Skyterne — et gåtefullt folk i fortiden

GJENNOM støvføyken og med saltaskene fulle av bytte kom rytteravdelingen til et nomadefolk galopperende. Dette gåtefulle folket hersket over steppene i Eurasia fra omkring 700 til 300 f.v.t. Deretter forsvant de — men først etter å ha satt sitt preg på historien. De er også nevnt i Bibelen. Dette folket var skyterne.

I flere hundre år hadde nomader og flokker med villhester streifet omkring på de gresslettene som strekker seg fra Karpatene i den østlige delen av Europa til det som nå er det sørøstlige Russland. Et felttog som ble foretatt av den kinesiske keiseren Hsüan på 700-tallet f.v.t., satte i gang folkevandringer mot vest. Mens skyterne beveget seg vestover, kjempet de mot og drev ut kimmerierne, som hersket over Kaukasus og området nord for Svartehavet.

I sin søken etter rikdom plyndret skyterne den assyriske hovedstaden, Ninive. Senere gikk de sammen med Assyria mot Media, Babylonia og andre nasjoner. Angrepene deres nådde til og med det nordlige Egypt. Det at byen Bet-Sjan i det nordøstlige Israel senere ble kalt Skytopolis, kan tyde på at den en periode var bebodd av skytere. — 1. Samuelsbok 31: 11, 12.

Med tiden slo skyterne seg ned på steppene i det som nå er Romania, Moldova, Ukraina og det sørlige Russland. Der økte de sin rikdom som mellommenn mellom grekerne og kornprodusentene i det som i dag er Ukraina og det sørlige Russland. Skyterne byttet korn, honning, skinn og kveg mot gresk vin, tekstiler, våpen og kunstgjenstander.  Slik samlet de seg eventyrlige rikdommer.

Fremragende ryttere

For disse krigerne fra steppene var hesten like viktig som det kamelen har vært for folk i ørkenen. Skyterne var fremragende ryttere og var blant de første som tok i bruk salen og stigbøylen. De spiste hestekjøtt og drakk melk fra hoppen. De brukte faktisk hester som brennoffer. Når en skytisk kriger døde, ble hesten hans drept og gitt en ærefull begravelse — med seletøy og fint saldekke.

Som historieskriveren Herodot framstiller det, var skyterne tilbøyelige til å følge grusomme skikker, deriblant det å bruke hodeskallen til ofrene sine som drikkebegre. Når de angrep fiendene sine, drepte de dem med jernsverd, stridsøkser, spyd og piler med mothaker, som rev opp kjøttet.

Graver utstyrt for evigheten

Skyterne utøvde trolldom og sjamanisme og tilbad ilden og en morgudinne. (5. Mosebok 18: 10—12) De betraktet graven som en bolig for den døde. Slaver og dyr ble ofret slik at de kunne komme sin døde herre til nytte. Skatter og hustjenere fulgte angivelig med høvdingene inn i «det hinsidige». I én kongelig grav fant man fem tjenere liggende med føttene mot sin herre, klare til å reise seg og gjenoppta sine plikter.

Herskere ble gravlagt sammen med overdådige offergaver, og i sørgetiden lot skyterne sitt eget blod flyte, og de klippet av seg håret. Herodot skrev: «De skjærer et stykke av ørene, raker hodet, risper seg opp flere steder på armene, kutter seg i pannen og på nesen, og gjennomborer sin venstre hånd med piler.» Guds lov til israelittene i den samme tidsperioden sa derimot: «Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen for en død sjel.» — 3. Mosebok 19: 28.

Skyterne etterlot seg flere tusen kurganer (gravhauger). Mange av de kunstgjenstandene man har funnet i kurganene, skildrer skyternes hverdag. Den russiske tsaren, Peter den store, begynte å samle på slike ting i 1715, og disse strålende gjenstandene kan nå ses på museer i Russland og i Ukraina. Denne «dyrekunsten» innbefatter hester, ørner, falker, katter, pantere, elger, hjortedyr, fuglegriffer og løvegriffer (mytologiske skapninger som har den vingete eller vingeløse kroppen til ett dyr og hodet til et annet).

Skyterne og Bibelen

Det er bare ett sted i Bibelen hvor skyterne blir direkte omtalt. I Kolosserne 3: 11 leser vi: «Det [er] verken . . . greker eller jøde, omskjærelse eller en uomskåret tilstand, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle.» Da den kristne apostelen Paulus skrev disse ordene, siktet ikke det greske ordet som er oversatt med «skyter», til et bestemt folk, men til det mest usiviliserte folk. Paulus understreket at til og med slike mennesker kunne ta på seg en ny, gudfryktig personlighet når de ble påvirket av Jehovas hellige ånd, hans virksomme kraft. — Kolosserne 3: 9, 10.

Noen arkeologer mener at navnet Asjkenas i Jeremia 51: 27 svarer til det assyriske  Asjguzai, en betegnelse som ble brukt om skyterne. Kileskrifttavler forteller at dette folket og Mannai (Minni) på 600-tallet f.v.t. inngikk forbund med hverandre og gjorde opprør mot Assyria. Rett før Jeremia begynte å profetere, drog skyterne fredelig forbi Juda land på vei til og fra Egypt. Derfor kan mange som hadde hørt Jeremia profetere om et angrep på Juda fra nord, ha stilt seg tvilende til profetiens nøyaktighet. — Jeremia 1: 13—15.

Enkelte bibelkommentatorer mener at det er en hentydning til skyterne i Jeremia 50: 42, hvor det står: «Bue og kastespyd håndterer de. De er grusomme og kommer ikke til å vise barmhjertighet. Lyden av dem er som havet som bruser, og på hester skal de ri, oppstilt som én mann til krig mot deg, du Babylons datter.» Men dette verset får først og fremst sin anvendelse på mederne og perserne, som erobret Babylon i 539 f.v.t.

Det er blitt antydet at «Magogs land», som blir omtalt i Esekiel, kapitlene 38 og 39, siktet til de skytiske stammer. «Magogs land» har imidlertid en symbolsk betydning. Det sikter åpenbart til jordens nærhet, som Satan og hans engler ble kastet ned til etter krigen i himmelen. — Åpenbaringen 12: 7—17.

Skyterne hadde en andel i oppfyllelsen av Nahums profeti om Ninives fall. (Nahum 1: 1, 14) Ninive ble plyndret av kaldeerne, skyterne og mederne i 632 f.v.t., noe som førte til at det assyriske verdensrike gikk til grunne.

Et mystisk forfall

Skyterne har forsvunnet, men hvorfor? «Sannheten er at vi rett og slett ikke vet hva som skjedde,» sier en ledende arkeolog i Ukraina. Noen tror at de ble svekket på grunn av sin sans for velstand og bukket under for sarmaterne i det første eller det andre århundre f.v.t. Sarmaterne var en ny gruppe nomader i Asia.

Andre tror at strid mellom skytiske klaner førte til deres forfall. Andre igjen sier at en rest av skyterne kan finnes blant osseterne i Kaukasus. Hvordan det enn var, satte dette gåtefulle folket i fortiden spor etter seg i menneskenes historie — spor som gjorde navnet skyter til et synonym for grusomhet.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

□ Gammel by

• Moderne by

Donau

SKYTIA ← RUTEN FOR FOLKEVANDRINGEN

• Kiev

Dnepr

Dnestr

Svartehavet

OSSETIA

Kaukasus-fjellene

Kaspihavet

ASSYRIA ← INVASJONSVEIENE

□ Ninive

Tigris

MEDIA ← INVASJONSVEIENE

MESOPOTAMIA

BABYLONIA ← INVASJONSVEIENE

□ Babylon

Eufrat

PERSERRIKET

□ Susa

Persiabukta

PALESTINA

• Bet-Sjan (Skytopolis)

EGYPT ← INVASJONSVEIENE

Nilen

Middelhavet

HELLAS

[Bilder på side 25]

Skyterne var et krigersk folk

[Rettigheter på side 25]

Statsmuseet Eremitasjen i St. Petersburg

[Bilde på side 26]

Skyterne byttet handelsvarer mot greske kunstgjenstander og ble svært velstående

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av det ukrainske museum for historiske kunstgjenstander i Kiev