt. I retten ble han beskrevet som en «svært hederlig mann», og det ble lagt fram flere brev fra «respektable menn som sa at de trodde at han var oppriktig når han nektet å bære våpen,» skrev lokalavisen.

Men istedenfor å bli fullstendig fritatt ble far registrert som «ikke-stridende». Han ble straks utsatt for hån og spott, og det samme ble mor og jeg. Senere ble klassifiseringen hans gjennomgått på nytt, og han ble satt til jordbruksarbeid. Men noen gårdbrukere utnyttet situasjonen og betalte ham lite eller ingenting. For å forsørge familien arbeidet mor hardt — for en slikk og ingenting — i et privateid vaskeri. Likevel ser jeg nå hvor styrkende det var for meg å utholde slike vanskelige situasjoner i ungdomsårene; det hjalp meg til å være takknemlig for de åndelige ting, som er langt viktigere.

En sped begynnelse

Snart kom Daniel Hughes, som var en ivrig bibelstudent, inn i bildet. Han arbeidet i kullgruvene i Ruabon, en landsby cirka 20 kilometer fra Oswestry, dit vi hadde flyttet. Onkel Dan, som jeg kalte ham, holdt kontakt med familien vår, og når han kom på besøk til oss, snakket han alltid om bibelske ting. Han engasjerte seg aldri i prat om løst og fast. I 1920 ble det startet en bibelstudiegruppe i Oswestry, og i 1921 fikk jeg boken Guds Harpe av onkel Dan. Jeg satte stor pris på den, for den gjorde det mye lettere for meg å forstå Bibelens lære.

Jeg må også nevne Pryce Hughes *, som senere ble avdelingstjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i London. Han og hans familie bodde i nærheten av Bronygarth, ved grensen til Wales, og søsteren hans, Cissie, ble en god venninne av mor.

Jeg husker hvor begeistret vi var da vi i 1922 fikk oppfordringen om å ’forkynne om Kongen og hans rike’. I årene som fulgte, var jeg, selv om jeg fremdeles gikk på skolen, ivrig med på utdelingen av de spesielle traktatene, særlig Geistligheten anklaget, som kom i 1924. Når jeg ser tilbake på det tiåret, må jeg si at det gav meg en fin mulighet til å omgås så mange trofaste brødre og søstre — deriblant Maud Clark * og hennes medarbeider Mary Grant *, Edgar Clay *, Robert Hadlington, Katy Roberts og Edwin Skinner * og også Percy Chapman og Jack Nathan *, som begge drog til Canada for å hjelpe til med arbeidet der.

Det bibelske foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» viste seg å være et betimelig vitnesbyrd i det store distriktet vårt. Den 14. mai 1922 kom Stanley Rogers, en slektning av Pryce Hughes, fra Liverpool for å holde denne talen i Chirk, en landsby like nord for byen vår, og senere den kvelden i et kinolokale i Oswestry. Jeg har fremdeles en av de løpesedlene som ble trykt spesielt for denne begivenheten. Hele denne tiden fortsatte den lille gruppen vår å bli styrket av besøk av tre reisende tilsynsmenn — eller pilegrimer, som vi pleide å kalle dem — Herbert Senior, Albert Lloyd og John Blaney.

Jeg treffer en avgjørelse

I 1929 bestemte jeg meg for å bli døpt. Jeg var 19 år, og på samme tid ble jeg satt på min første virkelige prøve. Jeg møtte en ung mann som var sønn av en politiker. Vi ble tiltrukket av hverandre, og han spurte om jeg ville gifte meg med ham. Året før var boken Regering blitt utgitt, så jeg gav ham en bok. Men det ble snart tydelig at han ikke var interessert  i en himmelsk regjering, som var bokens tema. Ut fra det jeg hadde lest, visste jeg at israelittene i gammel tid fikk befaling om ikke å inngå noen ekteskapsallianser med ikke-troende, og at dette prinsippet også gjaldt de kristne. Så selv om det var vanskelig å gjøre det, avslo jeg frieriet hans. — 5. Mosebok 7: 3; 2. Korinter 6: 14.

Jeg fant styrke i det apostelen Paulus sa: «La oss ikke gi opp med hensyn til å gjøre det som er godt, for når tiden er inne, skal vi høste, hvis vi ikke går trett.» (Galaterne 6: 9) Min kjære onkel Dan var også til oppmuntring. Han skrev: «Når du møter små og store prøvelser, bør du lese Romerne 8, vers 28», hvor det sies: «Nå vet vi at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud, dem som i samsvar med hans hensikt er de kalte.» Det var ikke lett, men jeg visste at jeg hadde tatt den riktige avgjørelsen. Det året begynte jeg som kolportør.

En utfordring

I 1931 fikk vi vårt nye navn, Jehovas vitner, og det samme året hadde vi en stor kampanje, der vi brukte brosjyren Riket — verdens håp. Den ble delt ut til alle politikere, prester og forretningsfolk. Mitt distrikt strakte seg fra Oswestry til Wrexham, cirka 25 kilometer lenger nord. Det var en utfordring å gjennomarbeide det.

På et stevne i Birmingham året etter ble det opplyst at man trengte 24 frivillige som kunne delta i en ny form for tjeneste. Vi var 24 som ivrig sendte inn navnene våre, uten å vite hva tjenesten ville gå ut på. Forestill deg hvor overrasket vi ble da vi to og to fikk i oppdrag å tilby den samme brosjyren, Riket — verdens håp, iført tunge sandwichplakater som bekjentgjorde Riket!

Jeg følte meg veldig forlegen der jeg arbeidet i området rundt domkirken, men jeg trøstet meg med at ingen i denne byen kjente meg. Men den første som kom imot meg, var en gammel skolevenninne som bare stirret og sa: «Hvorfor i all verden har du på deg det der?» Den opplevelsen kurerte meg for all den menneskefrykt jeg måtte ha hatt!

Jeg flytter lenger bort

I 1933 giftet jeg meg med Zanoah, en enkemann som var 25 år eldre enn meg. Hans første kone hadde vært en ivrig bibelstudent, og Zanoah hadde trofast fortsatt å forkynne etter at hun døde. Vi flyttet snart fra England til vårt nye distrikt i Nord-Wales, omkring 150 kilometer borte. Kartonger, kofferter og andre ting av verdi ble plassert ikke altfor stødig på styret på syklene, kilt fast mellom stengene og pakket ned i sykkelveskene. Men vi klarte det! Syklene var uunnværlige i dette distriktet — vi kom oss fram overalt, ja nesten opp til toppen av Cader Idris, et walisisk fjell som er nesten 900 meter høyt. Det var svært givende å finne mennesker som lengtet etter å høre «dette gode budskap om riket». — Matteus 24: 14.

Vi hadde ikke vært der lenge før folk fortalte oss at en viss Tom Pryce hadde forkynt for dem, akkurat slik vi gjorde. Omsider fant vi Tom. Han bodde på Long Mountain  i nærheten av Welshpool — og for en overraskelse vi fikk oss! I den første tiden jeg forkynte, hadde jeg levert bibelstudieboken Forligelse til ham. Han hadde studert den på egen hånd, skrevet til London etter mer litteratur og siden ivrig snakket med andre om sin nye tro. Vi tre tilbrakte mange hyggelige timer i hverandres selskap og studerte ofte sammen for å oppmuntre hverandre.

En katastrofe fører til velsignelser

I 1934 ble alle de kolportørene som oppholdt seg i nærheten av Nord-Wales, bedt om å dra til byen Wrexham for å hjelpe til med utdelingen av brosjyren En rettferdig hersker. Dagen før vi begynte denne spesielle kampanjen, hadde det vært en nasjonal katastrofe. To hundre og sekstiseks gruvearbeidere var blitt drept i en eksplosjon i en kullgruve i Gresford, tre kilometer nord for Wrexham. Over 200 barn ble farløse, og 160 kvinner ble enker.

Vi skulle lage en liste over de etterlatte, besøke dem og levere en brosjyre. Et av de navnene jeg fikk, var en viss fru Chadwick, som hadde mistet sin 19 år gamle sønn. Da jeg ringte på, var en eldre sønn, Jack, på besøk hos moren for å trøste henne. Denne unge mannen kjente meg igjen, men fortalte det ikke. Han leste brosjyren og lette deretter etter Den siste krig, en annen brosjyre som jeg hadde gitt ham noen år tidligere.

Jack og hans kone, May, fant ut hvor jeg bodde, og kom for å få mer litteratur. I 1936 sa de ja til å holde møter hjemme hos seg i Wrexham. Etter et besøk av Albert Lloyd seks måneder senere ble det opprettet en menighet med Jack Chadwick som presiderende tilsynsmann. Det er nå tre menigheter i Wrexham.

Livet i en husvogn

Fram til da hadde vi benyttet oss av de overnattingsmuligheter vi kunne finne, etter hvert som vi drog fra det ene stedet til det andre, men Zanoah bestemte at tiden var inne til at vi skulle ha vårt eget hjem, et som vi kunne trekke etter oss fra sted til sted. Mannen min var en dyktig snekker med sigøynerbakgrunn, så han bygde en husvogn til oss av den typen sigøynerne brukte. Vi kalte den Elizabeth, et bibelsk navn som betyr «overflodens Gud».

Jeg husker spesielt ett sted vi oppholdt oss — det var i en frukthage ved en liten elv. Det var som paradiset for meg! Trass i at husvognen hadde sine åpenbare begrensninger, var det ingenting som ødela lykken for oss i de årene vi bodde i den. Når det var kaldt ute, frøs ofte sengeklærne fast til veggene i husvognen, og vi hadde stadig problemer med kondens. Vi måtte også bære vann, noen ganger ganske langt, men vi kom oss igjennom disse vanskelighetene i fellesskap.

En vinter var jeg syk, og vi hadde lite mat og ingen penger. Zanoah satte seg på sengen,  tok hånden min i sin og leste Salme 37: 25 for meg: «En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» Han så på meg og sa: «Hvis det ikke skjer noe snart, må vi tigge, og jeg kan ikke forstå at Gud vil la det skje!» Deretter gikk han ut for å forkynne for naboene våre.

Da Zanoah midt på dagen kom tilbake for å lage noe å drikke til meg, lå det en konvolutt og ventet på ham. Den var fra faren hans og inneholdt 50 pund. Noen år tidligere var Zanoah blitt falskelig anklaget for underslag, men det var nettopp blitt bevist at han var uskyldig. Denne gaven var ment som en erstatning. Den kom virkelig i rette tid!

En viktig lærdom

Noen ganger lærer vi av ting etter at det har gått flere år. For å nevne et eksempel: Før jeg sluttet på skolen i 1927, forkynte jeg for alle klassekameratene og lærerne mine — med unntak av én, Lavinia Fairclough. Siden ingen var interessert i hva jeg hadde tenkt å gjøre med livet mitt, og ettersom jeg ikke kom helt overens med frøken Fairclough uansett, bestemte jeg meg for ikke å fortelle henne noe om det. Tenk deg hvor overrasket — og glad — jeg ble da mor omtrent 20 år senere fortalte at denne læreren hadde kommet tilbake for å besøke alle sine gamle venner og elever og fortelle dem at hun nå var et av Jehovas vitner!

Da vi traff hverandre, forklarte jeg hvorfor jeg ikke tidligere hadde fortalt henne om min tro, og hva jeg hadde tenkt å satse på. Hun lyttet stille, og så sa hun: «Jeg var alltid på søken etter sannheten. Hele mitt liv ønsket jeg å finne den!» Jeg lærte noe viktig av denne hendelsen — aldri å unnlate å forkynne for alle jeg møter, og aldri å dømme noen på forhånd.

En ny krig — og tiden etterpå

Da 1930-årene nærmet seg slutten, begynte krigens truende skyer på nytt å dannes. Dennis, min ti år yngre bror, ble fritatt for militærtjeneste på den betingelse at han fortsatte i jobben sin. Han hadde aldri vist særlig interesse for sannheten, så mannen min og jeg spurte pionerene Rupert Bradbury og hans bror David om de kunne besøke ham. Det gjorde de, og de studerte Bibelen med ham. Dennis ble døpt i 1942, begynte senere som pioner og ble utnevnt til kretstilsynsmann i 1957.

Datteren vår, Elizabeth, ble født i 1938, og siden vi fikk behov for større plass, utvidet Zanoah husvognen. Da vår andre datter, Eunice, ble født i 1942, fant vi det best å se etter et mer permanent sted å bo. Derfor sluttet Zanoah som pioner i noen år, og vi flyttet inn i et lite hus i nærheten av Wrexham. Senere slo vi oss ned i Middlewich i Cheshire. Der døde min kjære mann i 1956.

De to døtrene våre ble heltidsevangelister, og begge er lykkelig gift. Eunice og hennes mann, som er eldste, tjener fremdeles som spesialpionerer i London. Elizabeths mann er også eldste i menigheten, og det er en glede for meg å ha dem, deres barn og mine fire oldebarn boende i nærheten av meg i Preston i Lancashire.

Jeg er takknemlig for at jeg bare kan gå rett over gaten fra der jeg bor, til Rikets sal. I de senere år har jeg kommet sammen med en gujarati-talende gruppe, som også har møtene der. Det har ikke vært lett å lære språket, for jeg er ganske tunghørt nå. Noen ganger er det vanskelig å høre og forstå forandringen i tonelaget, slik yngre mennesker kan. Men det er en interessant utfordring.

Jeg kan fremdeles forkynne fra dør til dør og holde bibelstudier hjemme hos meg. Når jeg får besøk av venner, er det alltid en fornøyelse å fortelle om noe av det jeg har opplevd tidligere. Jeg har kommet sammen med Jehovas folk i snart 90 år, og jeg er så takknemlig for de dyrebare minnene om de velsignelsene jeg har fått.

[Fotnoter]

[Bilde på side 25]

En løpeseddel som bekjentgjør det bibelske foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», som jeg hørte den 14. mai 1922

[Bilde på side 26]

Sammen med Zanoah rett etter at vi giftet oss i 1933

[Bilde på side 26]

Husvognen vår, «Elizabeth», som mannen min bygde