De skinner som lysspredere i Lysets by

Fluctuat nec mergitur, eller «Hun blir slengt hit og dit av bølgene, men hun synker ikke», er mottoet til Paris.

LIK et skip har Paris i løpet av de siste 2000 årene tatt opp kampen mot utallige stormer og mytterier — både invasjoner og indre stridigheter — for å holde seg flytende. Nå er Paris en av verdens vakreste byer, og den blir elsket for sin storslåtte arkitektur, sine brede bulevarder og sine verdensberømte museer. Noen tenker på byen som et sted som ofte blir besøkt av diktere, kunstmalere og filosofer. Andre nyter dens kulinariske gleder og beundrer dens eksklusive motekunst, haute couture.

Historisk sett har Paris vært en bastion for katolisismen. For 200 år siden spilte byen en avgjørende rolle i en europeisk intellektuell bevegelse som fikk samlebetegnelsen opplysningstiden, og derfor ble den kalt Lysets by. I dag er de fleste parisere, enten de er klar over det eller ikke, mer påvirket av filosofi fra denne perioden enn av religion.

Menneskers visdom har imidlertid ikke opplyst folks liv som forventet. Det er mange i dag som søker opplysning fra en annen kilde. I omkring 90 år har Jehovas vitner ’skint som lysspredere’ i Paris. (Filipperne 2: 15) I likhet med dyktige sjømenn har de  hele tiden måttet gjøre justeringer på grunn av skiftende strømninger eller hendelser for å kunne ta om bord «alle nasjonenes attråverdige ting». — Haggai 2: 7.

En by med mange utfordringer

I 1850 var det 600 000 innbyggere i Paris. Hvis vi regner med forstedene, er innbyggertallet i dag på godt over ni millioner. En slik vekst har ført til at Paris er blitt Frankrikes mest mangfoldige by. Den er et verdenssenter for høyere utdannelse og har et av verdens eldste universiteter. Det bor omkring 250 000 studenter i byen. Noen av drabantbyene, som har mange høyblokker, sliter med ungdomskriminalitet og arbeidsløshet og representerer Paris’ mørke side. Jehovas vitner må utvilsomt være dyktige og ha evne til å tilpasse seg for å kunne presentere det gode budskap på en tiltalende måte for alle slags mennesker. — 1. Timoteus 4: 10.

Hvert år besøker over 20 millioner turister Paris. De går kanskje begeistret opp i Eiffeltårnet, spaserer langsmed Seinen eller sitter og hygger seg  på fortauskafeer eller bistroer og suger inn atmosfæren. Men parisernes liv kan være ganske så hektisk. «Folk har det alltid travelt,» forteller Christian, en heltidsforkynner. «Når de kommer hjem fra arbeidet, er de helt utslitt.» Det er ikke lett å få snakket med disse travle menneskene.

Et av de største problemene Jehovas vitner står overfor i Paris, er at det er vanskelig å kontakte folk i deres hjem. Noen bygninger er utstyrt med callinganlegg. Og fordi kriminaliteten øker, må man i mange tilfeller slå inn en spesiell kode for å komme inn i boligblokkene. Dette er nok en av grunnene til at det i noen områder bare er én forkynner for hver 1400 innbyggere. Derfor blir det stadig oftere benyttet telefonforkynnelse og uformell forkynnelse. Har Jehovas vitner hatt mulighet til å la sitt «lys skinne» på andre måter? — Matteus 5: 16.

Det finnes rikelig med anledninger til å forkynne uformelt. Det kan gjøres overalt. Martine la merke til en kvinne som stod på en bussholdeplass, og som virket bekymret. Denne kvinnen hadde akkurat mistet sin eneste datter. Martine gav henne en brosjyre som tok for seg Bibelens oppmuntrende håp om en oppstandelse. Det tok noen måneder før hun fikk kontakt med henne igjen. Men da Martine traff kvinnen igjen, fikk hun startet et bibelstudium med henne. Trass i motstand fra mannen sin ble kvinnen et av Jehovas vitner.

Uformell forkynnelse bærer frukt

Det offentlige transportsystemet i Paris er et av de mest effektive i verden. Den berømte metroen frakter fem millioner passasjerer hver dag. Det sies at Paris’ sentrale undergrunnsstasjon, Châtelet-Les-Halles, er verdens største og travleste. Mulighetene for å treffe noen der er utallige. Alexandra tar metroen til jobben hver dag. En dag pratet hun med en ung mann som hadde leukemi og ikke hadde lenge igjen å leve. Alexandra gav ham en traktat som forteller om håpet om paradiset. De hadde en bibelsk drøftelse på samme sted til samme tid hver dag i seks uker. Så en dag kom ikke mannen mer. Kort tid senere ringte hans kone til Alexandra og lurte på om hun kunne komme til sykehuset fordi tilstanden til mannen hennes var blitt kritisk. Dessverre kom Alexandra for sent. Etter hans død flyttet hans kone til Bordeaux, i den sørvestlige delen av Frankrike, der hun ble kontaktet av noen forkynnere fra stedet. For en gledelig nyhet det var for Alexandra å høre et år senere at denne enken nå var blitt et døpt kristent vitne for Jehova! Nå hadde denne kvinnen håp om å få se sin mann oppreist fra de døde. — Johannes 5: 28, 29.

En eldre kristen kvinne snakket med Renata på et tog som gikk fra Paris til Limoges, som ligger midt i Frankrike. I sitt hjemland, Polen, hadde Renata studert teologi, hebraisk og gresk i fem år, men hun hadde mistet troen på Gud. Tre måneder tidligere hadde hun bedt til Gud. Selv om hun egentlig ikke var så interessert i hva den eldre søsteren hadde å si, og tenkte at hun ikke kom til å høre noe fra henne igjen, gav hun telefonnummeret sitt til henne. Søsteren var imidlertid iherdig og sørget for at Renata raskt fikk besøk. Da et ektepar som var Jehovas vitner, kom på besøk, tenkte Renata: «Hva kan vel de lære meg?» Trass i sin teologiske utdannelse ble Renata ydmykt tiltrukket av Bibelens sannhet. «Jeg forstod med én gang at dette var sannheten,» forteller hun. Nå er hun lykkelig over å kunne gjøre andre kjent med Bibelens budskap.

Michèle tok kjøretimer. Noen andre elever som gikk på det samme teorikurset som hun gikk på, begynte å snakke om det å ha sex før ekteskapet. Michèle gav uttrykk for at dette var noe hun var imot. En uke senere spurte Sylvie, kjørelæreren hennes: «Er du et av Jehovas vitner?» Sylvie var imponert over det bibelske standpunkt Michèle hadde tatt. Det ble startet et bibelstudium, og et år senere ble Sylvie døpt.

De mange parkene i Paris gjør det mulig å innlede samtaler med folk i vakre omgivelser.  Josette utnyttet en pause og gikk til en park, der det var en eldre dame, Aline, som tok en spasertur. Josette fortalte henne om de vidunderlige løftene vi finner i Bibelen. Det ble ordnet med et bibelstudium, og Aline gjorde raske framskritt mot dåpen. Nå, i en alder av 74 år, er Aline en produktiv alminnelig pioner som er lykkelig over å kunne dele den kristne sannhet med andre.

Lys for alle nasjonene

Forkynnerne i Paris behøver ikke å reise til fjerne land for å glede seg over kulturelt mangfold. Nesten 20 prosent av befolkningen er utenlandske. Jehovas vitner holder derfor møter på omkring 25 forskjellige språk i fremmedspråklige menigheter og grupper.

Oppfinnsomhet bidrar ofte til gode resultater når det gjelder å forkynne for utlendinger. Et filippinsk vitne laget sitt eget spesielle distrikt. Hun har greid å starte mange bibelstudier når hun er ute og handler, ved at hun innleder samtaler med andre filippinere i butikkene.

En får mye igjen for å ta initiativet til å forkynne. I desember 1996 fikk noen forkynnere i en fremmedspråklig menighet vite at det skulle komme et verdensberømt sirkus til byen, og de bestemte seg for å ta kontakt med sirkusartistene. En kveld etter forestillingen fikk de mulighet til å snakke med de artistene som var på vei tilbake til hotellet sitt. Dette initiativet førte til at det ble levert 28 bibler, 59 bøker, 131 brosjyrer og 290 blad. Da det tre uker lange oppholdet var over, spurte en av akrobatene: «Hvordan kan jeg bli et av Jehovas vitner?» En annen sa: «Jeg skal forkynne i mitt hjemland!»

Skjulte skatter man kan finne

Uansett hvor de som besøker Paris, vender blikket, vil de finne nydelige arkitektoniske skatter fra svunne tider. Men det er flere dyrebare ting som venter på å bli funnet. Aniza kom til Frankrike sammen med sin onkel, som er diplomat. Hun leste regelmessig i Bibelen hjemme. En dag hun i all hast var i ferd med å forlate huset, gav en pioner henne traktaten Hvorfor du kan stole på Bibelen. De avtalte å møtes uken etter, og det ble startet et bibelstudium. Aniza møtte mye motstand fra familien. Men hun gjorde framskritt i sitt studium og ble døpt. Hvordan ser hun på det privilegium det er å fortelle andre om sannheten? «I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å forkynne, for jeg er så sjenert. Men når jeg leser i Bibelen, får jeg pågangsmot. Jeg får ikke ro på meg hvis jeg ikke er ute og forkynner.» Den innstillingen kjennetegner mange av forkynnerne i Paris, som har «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Korinter 15: 58.

Bibelens sannhet skinner også i utkanten av Paris og avdekker andre «perler» i boligområdene der. Bruce hadde tenkt å låne noen kassetter og gikk for å besøke en kamerat som akkurat var blitt et av Jehovas vitner. Da han kom, holdt kameraten på med å snakke om Bibelen med noen som Bruce kjente, og Bruce lyttet til samtalen. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, men han hadde noen problemer. «Alle i strøket kjente meg. Den eldste broren min var alltid i slåsskamp, og jeg arrangerte høylytte dansefester. Hvordan ville andre se på det at jeg ble et av Jehovas vitner?» Til tross for stadige oppfordringer til å arrangere fester sluttet Bruce å gjøre det. En måned senere begynte han å forkynne. «Alle i strøket ville vite hvorfor jeg var blitt et av Jehovas vitner.» Kort tid senere ble han døpt. Med tiden fikk han det privilegium å gå på tjenesteopplæringsskolen.

Å lete etter skatter kan kreve store anstrengelser. Men så gledelig det er når arbeidet gir resultater! Jacky, Bruno og Damien jobbet som bakere i Paris. «Det var umulig å treffe oss, for vi arbeidet hele tiden og var aldri hjemme,» forteller Jacky. Patrick, en alminnelig pioner, la merke til at det var noen små rom helt øverst i en bygning, og han gikk ut ifra at det bodde noen i hvert fall i ett av rommene. Hans iherdige bestrebelser for å treffe beboerne gav gode resultater da han en ettermiddag endelig traff Jacky, som bodde der midlertidig. Hva førte det til? De tre vennene ble Jehovas vitner og  greide å skaffe seg arbeid som gav dem mulighet til å bruke mer tid til teokratiske aktiviteter.

De stiller stormen

I den senere tid har noen av mediene i Frankrike framstilt Jehovas vitner som en farlig sekt. I 1996 delte Jehovas vitner ut mer enn ni millioner eksemplarer av en spesiell informasjonstraktat som het «Les Témoins de Jéhovah — ce que vous devez savoir» (Jehovas vitner — hva du bør vite). Denne iherdige innsatsen gav meget positive resultater.

Spesielle bestrebelser ble gjort for å nå fram til alle. Mange øvrighetspersoner uttrykte sin takknemlighet overfor vitnene. En rådgiver innen den kommunale forvaltning skrev: «Jehovas vitner har gjort klokt i å distribuere denne folderen. Den rydder opp i mange misoppfatninger.» En lege kommenterte: «Dette har jeg ventet på i lang tid.» En mann fra Paris-området skrev: «Det var helt tilfeldig at jeg leste ’Jehovas vitner — hva du bør vite’. Jeg ønsker å vite mer og vil benytte meg av tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium.» En annen skrev: «Takk for at dere er så ærlige.» En katolsk dame sa til vitnene: «Ah, endelig tar dere til motmæle mot disse løgnene!»

Noe som var til særlig glede for alle de unge forkynnerne i Paris og omegn i 1997, var den spesielle forkynnelseskampanjen som ble satt i gang i forbindelse med at den katolske kirke arrangerte Verdens ungdomsdager. Selv om det var over 35 varmegrader, deltok omkring 2500 Jehovas vitner i kampanjen. På bare noen få dager leverte de 18 000 eksemplarer av brosjyren En bok for alle mennesker til ungdommer fra alle deler av verden. I tillegg til at denne kampanjen var til ære for Jehovas navn og førte til at sannhetens såkorn ble sådd, var den til stor oppmuntring for de unge forkynnerne. En ung søster som forkortet ferien sin for å ha en full andel i dette spesielle arbeidet, skrev: «Jehova har et lykkelig folk på jorden som bruker sine krefter til å lovprise hans navn. Disse to dagene har vært så innholdsrike og er så avgjort verd mer enn all verdens ferie! (Salme 84: 10)»

Den 28. februar 1998 var det på dagen 65 år siden Hitler utstedte et dekret som førte til at Jehovas vitner ble forbudt i Tyskland. I Frankrike brukte Jehovas vitner denne dagen til å vise offentligheten en video i haller som de leide. Videoen de viste, «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep», gir en detaljert redegjørelse for den forfølgelse Jehovas folk måtte utholde. Det ble delt ut over sju millioner invitasjoner. Historikere og tidligere innsatte i konsentrasjonsleirene kom med rørende vitneutsagn. I Paris-området var det 5000 til stede, deriblant et betydelig antall som ikke var Jehovas vitner.

Det er mange i Paris som setter stor pris på det åndelige lyset, og de er glade for at Rikets forkynnere skinner som lysspredere. Det er som Jesus erklærte: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» (Matteus 9: 37) Det at Jehovas vitner er fast besluttet på å overvinne de utfordringene det byr på å forkynne i Paris, har gjort at byen er blitt en Lysets by på en helt spesiell måte, til Jehovas ære.

[Bilde på side 9]

Rådhuset

[Bilde på side 9]

Kunstmuseet Louvre

[Bilde på side 9]

Opera Garnier

[Bilder på side 10]

Bibelens budskap gjøres kjent for travle mennesker overalt der de er å finne