Livshistorie

Et liv i Jehovas tjeneste fylt av overraskelser

FORTALT AV ERIC OG HAZEL BEVERIDGE

«Du dømmes herved til seks måneders fengsel.» Disse ordene lød fortsatt i ørene mine da jeg ble ført til Strangeways Prison i Manchester i England. Det var i desember 1950, og jeg var 19 år. Jeg hadde nettopp stått overfor en av de tøffeste prøvene i mitt unge liv — jeg hadde nektet å utføre militærtjeneste. — 2. Korinter 10: 3—5.

JEG var heltidsforkynner blant Jehovas vitner, noe som skulle tilsi at jeg var fritatt for militærtjeneste, men britisk lov godtok ikke vår status som forkynnere. Så her satt jeg da, alene i en fengselscelle. Og jeg tenkte på faren min. På en indirekte måte var det på grunn av ham jeg var i fengsel.

Du skjønner, far, som var fengselsbetjent, var en prinsippfast mann fra Yorkshire med sterke meninger. Som følge av sine opplevelser i hæren og i sitt arbeid som fengselsbetjent hadde han sterk motvilje mot katolisismen. Første gang han kom i kontakt med Jehovas vitner, var så tidlig som i 1930-årene. En gang de kom til oss, gikk han ut og åpnet døren for å bli kvitt dem — men kom tilbake med noen av bøkene deres! Senere abonnerte han på bladet Ny Verden (nå Våkn opp!). Jehovas vitner pleide å besøke ham en gang i året for å oppmuntre ham til å fornye abonnementet. Da jeg var omkring 15, hadde de enda en gang en samtale med far, og jeg var enig i det som vitnene sa. Det var da jeg begynte å studere Bibelen.

I mars 1949, da jeg var 17, ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Senere samme år traff jeg John og Michael Charuk. De var nylig blitt uteksaminert fra misjonærskolen  Gilead og var på vei til Nigeria. Deres misjonærånd gjorde dypt inntrykk på meg. De innpodet den samme ånden i mitt hjerte, selv om de kanskje ikke var klar over det.

Mens jeg studerte Bibelen, mistet jeg interessen for å prøve å komme inn på universitetet. Før det hadde gått et år fra jeg flyttet hjemmefra for å arbeide i toll- og avgiftsdirektoratet i London, følte jeg at jeg ikke kunne oppfylle min forpliktelse overfor Gud ved å fortsette i statsadministrasjonen. Da jeg sluttet i kontorjobben, var det en erfaren kontormedarbeider som gratulerte meg fordi jeg sluttet i «en jobb som er nedbrytende for sjelen».

Før dette stod jeg overfor en annen prøve — hvordan skulle jeg få fortalt far at jeg ville slutte i den sikre jobben min for å bli heltidsforkynner? En kveld mens jeg var hjemme på ferie, lot jeg bomben springe. Jeg ventet at far skulle eksplodere. Til min overraskelse sa han bare: «Du bestemmer selv over livet ditt; du må leve med følgene av de avgjørelsene du treffer. Men kom ikke til meg hvis du mislykkes.» I dagboken min for 1. januar 1950 står det: «Fortalte far om pionerplanene. Jeg ble temmelig overrasket over hans fornuftige, velvillige holdning. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake.» Jeg sluttet som statsansatt og tok imot innbydelsen til å begynne i heltidstjenesten som pioner.

Et oppdrag med tilhørende «hytte»

Så kom den neste prøven på min hengivenhet for Gud. Som pioner fikk jeg tilbud om å bo i en «hytte» i Lancashire sammen med Lloyd Griffiths, en medkristen fra Wales. Full av idealisme og drømmer om hytten kom jeg til den triste, søkkvåte byen Bacup. Jeg kom fort ned på jorden igjen da hytten viste seg å være en kjeller! Vi hadde selskap av mus og kakerlakker om natten. Jeg holdt på å snu og reise hjem igjen. Men jeg bad stille om styrke til å bestå denne prøven. Plutselig følte jeg at freden kom over meg, og jeg begynte å se objektivt på situasjonen. Dette var et oppdrag jeg hadde fått av Jehovas organisasjon. Jeg måtte stole på Jehova. Jeg er så takknemlig for at jeg holdt ut, for hvis jeg hadde gitt opp, ville det ha forandret livet mitt for alltid! — Jesaja 26: 3, 4.

Jeg forkynte i ni måneder i Rossendale Valley, hvor folk hadde økonomiske vanskeligheter på den tiden, før jeg ble fengslet fordi jeg nektet å utføre militærtjeneste. Etter at jeg hadde vært to uker i Strangeways Prison, ble jeg overført til Lewes Prison på sørkysten av England. Til slutt var vi fem Jehovas vitner der sammen, og vi klarte å feire høytiden til minne om Kristi død i en fengselscelle.

Far kom for å hilse på meg en gang. Det må ha vært en prøve på stoltheten hans — en kjent fengselsbetjent besøker sin fengselsfugl av en sønn! Jeg er ham evig takknemlig for den gesten. I april 1951 ble jeg endelig løslatt.

Da jeg ble løslatt fra Lewes, tok jeg toget til Cardiff i Wales, hvor far da var fengselsbestyrer. Jeg var den eldste av fire barn — tre gutter og én jente. Jeg måtte få meg en deltidsjobb, slik at jeg kunne forsørge meg selv og fortsette som pioner. Jeg begynte å arbeide i en klesforretning, men det som betydde mest for meg i livet, var den kristne tjeneste. Omtrent på denne tiden forlot mor oss. Det var et hardt slag både for far og for oss barna, som var fra 8 til 19 år gamle. Foreldrene våre ble dessverre skilt.

Den som finner en god kone . . .

Det var mange pionerer i menigheten. Én av dem var en søster fra kullgruveområdet Rhondda Valley som hver dag kom innover til byen for å jobbe og delta i forkynnelsesarbeidet. Hun het Hazel Green — en dyktig pioner. Hazel hadde kjent sannheten i flere år enn meg — foreldrene hennes gikk på møtene til bibelstudentene (nå kjent som Jehovas vitner) så tidlig som i 1920-årene. Men hør hva hun selv forteller:

«Jeg tok ikke Bibelen alvorlig før i 1944, da jeg leste brosjyren Religion Reaps the Whirlwind (Religionen høster storm). Mor fikk meg  med på et kretsstevne i Cardiff. Jeg hadde omtrent ingen bibelkunnskap, men plutselig befant jeg meg i den store handlegaten med en plakat hengende om halsen som annonserte et offentlig foredrag. Jeg kom meg igjennom opplevelsen til tross for at jeg ble trakassert av prester og andre. Jeg ble døpt i 1946 og begynte som pioner i desember samme år. I 1951 dukket det opp en ung pionerbror i Cardiff. Han hadde nylig sluppet ut av fengsel. Det var Eric.

Vi samarbeidet i tjenesten. Vi kom godt overens og hadde de samme mål i livet — vi ønsket å fremme Rikets interesser. Så i desember 1952 giftet vi oss. Selv om vi begge var i heltidstjenesten som pionerer og hadde begrenset inntekt, manglet vi aldri det vi trengte til livets opphold. Noen ganger fikk vi en gave av en bror eller søster som tilfeldigvis hadde bestilt for mye syltetøy eller såpe hos kjøpmannen — på et tidspunkt da vi trengte akkurat disse tingene! Vi var svært takknemlige for slike praktiske måter å vise vennlighet på. Men vi hadde større overraskelser i vente.»

En overraskelse som forandret livet vårt

I november 1954 fikk Hazel og jeg en uventet overraskelse: Jeg fikk et søknadsskjema fra Jehovas vitners avdelingskontor i London om å tjene som reisende tilsynsmann og besøke forskjellige menigheter hver uke. Vi var overbevist om at det måtte være en feiltagelse, så vi fortalte det ikke til noen i menigheten. Men jeg fylte ut skjemaet og returnerte det, og vi ventet i spenning. Noen dager senere kom svaret: «Kom til London for å få opplæring!»

Jeg kunne ikke fatte at jeg, som bare var 23 år gammel, befant meg på avdelingskontoret i London sammen med framstående brødre, som i mine øyne var som åndelige kjemper — Pryce Hughes, Emlyn Wynes, Ernie Beavor, Ernie Guiver, Bob Gough, Glynn Parr, Stan og Martin Woodburn og mange andre, hvorav de fleste nå er borte. De var nidkjære og prinsippfaste brødre som la et solid grunnlag for arbeidet i Storbritannia i 1940- og 1950-årene.

Kretstjenesten i England — aldri kjedelig

Vi begynte å reise i kretstjenesten i løpet av den snørike vinteren 1954/55. Vi ble sendt til East Anglia, et flatt område i England hvor de kalde vindene fra Nordsjøen får godt tak. Det var bare 31 000 Jehovas vitner i Storbritannia på den tiden. Den første runden i kretsen vår ble en tøff, men lærerik erfaring for oss. Det var heller ikke alltid så enkelt for de brødrene som vi besøkte; med min manglende erfaring og yorkshirske likeframhet tråkket jeg nok av og til noen av dem på tærne. I årenes løp har jeg måttet lære meg at vennlighet er viktigere enn effektivitet, og at mennesker er viktigere enn framgangsmåter. Jeg prøver fortsatt, med mer eller mindre hell, å følge Jesu eksempel med hensyn til å gi andre ny styrke. — Matteus 11: 28—30.

Etter at vi hadde vært 18 måneder i East Anglia, fikk vi i oppdrag å tjene i en krets i det nordøstlige England, i Newcastle-upon-Tyne og i Northumberland. Jeg ble svært glad i de varmhjertete menneskene i dette naturskjønne området. Noe som var til stor hjelp for meg, var å få besøk av områdetilsynsmannen, Don Ward fra Seattle i Washington i USA. Han var blitt uteksaminert fra den 20. klassen på Gilead. Som  taler var jeg vant til å lire av meg det jeg skulle si, i et voldsomt tempo. Han lærte meg å ta det mer med ro, å pausere og å undervise.

En annen overraskelse som forandret livet vårt

I 1958 fikk vi et brev som forandret livet vårt. Vi ble innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen, som lå i South Lansing i staten New York i USA. Vi solgte den lille bilen vår, en Austin Seven, 1935-modell, og kjøpte billetter til båtreisen til New York. Først overvar vi Jehovas vitners internasjonale stevne i New York. Derfra drog vi til Peterborough i Ontario, hvor vi skulle være pionerer før vi satte kursen sørover igjen til Gilead-skolen.

Noen av lærerne ved skolen var Albert Schroeder, nå et medlem av det styrende råd, og Maxwell Friend og Jack Redford, som nå er døde begge to. Samværet med de 82 studentene fra 14 land var svært oppbyggende. Vi begynte å lære litt om hverandres kultur. Det at vi var sammen med utenlandske studenter som strevde med engelsken, gav oss en forsmak på de problemene som vi ville møte når vi skulle lære oss et annet språk. Kurset varte i fem måneder, og elevene i klassen ble sendt til 27 forskjellige land. Så kom avslutningshøytideligheten, og noen dager senere befant vi oss i New York, hvor vi ventet på at passasjerskipet «Queen Elizabeth» skulle ta oss med tilbake til Europa.

Vårt første oppdrag som misjonærer

Hvilket land ble vi sendt til? Portugal! Vi kom til Lisboa i november 1959. Nå kom prøven på vår evne til å lære oss et nytt språk og tilpasse oss en annen kultur. I 1959 var det 643 aktive Jehovas vitner i Portugal, som hadde en befolkning på nesten ni millioner. Men forkynnelsesarbeidet var ikke juridisk anerkjent. Vi hadde riktignok Rikets saler, men uten noe skilt på utsiden.

Etter at Hazel og jeg var blitt undervist i portugisisk av misjonæren Elsa Piccone, besøkte vi menigheter og grupper rundt omkring i Lisboa, Faro, Évora og Beja. I 1961 begynte imidlertid tingene å forandre seg. Jeg studerte Bibelen med en ung mann som het João Gonçalves Mateus. Han bestemte seg for å innta et nøytralt, kristent standpunkt i spørsmålet om militærtjeneste. Kort tid etter ble jeg innkalt til forhør ved politiets hovedkvarter. Det ble litt av en overraskelse. Noen dager senere fikk vi beskjed om å forlate landet innen 30 dager! Det samme skjedde med andre misjonærer, som Eric og Christina Britten og Domenick og Elsa Piccone.

Jeg anket avgjørelsen, og vi fikk anledning til å snakke med sjefen for det hemmelige politi. Han fortalte oss i klare ordelag hvorfor vi var blitt bedt om å dra, og nevnte et navn — João Gonçalves Mateus — som jeg studerte Bibelen med! Han sa at militærnekting av samvittighetsgrunner var en luksus som Portugal, til forskjell fra Storbritannia, ikke kunne tillate. Så vi måtte forlate Portugal, og jeg mistet kontakten med João. Gleden var derfor stor da jeg 26 år senere fikk hilse på ham og hans  kone og tre døtre under innvielsen av det nye Betel-hjemmet i Portugal. Vår tjeneste i Portugal hadde ikke vært forgjeves! — 1. Korinter 3: 6—9.

Hvor ble vi deretter sendt? Enda en overraskelse! Til nabolandet Spania. I februar 1962 gikk vi med tårer i øynene på toget i Lisboa og satte kursen mot Madrid.

Vi tilpasser oss en annen kultur

I Spania måtte vi venne oss til både å forkynne og holde møtene i hemmelighet. Når vi forkynte, pleide vi vanligvis ikke å besøke folk som bodde i hus som støtte opp til hverandre. Etter at vi hadde forkynt for noen i ett hus, gikk vi til noen andre i en annen gate eller til en annen bygning. Det gjorde det vanskelig for politiet — eller prestene — å få fakket oss. Husk at vi levde under et fascistisk, katolsk diktatur, og forkynnelsesarbeidet vårt var forbudt. Som utlendinger antok vi spanske navn for å beskytte oss mot å bli identifisert. Jeg ble Pablo, og Hazel ble Juana.

Etter noen måneder i Madrid fikk vi i oppdrag å reise i kretstjenesten i Barcelona. Vi besøkte forskjellige menigheter i byen, og besøkene i hver menighet varte ofte to eller tre uker. Det var fordi vi måtte besøke hver bokstudiegruppe som om den var en menighet, og det betydde vanligvis to grupper i uken.

En uventet utfordring

I 1963 ble vi spurt om vi ville begynne i områdetjenesten i Spania. Vi måtte reise over hele landet for å rekke over de ni kretsene som da fantes, og som bestod av 3000 aktive Jehovas vitner. Noen av de mest minneverdige kretsstevnene som ble holdt i all hemmelighet, ble arrangert i skogen i nærheten av Sevilla, på en gård i nærheten av Gijón, eller langs elver i nærheten av Madrid, Barcelona og Logroño.

Når jeg forkynte fra hus til hus, pleide jeg som en forsiktighetsregel i tilfelle noe skulle gå galt, å undersøke mulighetene for en fluktrute gjennom gatene i nærheten. En gang jeg og en annen bror forkynte i øverste etasje i et hus i Madrid, hørte vi plutselig noen rope og skrike i etasjen under. Da vi gikk ned trappen, så vi en gjeng med tenåringsjenter. De var medlemmer av en katolsk gruppe som kalte seg Hijas de María (Marias døtre), og de var i ferd med å advare naboene mot oss. Vi kunne ikke snakke fornuftig med dem, og jeg visste at vi måtte komme oss bort så fort som mulig for å unngå at politiet fikk tak i oss. Derfor stakk vi av — og det i en viss fart!

Det var spennende å være i Spania i disse årene. Vi prøvde å oppmuntre de fine brødrene og søstrene der, også de forkynnerne som var spesialpionerer. De risikerte fengselsstraffer og gav avkall på mye for å forkynne det gode budskap om Guds rike og for å opprette og styrke menigheter.

I løpet av denne perioden fikk vi også noen dårlige nyheter. Hazel sier: «I 1964 døde mor, et trofast vitne for Jehova. Det var hardt å miste henne uten engang å kunne si farvel til henne. Dette er en pris som mange andre misjonærer også har måttet betale.»

Religionsfrihet til slutt

I juli 1970 ble arbeidet vårt endelig, etter mange år med forfølgelse, juridisk anerkjent av Franco-regjeringen. Hazel og jeg frydet oss da Rikets saler ble åpnet, den første i Madrid og den andre i Lesseps i Barcelona. De hadde  alltid store skilt, ofte opplyste. Vi ville gjerne at folk skulle vite at Jehovas vitner var en lovlig organisasjon som var kommet for å bli! Det var da, i 1972, nesten 17 000 Jehovas vitner i Spania.

Omtrent på denne tiden fikk jeg høre noe svært oppmuntrende fra England. Far hadde besøkt oss i Spania i 1969 og var blitt så imponert over den måten Jehovas vitner i Spania hadde behandlet ham på, at han begynte å studere Bibelen da han kom tilbake til England. Og i 1971 fikk jeg høre at han var blitt døpt! Det var et rørende øyeblikk da vi var hjemme på besøk og far, som min kristne bror, bad for maten. Den dagen hadde jeg ventet på i over 20 år. Broren min Bob og hans kone, Iris, var blitt Jehovas vitner i 1958. Sønnen deres, Phillip, tjener nå som kretstilsynsmann i Spania sammen med sin kone, Jean. Vi er svært glad for at de tjener i det vidunderlige landet.

Vår siste overraskelse

I februar 1980 besøkte et medlem av det styrende råd Spania som sonetilsynsmann. Til min store overraskelse ville han samarbeide med meg i felttjenesten. Lite visste jeg at han gjorde det for å finne ut litt mer om meg! I september ble vi så innbudt til å flytte til hovedkontoret i Brooklyn i New York. Vi var overveldet. Selv om det var trist å forlate våre spanske brødre, tok vi imot innbydelsen. På den tiden var tallet på Jehovas vitner kommet opp i 48 000.

Da vi drog, gav en bror meg et lommeur i gave. På det hadde han fått inngravert to skriftsteder — «Lukas 16: 10; Lukas 17: 10». Han sa at de var temaskriftstedene mine. Lukas 16: 10 understreker at vi må være tro i det minste, og Lukas 17: 10 sier at vi er «udugelige slaver» og derfor ikke har noen grunn til å rose oss av det vi gjør. Jeg har alltid tenkt at det vi gjør i Jehovas tjeneste, er vår plikt som innviede kristne.

En overraskelse hva helsen angår

I 1990 begynte jeg å få hjerteproblemer. Til slutt måtte jeg få satt inn en stent, et metallrør, for å åpne opp en blokkert åre. I den vanskelige perioden da jeg var fysisk svak, hjalp Hazel meg på så mange måter; hun bar for eksempel ofte vesker og kofferter som jeg var for svak til å bære selv. Men i mai 2000 fikk jeg operert inn en pacemaker. For en forskjell!

I løpet av de siste 50 årene har Hazel og jeg erfart at Jehovas hånd ikke er for kort, og at hans hensikt blir gjennomført, ikke når vi vil, men når hans tid er inne til det. (Jesaja 59: 1; Habakkuk 2: 3) Vi har fått mange glederike og noen triste overraskelser i livet, men Jehova har hele tiden holdt oss oppe. Her ved hovedkontoret for Jehovas folk er vi så heldige å ha kontakt med medlemmer av det styrende råd hver dag. Noen ganger spør jeg meg selv: «Er det virkelig sant at vi er her?» Det er en ufortjent godhet. (2. Korinter 12: 9) Vi har tillit til at Jehova fortsatt vil bevare oss, og at han vil beskytte oss mot Satans renkespill, slik at vi får oppleve den dagen da Jehova skal utøve sitt rettferdige styre over jorden. — Efeserne 6: 11—18; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Bilde på side 26]

Strangeways Prison i Manchester, hvor jeg begynte å sone fengselsstraffen

[Bilde på side 27]

Bilen vår, en Austin Seven, som vi brukte i kretstjenesten i England

[Bilde på side 28]

Et stevne som ble holdt i all hemmelighet i Cercedilla i Madrid i 1962

[Bilde på side 29]

Ved litteraturstanden vår i Brooklyn