Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Er det noe som virkelig kan forene folk?

Er det noe som virkelig kan forene folk?

Er det noe som virkelig kan forene folk?

UANSETT hvilken tro du har, er du sikkert enig i at det må finnes sannhetselskende mennesker i så å si alle religionssamfunn. Både blant hinduer, katolikker, jøder og andre troende finnes det mennesker som har dyp verdsettelse av det som er sant, og er villig til å søke etter det. Likevel ser det ut til at religion splitter mennesker. Noen bruker til og med religion i ond hensikt. Vil oppriktige mennesker fra alle religionssamfunn som har kjærlighet til det som er sant og rett, noen gang kunne bli forent? Kan de samles om et felles mål?

Hvor foruroligende er det ikke å se at religion stadig oftere er årsak til splid og uenighet! Tenk over noen av disse konfliktene: Hinduer kjemper mot buddhister på Sri Lanka. Protestanter, katolikker og jøder har utøst blod i en rekke konflikter. «Kristne» slåss mot muslimer i Indonesia, Kosovo og Tsjetsjenia. Og i mars 2000 førte en todagers religiøs konflikt i Nigeria til at 300 av landets innbyggere ble drept. Religiøst hat har i høy grad fyrt opp under disse konfliktenes grusomhet.

Oppriktige mennesker er ofte dypt rystet over den ondskap som blir begått i religionens navn. Mange kirkegjengere er for eksempel sjokkert over at deres kirkesamfunn offisielt har godtatt prester som har begått seksuelle overgrep mot barn. Andre troende i såkalt kristne sekter synes det er pinlig at det oppstår splittelser i deres rekker som følge av slike spørsmål som homoseksualitet og abort. Det er tydelig at religion ikke har forent menneskene. Men det finnes sannhetselskende mennesker i mange religionssamfunn, noe opplevelsene nedenfor viser.

De lengtet etter sannheten

Fidelia var en oppriktig og trofast kirkegjenger i den katolske San Francisco-kirken i La Paz i Bolivia. Hun pleide å kaste seg ned foran bildet av Maria og å sette de beste lysene hun fikk tak i, foran krusifikset. Hver uke gav hun presten store mengder mat som han skulle gi til de fattige. Men fem av barna til Fidelia døde før de rakk å bli døpt. Da presten sa til henne at alle sammen ble pint i mørket i limbus, tenkte Fidelia: «Hvordan kan en god Gud la det skje?»

Tara, som er lege, ble oppdratt som hindu i Katmandu i Nepal. I samsvar med de mange hundre år gamle skikkene til forfedrene sine tilbad hun gudene sine i hindutemplene, og hun hadde også gudebilder hjemme. Men Tara var forvirret og stilte slike spørsmål som: Hvorfor er det så mange som lider? Hvorfor dør vi? Hun fikk ikke tilfredsstillende svar gjennom religionen sin.

Panya på sin side vokste opp som buddhist i et hus ved en kanal i Bangkok i Thailand. Han hadde lært at lidelser er et resultat av handlinger som en person har begått i sine tidligere liv, og at man må kvitte seg med alt begjær for å bli befridd for sine lidelser. Han hadde i likhet med andre oppriktige buddhister lært å ha dyp respekt for visdommen til de gulkledde munkene, som tidlig om morgenen kom på sine daglige besøk for å be om almisser. Han praktiserte meditasjon og samlet på Buddha-figurer i den tro at de gav beskyttelse. Etter at Panya hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke som førte til at han ble lam fra livet og ned, oppsøkte han buddhistklostre i håp om å finne en mirakelkur. Han fant ingen kur og ble heller ikke åndelig opplyst. Han begynte så å befatte seg med spiritisme.

Virgil ble født i USA og sluttet seg til de svarte muslimene mens han studerte ved universitetet. Han deltok ivrig i salget av avisen deres, som framholdt at den hvite mann er Djevelen selv. De mente at det var forklaringen på de hvites mange umenneskelige overgrep mot de svarte. Selv om Virgil var oppriktig i sin tro, var han urolig på grunn av slike spørsmål som: Hvordan kan alle hvite være onde? Og hvorfor dreide så mye av det de prekte om, seg om penger?

Charo var en oppriktig protestant til tross for at hun vokste opp i Sør-Amerika, hvor den overveiende del av befolkningen er katolikker. Hun var glad for at hun ikke tok del i den avgudsdyrkelsen som folk rundt henne drev med. Charo likte å gå i kirken hver søndag for å høre på den følelsesladede prekenen, rope «halleluja!» og delta i de religiøse sangene og dansen som ble arrangert etterpå. Charo trodde oppriktig at hun var blitt frelst og født på ny. Hun betalte tiende til kirken, og når hennes yndlingspredikant på TV bad om bidrag, pleide hun å sende ham penger som skulle gå til barn i Afrika. Men da hun spurte presten om hvorfor en kjærlig Gud piner sjeler i helvete, fant hun ut at han ikke kunne gi henne noe fornuftig svar. Senere oppdaget hun også at de bidragene hun hadde sendt, slett ikke ble brukt til å hjelpe barn i Afrika.

Disse fem personene hadde riktignok forskjellig bakgrunn, men de hadde noe til felles. De elsket sannhet og søkte oppriktig etter sanne svar på spørsmålene sine. Men kunne de virkelig forenes i sann tilbedelse? Den neste artikkelen vil gi oss svar på det.

[Bilde på side 4]

Er det mulig for mennesker med forskjellig bakgrunn å bli virkelig forent?

[Bilderettigheter på side 3]

G.P.O., Jerusalem