«Hva er det som skjer i Frankrike?»

I Marseillaisen, den franske nasjonalsangen, lovsynges friheten. Ja, friheten bør settes høyt. I den senere tid har det imidlertid skjedd ting i Frankrike som har gjort mange bekymret for at grunnleggende friheter kan være i fare. Dette er bakgrunnen for at titusener av Jehovas vitner fredag den 3. november 2000 delte ut i alt tolv millioner eksemplarer av en spesiell traktat med tittelen «Que se trame-t-il en France? Les libertés pourraient-elles régresser?» (Hva er det som skjer i Frankrike? Er frihetene i fare?)

JEHOVAS VITNER i Frankrike er i flere år blitt utsatt for motstand fra forskjellige politikere og såkalte antisektbevegelser. Dette har ført til vanskeligheter for vitnene både som enkeltpersoner og menigheter og også på landsbasis. Den 23. juni 2000 traff Conseil d’État, statens råd, som er landets øverste domstol i administrative tvistemål, imidlertid en bemerkelsesverdig avgjørelse som stadfestet 1100 avgjørelser truffet ved 31 lavere domstoler. Den øverste domstolen bekreftet at Jehovas vitners religionsutøvelse er helt innenfor rammen av fransk lov, og at deres Rikets saler har rett til å være fritatt for eiendomsskatt, i tråd med den ordningen som gjelder for andre trossamfunn.

Uten å ta det minste hensyn til denne avgjørelsen nekter det franske finansdepartementet imidlertid fortsatt å innrømme Jehovas vitner det lovfestede skattefritaket som gjelder for religiøse organisasjoner. Departementet krever at det betales 60 prosent skatt av de bidragene som blir gitt av forkynnere og interesserte i Jehovas vitners 1500 menigheter i Frankrike. Skattesaken blir nå behandlet av domstolene.

 Formålet med den omtalte kampanjen var å avsløre dette paradokset og å henlede oppmerksomheten på de farene som er forbundet med en slik vilkårlig beskatning og med lovforslag som kan undergrave religionsfriheten for alle. *

En lang dag

Klokken to om natten begynte forkynnere i noen menigheter å dele ut traktaten utenfor jernbanestasjoner og fabrikker, og senere drog de til flyplassene. Klokken seks begynte gatene i Paris å våkne til liv, og der hadde omkring 6000 frivillige tatt oppstilling på steder hvor de kunne treffe folk som var på vei til jobben. En ung kvinne sa: «Det er bra, det dere gjør for religionsfriheten. Denne saken gjelder flere enn Jehovas vitner.» I Marseille var over 350 forkynnere med på å dele ut traktaten på undergrunnsstasjoner og på gaten. Før det hadde gått en time, var kampanjen blitt gjort kjent via den nasjonale radiokanalen, hvor lytterne fikk høre at de ikke måtte bli overrasket hvis de ble kontaktet av Jehovas vitner. I Strasbourg, hvor den europeiske menneskerettighetsdomstolen har sete, stod reisende ved sentralstasjonen tålmodig i kø for å få en traktat. En jurist bemerket at selv om han ikke delte Jehovas vitners trosoppfatninger, fulgte han deres kamp i Frankrike med interesse fordi han mente at den var viktig og berettiget.

Klokken åtte trosset 507 forkynnere i alpebyen Grenoble det kraftige regnværet der for å gi traktaten til alle som var å treffe på gaten, eller legge den i postkassene. Bilister og trikkeførere skjønte at noe spesielt var på gang, og stanset og bad om å få en traktat. I byen Poitiers i den vestlige delen av landet viste det seg at de som kom dit med tog klokken ni, allerede hadde fått traktaten på den stasjonen hvor de gikk om bord. I Mulhouse, nær grensen til Tyskland, var det på det tidspunktet blitt delt ut 40 000 traktater.

Mange menigheter hadde delt ut over halvparten av traktatene sine før klokken ti. I løpet av formiddagen kunne man konstatere at det var svært få som ikke ville ta imot traktaten, og det fant sted en rekke interessante samtaler. I Besançon, cirka 80 kilometer fra grensen til Sveits, viste en ung mann interesse for Bibelen og spurte hvorfor Gud tillater lidelser. Forkynneren inviterte ham til å fortsette drøftelsen i en Rikets sal i nærheten, og der ble det straks startet et bibelstudium ved hjelp av brosjyren Hva krever Gud av oss?

Midt på dagen brukte mange Jehovas vitner lunsjpausen — som i Frankrike ofte er på én eller to timer — til å forkynne. Utdelingen av traktater fortsatte utover dagen, og en del menigheter ble ferdige klokken tre eller fire om ettermiddagen. I byen Reims sa flere som tidligere hadde studert sammen med Jehovas vitner eller vært tilsluttet dem, at de nå ønsket å komme i kontakt med menigheten igjen. I Bordeaux ble det startet tre hjemmebibelstudier. En forkynner som gikk inn i en butikk der i byen for å kjøpe en avis, fikk se en bunke traktater på disken. Butikkinnehaveren, som tidligere hadde vært et av Jehovas vitner, hadde tatt imot traktaten, og da hun skjønte hvilket viktig budskap den inneholdt, hadde hun tatt noen fotokopier for å kunne gi dem til andre.

I Le Havre i Normandie ble en protestantisk kvinne sjokkert da hun hørte på radioen at  Jehovas vitner må betale skatt av frivillige bidrag. Hun tok ivrig imot traktaten, roste vitnene fordi de tok til orde mot en slik urettferdighet, og ønsket dem lykke til. I Lyon ble traktatkampanjen nevnt i de regionale TV-nyhetene kl. 19.20. Der ble det sagt: «I formiddag var det lettere å løpe mellom regndråpene enn å unngå Jehovas vitners traktater.» To forkynnere ble intervjuet og redegjorde for bakgrunnen for kampanjen.

Forkynnere som ønsket å delta i kampanjen etter at de hadde vært på jobb, delte ut traktater til andre som var på vei fra jobben, og la også traktater i postkassene. I byer som Brest og Limoges — den sistnevnte kjent for sin porselensindustri — var de som kom ut fra kinosalene ved 23-tiden, blant de siste som fikk traktaten den dagen. De traktatene som var igjen, ble samlet sammen og så delt ut om formiddagen neste dag.

Resultater

En forkynner skrev: «Våre motstandere tror at det de gjør, fører til at vi blir svake. Men i virkeligheten blir vi sterkere.» I de fleste menigheter deltok over 75 prosent av forkynnerne i kampanjen den dagen, og noen holdt på i 10, 12 eller 14 timer. I Hem i den nordlige delen av landet var det en forkynner som etter å ha arbeidet nattskift delte ut traktater fra klokken fem om morgenen til klokken tre om ettermiddagen. I Denain, hvor Jehovas vitner har hatt en menighet siden 1906, brukte 75 forkynnere 200 timer i traktatkampanjen den fredagen. Mange, også eldre og forkynnere som hadde helseproblemer, var fast bestemt på å delta selv om været var dårlig. I Le Mans var det for eksempel tre forkynnere i 80-årene som i to timer la traktater i folks postkasser, og en forkynner i rullestol delte ut traktater utenfor jernbanestasjonen. Og det var virkelig oppmuntrende å se at en god del vitner som hadde vært uvirksomme, deltok i denne kampanjen!

Det er ingen tvil om at det ble avlagt et stort vitnesbyrd. Folk fra alle samfunnslag, deriblant mange som sjelden blir truffet hjemme, fikk et eksemplar av traktaten. En del personer gav uttrykk for at dette tiltaket ikke bare tjente Jehovas vitners interesser. Mange betraktet det som et forsvar for samvittighetsfriheten og religionsfriheten til alle Frankrikes innbyggere. Dette kom tydelig til uttrykk når folk bad om å få flere eksemplarer av traktaten for å gi dem videre til venner, kolleger eller familiemedlemmer.

Jehovas vitner i Frankrike er stolte over å få gjøre Jehovas navn kjent og forsvare hans rikes interesser. (1. Peter 3: 15) Det er deres inderlige håp at de kan få «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor», og at tusener av andre vil slutte seg til dem i lovprisningen av deres himmelske Far, Jehova. — 1. Timoteus 2: 2.

[Fotnote]