Livshistorie

Det åndelige lys skinner i Midtøsten

FORTALT AV NAJIB SALEM

I det første århundre e.v.t. skinte lyset fra Guds Ord fra Midtøsten og nådde ut til de fjerneste avkroker på jorden. I det 20. århundre vendte dette lyset tilbake for å opplyse den delen av verden enda en gang. La meg fortelle hvordan det skjedde.

JEG ble født i 1913 i byen Amioun i det nordlige Libanon. Det var det siste året da forholdene i verden var relativt stabile og rolige, for den første verdenskrig brøt ut året etter. Da krigen endte i 1918, var Libanon, som den gang var kjent som Midtøstens perle, både økonomisk og politisk utarmet.

I 1920, da posttjenesten kom i gang igjen i Libanon, mottok man post fra libanesere som bodde utenlands. Blant dem var onklene mine, Abdullah og George Ghantous. De skrev til sin far, Habib Ghantous, min bestefar, og fortalte ham om Guds rike. (Matteus 24: 14) Bare det at bestefar gjengav innholdet i brevet fra sønnene sine, førte til at han ble latterliggjort. Byens innbyggere satte ut rykter om at Habibs sønner oppfordret sin far til å selge jordeiendommen sin, kjøpe seg et esel og dra ut og forkynne.

Lysets utbredelse i den første tiden

Året etter, i 1921, kom Michel Aboud, som hadde bodd en tid i Brooklyn i New York, tilbake til Tripoli i Libanon. Han var blitt en bibelstudent, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Selv om de fleste av bror Abouds venner og slektninger ikke reagerte positivt på Bibelens budskap, var det to godt kjente  personer som gjorde det, en professor, Ibrahim Atiyeh, og en tannlege, Hanna Shammas. Shammas stilte faktisk huset sitt og klinikken sin til disposisjon for kristne møter.

Jeg var fremdeles bare en gutt da bror Aboud og bror Shammas besøkte Amioun, hvor jeg bodde. Besøket deres gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg begynte å følge med bror Aboud ut i forkynnelsesarbeidet. I 40 år samarbeidet vi regelmessig i tjenesten, helt til bror Aboud døde i 1963.

Mellom 1922 og 1925 spredte sannhetens lys fra Bibelen seg vidt og bredt i mange landsbyer i det nordlige Libanon. Mellom 20 og 30 personer møttes for å drøfte Bibelen i private hjem, som i vårt hjem i Amioun. Presteskapet sendte barn for at de skulle hamre på blikkbokser og rope og skrike i den hensikt å forstyrre møtene våre, så noen ganger møttes vi i furuskogen.

Fordi jeg var så ivrig i tjenesten — og fordi jeg gikk på hvert eneste møte — ble jeg kalt Timoteus da jeg var ung. Skolens rektor forlangte at jeg skulle slutte å overvære det han kalte for «de møtene». Da jeg nektet, ble jeg utvist fra skolen.

Forkynnelse i bibelske land

Kort tid etter at jeg var blitt døpt i 1933, begynte jeg i pionertjenesten, som heltidstjenesten kalles blant Jehovas vitner. Selv om vi var få i antall da, fikk vi forkynt i praktisk talt de fleste landsbyene i den nordlige delen av Libanon. Vi var også i Beirut og dens forsteder, og vi drog hele veien til det sørlige Libanon. I disse første årene gikk vi vanligvis til fots eller red på et esel, slik Jesus Kristus og hans etterfølgere i det første århundre gjorde.

I 1936 kom Yousef Rahhal, et libanesisk vitne som hadde bodd i De forente stater i mange år, tilbake til Libanon på besøk. Han hadde med seg høyttalerutstyr og to grammofoner. Vi monterte utstyret på en Ford 1931-modell og reiste gjennom hele Libanon og Syria og brakte på den måten budskapet om Riket ut til avsidesliggende områder. Forsterkeren kunne høres over ti kilometer unna. Folk gikk opp på taket på huset sitt for å høre på det de beskrev som stemmer fra himmelen. De som var ute på markene, forlot arbeidet og kom nærmere for å høre.

En av de siste reisene jeg var på sammen med Yousef Rahhal, gikk til Aleppo i Syria vinteren 1937. Før han reiste tilbake til USA, drog vi også til Palestina. Der besøkte vi byene Haifa og Jerusalem og dessuten en rekke landsbyer. En av dem vi hadde kontakt med, var Ibrahim Shehadi, som jeg hadde brevvekslet med. Ibrahim hadde gjort så fine framskritt med hensyn til å tilegne seg bibelkunnskap at da vi var der på besøk, begynte han å være med oss ut i tjenesten fra hus til hus. — Apostlenes gjerninger 20: 20.

Jeg så også fram til å møte professor Khalil Kobrossi, en ivrig katolikk som hadde studert Bibelen med Jehovas vitner pr. brev. Hvordan hadde han fått tak i adressen til vitnene i Libanon? Jo, i en butikk i Haifa hadde butikkinnehaveren pakket noen av matvarene til Khalil inn i papir som var revet ut av en av Jehovas vitners publikasjoner. Adressen vår stod på det papiret. Vi hadde en  hyggelig samtale, og senere, i 1939, kom han til Tripoli for å bli døpt.

I 1937 kom Petros Lagakos og hans kone til Tripoli. I løpet av de neste årene gjennomarbeidet vi tre det meste av Libanon og Syria og oppsøkte folk i deres hjem med budskapet om Riket. Da bror Lagakos døde i 1943, hadde Jehovas vitner brakt det åndelige lys til de fleste byene og landsbyene i Libanon, Syria og Palestina. Noen ganger drog omkring 30 av oss av gårde så tidlig som klokken tre om morgenen for å nå avsidesliggende steder.

I 1940-årene oversatte Ibrahim Atiyeh Vakttårnet til arabisk, og jeg laget fire avskrifter av bladet og sendte dem til vitnene i Palestina, Syria og Egypt. På den tiden, under den annen verdenskrig, var motstanden mot forkynnelsen stor, men vi holdt kontakten med alle dem i Midtøsten som elsket Bibelens sannhet. Selv tegnet jeg kart over byer og omkringliggende landsbyer, og vi gikk inn for å nå dem med det gode budskap.

I 1944, mens den annen verdenskrig ennå raste, giftet jeg meg med Evelyn, datteren til pionerpartneren min, Michel Aboud. Vi fikk etter hvert tre barn, en datter og to sønner.

Samarbeid med misjonærene

Kort tid etter at krigen var slutt, kom de første misjonærene fra Gilead-skolen til Libanon. Som et resultat av det ble den første menigheten i Libanon opprettet, og jeg ble utnevnt til menighetstjener. I 1947 kom Nathan H. Knorr og hans sekretær, Milton G. Henschel, på besøk til Libanon og gav brødrene mye oppmuntring. Snart kom det flere misjonærer, og de var til stor hjelp for oss med hensyn til å organisere tjenesten og å lede menighetsmøter.

På en av turene våre til et avsidesliggende distrikt i Syria møtte vi motstand fra en biskop i området. Han beskyldte oss for å dele ut det han kalte for sionistiske publikasjoner. I tiden før 1948 hadde presteskapet ironisk nok ofte stemplet oss som «kommunister». Vi ble arrestert og forhørt i to timer, og vi fikk avlagt et flott vitnesbyrd.

 Til slutt erklærte den dommeren som behandlet saken: «Selv om jeg fordømmer ham som har anklaget dere, må jeg få takke ham for at han har gitt meg denne muligheten til å møte dere og få kjennskap til deres lære.» Deretter beklaget han alt bryderiet det hadde medført for oss.

En gang da vi satt på en buss på vei til Beirut ti år senere, kom jeg i snakk med en mann som satt ved siden av meg, en landbruksingeniør. Etter å ha hørt oss fortelle om vår tro noen minutter sa han at han hadde hørt noe lignende av en venn av seg i Syria. Hvem var denne vennen? Det var den dommeren som hadde behandlet saken vår ti år tidligere!

I 1950-årene besøkte jeg Jehovas vitner i Irak og tok del i forkynnelsen fra dør til dør. Jeg reiste også ofte til Jordan og til Vestbredden. Jeg var én av en gruppe på fire som drog til Betlehem i 1951. Vi feiret Herrens aftensmåltid der. Tidlig samme dag hadde alle de som var samlet ved denne anledningen, reist med buss til Jordan-elven, hvor 22 ble døpt som symbol på sin innvielse til Jehova. Når vi møtte motstand i dette området, sa vi: «Vi har kommet for å fortelle at en av dem som kommer fra ditt eget hjemsted, skal bli konge over hele jorden! Hvorfor er du så oppbrakt? Du burde være glad!»

Forkynnelse til tross for vanskeligheter

Folk i Midtøsten er stort sett godhjertete, ydmyke og gjestfrie. Mange lytter med interesse til budskapet om Guds rike. Det er faktisk ingenting som kan være bedre enn å vite at dette bibelske løftet snart kommer til å bli oppfylt: «Gud selv skal være hos [sitt folk]. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Jeg har oppdaget at flesteparten av dem som motarbeider oss, i virkeligheten ikke  forstår hva arbeidet vårt og budskapet vårt går ut på. Kristenhetens presteskap har gjort så mye for å gi et galt bilde av oss. Under borgerkrigen, som begynte i Libanon i 1975 og varte i mer enn 15 år, møtte Jehovas vitner derfor mange vanskeligheter.

En tid ledet jeg et bibelstudium med en familie som hadde vært ivrige kirkegjengere. De fine framskrittene de gjorde når det gjaldt å lære om Bibelens sannheter, irriterte prestene. Som følge av det fikk en religiøs gruppe på stedet sine medlemmer til å storme familiens butikk, og de brente varer for minst 90 000 kroner. Samme natt kom de og bortførte meg. Jeg klarte imidlertid å resonnere med lederen deres og forklarte at hvis de virkelig var kristne, ville de ikke oppføre seg på en slik barbarisk måte. Han gav ordre om at bilen skulle stoppe, og befalte meg å gå ut.

En annen gang ble jeg kidnappet av fire militssoldater. Lederen deres sa først at han skulle skyte meg, men etter mange trusler forandret han plutselig mening, og jeg ble løslatt. To av disse mennene sitter nå i fengsel for drap og ran, og de andre to er blitt henrettet.

Flere muligheter til å forkynne

Jeg har ofte hatt anledning til å fly fra ett land til et annet. En gang da jeg var med et fly fra Beirut til De forente stater, satt jeg ved siden av Charles Malek, en tidligere libanesisk utenriksminister. Han lyttet oppmerksomt og satte pris på hvert skriftsted som jeg leste for ham. Til slutt fortalte han at han hadde gått på en skole i Tripoli. Den læreren han hadde hatt der, het Ibrahim Atiyeh, og han var blitt kjent med Bibelens sannhet gjennom min svigerfar! Malek sa at Ibrahim hadde lært ham å respektere Bibelen.

Under en annen reise satt jeg ved siden av en mann som representerte Palestina i De forente nasjoner. Jeg fikk anledning til å fortelle ham om det gode budskap om Guds rike. Han presenterte meg senere for sin brors familie i New York, og jeg besøkte dem ofte der. Jeg hadde også en slektning som arbeidet i FN-bygningen i New York. En dag jeg besøkte ham på kontoret, var jeg der i tre timer, og jeg fikk avlagt et vitnesbyrd om Guds rike for ham.

Nå er jeg 88 år gammel, og jeg klarer fortsatt å ivareta forpliktelser i menigheten. Min kone, Evelyn, tjener fortsatt Jehova ved min side. Datteren vår giftet seg med en av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, og han tjener nå som eldste i en menighet i Beirut. Datteren deres er også et vitne. Den yngste sønnen vår og hans kone er Jehovas vitner, og deres datter er også i sannheten. Når det gjelder vår eldste sønn, er den kristne tro blitt innprentet i hans hjerte, og jeg håper at han med tiden vil komme til å ta imot den.

I 1933 ble jeg utnevnt til å tjene som pioner — den første i Midtøsten. Jeg kunne ikke ha funnet noe bedre å bruke livet mitt til enn å tjene Jehova som pioner i de 68 årene som har gått. Og jeg er fast bestemt på å fortsette å vandre i det åndelige lys som han skaffer til veie.

[Bilde på side 23]

Najib i 1935

[Bilde på side 24]

Ved en høyttalerbil i Libanon-fjellene i 1940

[Bilder på side 25]

Med urviserne, fra øverst til venstre: Najib, Evelyn, datteren deres, bror Aboud og Najib og Evelyns eldste sønn i 1952

Nederst (første rad): Shammas, Knorr, Aboud og Henschel hjemme hos Najib i Tripoli i 1952

[Bilde på side 26]

Najib og hans kone, Evelyn