Livgivende vann i Andesfjellene

Andesfjellene strekker seg tvers gjennom Peru og deler landet inn i en tørr kystsone i vest og en frodig og fuktig regnskog i øst. I dette fjellområdet bor over en tredjedel av Perus 27 millioner innbyggere. De holder enten til på de høye platåene og langs de bratte fjellsidene eller i de tilsynelatende bunnløse kløftene og fruktbare dalene.

 DEN forrevne fjellkjeden gjør området vanskelig tilgjengelig utenfra. Som følge av det lever Andesfjellenes millioner av innbyggere ganske isolert og blir i liten grad berørt av begivenhetene og utviklingen andre steder.

Langs mindre elver har det grodd opp små landsbyer, slik at man kan få tak i vann som trengs til avlingene og flokker av lamaer, alpakkaer, vikunjaer og sauer. Men det er også et annet slags vann som strømmer i Andesfjellene — forfriskende åndelig vann som kommer fra Jehova, «kilden med levende vann». (Jeremia 2: 13) Gud bruker sine vitner til å hjelpe folk i bosetninger høyt oppe i Andesfjellene til å få nøyaktig kunnskap om ham og hans hensikter. — Jesaja 12: 3; Johannes 17: 3.

Ettersom det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten», gjør disse ordinerte forkynnerne seg store anstrengelser for å besøke disse vanskelig tilgjengelige lokalsamfunnene med det livgivende budskapet fra Bibelen. (1. Timoteus 2: 4) Dette bibelske budskapet er opplysende og dyrebart. Det har frigjort mange oppriktige mennesker blant lokalbefolkningen fra overtro, skikker og forestillinger som tidligere fikk dem til å frykte de døde, de onde ånder og naturkreftene. Og noe som er enda viktigere, er at dette budskapet gir dem et enestående håp om evig liv på en paradisisk jord.

De gjør seg anstrengelser

Rikets forkynnere som besøker disse avsidesliggende områdene, må tilpasse seg mange forhold. For å kunne nå hjertene til folk må de som underviser i Bibelen, ha litt kjennskap til quechua og aymara, de to lokale språkene.

Det er ikke enkelt å ta seg fram til landsbyene i Andesfjellene. Det er få jernbaner i disse områdene. Transport er problematisk og gjenstand for dårlige værforhold og en spesiell topografi. Hvordan klarer så Jehovas vitner å nå disse menneskene med budskapet om Riket?

Modige forkynnere av det gode budskap har tatt imot utfordringen og svart med Jesajas innstilling: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) De har brukt tre bobiler til å reise til de nordlige, de sentrale og de sørlige områdene med. Utstyrt med mange kartonger med bibler og bibelsk litteratur har de nidkjære pionerene, eller heltidstjenerne, sådd såkorn i form av bibelske sannheter hos de vennlige, gjestfrie og oppriktige menneskene som bor der.

Svingene langs fjellveiene er spesielt farlige. For å passere noen av disse svingene må kjøretøyene rygge. En misjonær som satt i baksetet på en buss under en slik manøver, så ut av vinduet og la merke til at et av bakhjulene befant seg på kanten av et stup på over 190 meter! Han lukket øynene og åpnet dem ikke før bussen begynte å kjøre forover igjen.

Noen veier er i dårlig forfatning og svært smale. En av bobilene var på vei nedover i et slikt ulendt terreng da den møtte en lastebil som var på vei oppover. Bobilen måtte rygge i oppoverbakke til et sted hvor de to kjøretøyene bare så vidt kunne passere hverandre.

Men resultatene av at man har fortsatt å anstrenge seg på denne måten, har vært enestående. Har du lyst til å få vite mer om de anstrengelsene som er blitt gjort?

De «vanner» Titicacasjøen

I et bekken i Andesfjellene ligger verdens høyest beliggende, farbare innsjø, Titicacasjøen, 3800 meter over havet. Snødekte fjelltopper, hvorav noen er mer enn 6400 meter høye, er opphavet til de fleste av de 25 elvene som Titicacasjøen får sin vanntilførsel fra. I denne høyden er klimaet kaldt, og de som ikke er fra området, må slite med høydesyke.

For en tid siden foretok en gruppe pionerer som snakker quechua og aymara, en reise til øyene Amantani og Taquile i Titicacasjøen.  De tok med seg et lysbildeprogram som hadde tittelen «En nærmere granskning av kirkesamfunnene», en åpenhjertig avsløring av kristenhetens falske lære. Responsen var svært god. En mann tok vennlig imot brødrene og tilbød dem et stort rom i sitt hjem hvor de kunne bo, og hvor de også kunne undervise i Bibelen.

Det første møtet på Amantani trakk 100 mennesker; på Taquile var det 140 som overvar møtet. Programmet ble holdt på quechua. Et ektepar som tidligere hadde bodd på fastlandet, uttalte: «Det var på tide at dere Jehovas vitner husket på oss. Vi har bedt om at dere måtte komme.»

Foruten disse to større øyene er også noen av de anslagsvis 40 «flytende» øyene i Titicacasjøen blitt nådd med det gode budskap. Flytende øyer? Ja, disse er laget av totora, et siv som vokser noen steder i innsjøen hvor det er grunt. Totorasivet strekker seg over vannflaten. Når de innfødte skal lage en øy, bøyer de sivene mens disse fremdeles er rotfestet i bunnen, og fletter dem inn i hverandre, slik at det blir en flytende plattform. Plattformen stappes så med leire og forsterkes med flere avskårne siv. Folk bor i sivhytter som de har bygd på de flytende sivøyene.

Jehovas vitner har skaffet seg en båt som de bruker når de forkynner for folk på øyene i Titicacasjøen. Båten har plass til 16 personer. Etter å ha lagt til med den på de flytende øyene går forkynnerne fra hytte til hytte. De forteller at de vanligvis kjenner at det gynger litt under føttene på dem. Dette er ikke stedet for dem som lett blir sjøsyke.

Når det gjelder den aymara-talende befolkningen, holder den til i de mange bosetningene og landsbyene langs innsjøen og på de halvøyene som strekker seg ut i den. Det er lettere å nå disse menneskene med båt enn over land. Alt i alt er det anslagsvis nærmere 400 000 mennesker som bor i det området hvor slike båter blir brukt i forkynnelsen av budskapet om Riket. Båtene kommer til å være i flittig bruk en god stund framover.

De får sin åndelige tørst slokket

Flavio bodde i landsbyen Santa Lucía i nærheten av Juliaca i Andesfjellene. I den evangeliske kirken som han tilhørte, var han blitt opplært til å tro på læren om et brennende helvete. I flere år levde han i frykt for en slik brennende straff. Han lurte ofte på hvordan en kjærlig Gud kunne pine mennesker i all evighet med ild. Da Tito, en av Jehovas vitners heltidstjenere, kom til denne landsbyen, besøkte han Flavio.

Et av de første spørsmålene Flavio stilte, var: «Lærer din religion at mennesker blir pint i et brennende helvete?» Tito svarte at en slik tanke virker frastøtende på Skaperen, Jehova, som er en kjærlighetens Gud, og bringer vanære over hans navn. Ved å bruke Flavios egen utgave av Bibelen viste Tito ham at de døde ikke er ved bevissthet i det hele tatt, og at de kommer til å bli oppreist til liv her på jorden under Guds rike. (Forkynneren 9: 5; Johannes 5: 28, 29) Dette åpnet øynene på Flavio. Han tok straks imot tilbudet om et bibelstudium og ble snart en døpt kristen.

En takknemlig landsby

Forestill deg hvor spennende det må være å ha med seg Bibelen til landsbyboere som aldri har sett en bibel før, eller forkynne i landsbyer hvor folk aldri har hørt om Jehovas vitner eller det gode budskap de forkynner! Det var det de tre pionersøstrene Rosa, Alicia og Cecilia opplevde. De forkynte i landsbyene Izcuchaca og Conayca, som ligger i over 3600 meters høyde i det sentrale Peru.

Da de kom til den første landsbyen, hadde de ikke noe sted å bo. De snakket med politisjefen  på stedet og forklarte hvorfor de var kommet. Hva førte det til? Han lot dem overnatte på politistasjonen. Den neste dagen klarte pionerene å finne et mer permanent bosted som ble sentret for virksomheten deres.

Snart var tiden inne til den årlige høytiden til minne om Kristi død. I landsbyen Izcuchaca hadde pionerene besøkt alle hjemmene, levert mange bibler og opprettet en rekke bibelstudier. Før minnehøytiden hadde de sendt ut invitasjoner til det møtet som skulle holdes, og forklart hensikten med det og meningen med de symbolene som blir brukt under feiringen. En gruppe brødre var blitt bedt om å hjelpe til under minnehøytiden, og én av dem holdt talen. For en glede det var å se at 50 personer fra den lille landsbyen var til stede ved denne spesielle begivenheten! For første gang fikk de mulighet til å forstå hva Herrens aftensmåltid virkelig betyr. Og hvor dyrebart det var for dem å ha Guds Ord i hendene!

Frigjort fra tunge byrder

Det er alltid en glede å bringe sannhetens forfriskende vann fra Bibelen ut til mennesker som er i trelldom under falsk religion. Pisac var en høyborg i det gamle Inkariket. De fleste som bor her i dag, er blitt opplært til å tro på et brennende helvete. Prestene forteller dem at det bare er ved at de går i forbønn for dem, at de kan komme til himmelen.

Forståelig nok tørster slike mennesker etter sannhetens forfriskende vann fra Bibelen. Mens Santiago, en av Jehovas vitners heltidstjenere, forkynte fra dør til dør, fikk han anledning til å fortelle en mann at de rettskafne skal bo på en paradisisk jord. (Salme 37: 11) Santiago viste ut fra Bibelen at de døde skal bli oppreist, og at menneskene kommer til å bli undervist i Jehovas fullkomne veier med evig liv for øye. (Jesaja 11: 9) Fram til da hadde denne mannen vært en ivrig katolikk, befattet seg med spiritisme og vært alkoholmisbruker. Nå hadde han fått et bibelsk håp og et mål i livet — å leve i paradiset. Han brente alle sine spiritistiske remedier og sluttet å drikke seg full. Han samlet familien sin og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Med tiden innviet alle i denne familien seg til Jehova Gud og ble døpt.

Kjærkommen gjestfrihet

Fjellboerne er svært gjestfrie. Selv om de er fattige og bor i beskjedne hus, tilbyr de besøkende det de har. Før en vert har lært Bibelens høye normer å kjenne, vil han kanskje tilby en besøkende kokablad å tygge på mens de snakker sammen. Men en vert som er blitt et av Jehovas vitner, tilbyr kanskje en skje med sukker, som i de isolerte provinsene har samme verdi som kokablad.

En bror spurte en misjonær om han kunne bli med ham på et gjenbesøk. Etter å ha foretatt en strabasiøs tur opp en bratt fjellsti klappet de i hendene for å varsle beboeren om at de var kommet. De ble invitert inn i huset, som hadde stråtak, og måtte bøye hodet for å komme seg gjennom den lave inngangen. De trådte forsiktig rundt midten av jordgulvet, hvor kvinnen i huset hadde gravd et hull, dekket det med et ullteppe og lagt det lille barnet sitt nedi. Spedbarnet, som ikke var i stand til å komme ut av hullet, pludret fornøyd mens de voksne snakket. Etter at de hadde hatt en livlig samtale om Rikets velsignelser, tok kvinnen fram en stor mugge med den lokale drikken. Snart var brødrene på vei ned fjellsiden for å foreta flere besøk.

En rik innhøstning

I dette området finnes det nå omkring hundre isolerte grupper med alt i alt over tusen personer som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner. Brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen i Lima, er blitt sendt til disse gruppene, slik at det kan dannes menigheter av dem. Rettsindige mennesker som har vært i trelldom under falsk religion og overtro i så lang tid, har funnet frihet gjennom det gode budskap om Riket! (Johannes 8: 32) De har fått slokket sin tørst etter sannhetens vann.

[Bilde på side 10]

Forkynnelse på de «flytende» øyene i Titicacasjøen