Livshistorie

Å si ja til det Jehova ber oss om, gir stor lønn

FORTALT AV MARIA DO CÉU ZANARDI

«Jehova vet hva han gjør. Har han sendt deg denne innbydelsen, bør du ydmykt si ja til den.» Det var far som sa dette for omtrent 45 år siden, og disse ordene hjalp meg til å si ja til den første innbydelsen jeg fikk av Jehovas organisasjon — jeg ble bedt om å tjene som heltidsforkynner. Jeg er fortsatt takknemlig mot far for dette rådet, for jeg har hatt mye igjen for å si ja til slike innbydelser.

I 1928 tegnet far abonnement på bladet Vakttårnet og ble interessert i Bibelen. Fordi han bodde midt i Portugal, var den eneste kontakten han hadde med Guds menighet, den litteraturen han fikk i posten, og en bibel som hadde tilhørt besteforeldrene mine. I 1949, da jeg var 13 år, flyttet familien vår til Brasil, mors hjemland, og vi slo oss ned i utkanten av Rio de Janeiro.

De nye naboene våre inviterte oss med til kirken deres, og vi gikk noen ganger. Far likte å spørre dem ut om helvete og sjelen og om jordens framtid, men de kunne ikke svare. «Vi må bare vente på de sanne bibelstudentene,» pleide far å si.

En dag kom det en blind mann hjem til oss og tilbød Vakttårnet og Våkn opp! Far stilte ham de samme spørsmålene og fikk fornuftige svar ut fra Bibelen. Uken etter besøkte et annet av Jehovas vitner oss. Etter at hun hadde besvart flere spørsmål, unnskyldte hun seg og sa at hun måtte ut i forkynnelsesarbeidet.  Hun brukte Matteus 13: 38 for å vise at dette er et arbeid som må utføres over hele verden. Far spurte: «Kan jeg få være med?» «Selvfølgelig,» svarte hun. Vi var så glade fordi vi igjen hadde funnet sannheten i Bibelen! Far ble døpt på neste stevne, og jeg ble døpt kort tid etter, i november 1955.

Den første innbydelsen

Halvannet år senere fikk jeg en stor, brun konvolutt fra Jehovas vitners avdelingskontor i Rio de Janeiro. Den inneholdt en innbydelse til å begynne som heltidsforkynner. Mor hadde svært dårlig helse på den tiden, så jeg spurte far til råds. «Jehova vet hva han gjør,» svarte han bestemt. «Har han sendt deg denne innbydelsen, bør du ydmykt si ja til den.» Oppmuntret av disse ordene fylte jeg ut søknadsskjemaet og begynte i heltidstjenesten 1. juli 1957. Det første distriktet jeg ble sendt til, var Três Rios, en by i delstaten Rio de Janeiro.

Fordi vi ikke brukte en katolsk bibeloversettelse, ville ikke innbyggerne i Três Rios høre på budskapet vårt til å begynne med. Hjelpen kom da vi begynte å studere Bibelen med Geraldo Ramalho, en aktiv katolikk. Med hans hjelp klarte jeg å få tak i en bibel med den lokale prestens underskrift. Fra da av viste jeg alltid fram prestens underskrift når noen protesterte, og det ble slutt på innvendingene. Geraldo ble senere døpt.

Jeg var overlykkelig da det ble holdt et kretsstevne i Três Rios sentrum i 1959. Politisjefen, som studerte Bibelen på den tiden, ordnet det til og med slik at det overalt i byen ble hengt opp bannere som gjorde kjent programmet. Da jeg hadde tjent i Três Rios i tre år, ble jeg bedt om å flytte til et nytt distrikt, til Itu, cirka elleve mil vest for São Paulo.

Røde, blå og gule bøker

Etter en del leting fant pionerpartneren min og jeg et bra losji midt i byen hos en sympatisk enke som het Maria. Hun behandlet oss som om vi var døtrene hennes. Det gikk ikke lang tid før den katolske biskopen i Itu besøkte henne og sa at hun måtte sende oss bort, men hun var bestemt og sa: «Da mannen min døde, gjorde du ingenting for å trøste meg. Disse Jehovas vitner har hjulpet meg selv om jeg ikke er med i deres trossamfunn.»

Omtrent på denne tiden fortalte en kvinne oss at de katolske prestene i Itu hadde forbudt sognebarna å ta imot «den røde boken om Djevelen». De snakket om boken «Gud er sanndru», den bibelske publikasjonen som vi hadde tilbudt folk den uken. Fordi prestene hadde «forbudt» den røde boken, forberedte vi en presentasjon av den blå boken («Nye himler og en ny jord»). Når prestene senere fikk nyss om dette, gikk vi over til å bruke den gule boken (Hva har religionen  gjort for menneskeheten?), og sånn fortsatte det. Det var jammen bra at vi hadde så mange bøker med forskjellige farger på omslaget!

Da jeg hadde vært i Itu et års tid, fikk jeg et telegram der jeg ble innbudt til å arbeide midlertidig på Betel-hjemmet, Jehovas vitners avdelingskontor i Rio de Janeiro. Jeg skulle hjelpe til med forberedelsene til landsstevnet. Jeg tok imot innbydelsen med glede.

Flere privilegier og utfordringer

Det var ikke mangel på arbeid på Betel, og jeg var glad for å hjelpe til der det var behov. Jeg hadde stort utbytte av å overvære drøftelsen av dagsteksten hver morgen og familiens Vakttårn-studium på mandagskveldene. De inderlige bønnene til Otto Estelmann og andre erfarne medlemmer av Betel-familien gjorde dypt inntrykk på meg.

Etter landsstevnet pakket jeg sakene mine for å reise tilbake til Itu, men til min store overraskelse gav avdelingstjeneren, Grant Miller, meg et brev der jeg ble innbudt til å bli fast medlem av Betel-familien. Jeg bodde sammen med søster Hosa Yazedjian, som fremdeles tjener på Betel i Brasil. På den tiden var Betel-familien liten — vi var bare 28 — og alle var nære venner.

I 1964 kom João Zanardi, en ung heltidstjener, til Betel for å få opplæring. Så ble han utnevnt til områdetjener, reisende tilsynsmann, i nærheten. Noen ganger møttes vi når han kom til Betel for å levere inn rapporter. Avdelingstjeneren gav João lov til å overvære familiestudiet på mandagskveldene, så da fikk vi anledning til å tilbringe mer tid sammen. João og jeg giftet oss i august 1965. Jeg ble bedt om å reise sammen med mannen min i kretstjenesten og var glad for å si ja til det.

På den tiden var reisetjenesten i de indre områdene av Brasil litt av en opplevelse. Jeg glemmer ikke de gangene vi besøkte gruppen av forkynnere i Aranha i delstaten Minas Gerais. Vi måtte ta toget og så gå resten av veien, og vi drasset på kofferter, skrivemaskin, lysbildeapparat, feltvesker og litteratur. Lourival Chantal, en eldre bror, stod alltid på stasjonen og ventet på oss for å hjelpe oss med bagasjen, og så glad vi var for å se ham!

Møtene i Aranha ble holdt i et leid hus. Vi sov i et lite rom på baksiden. På den ene siden av rommet var det et ildsted som vi laget mat på og varmet vann som brødrene hadde kommet med til oss i bøtter. Et hull i bakken midt i en bambusplantasje i nærheten var det toalettet vi hadde. Vi lot et gasslys brenne om natten for å beskytte oss mot de rovtegene som kan overføre Chagas’ sykdom. Om morgenen var neseborene våre alltid svarte av røyk. En ganske interessant erfaring!

Mens vi tjente i en krets i delstaten Paraná, fikk vi igjen en av disse store, brune konvoluttene fra avdelingskontoret. Enda en innbydelse fra Jehovas organisasjon — denne  gangen til å tjene i Portugal! I brevet ble vi oppfordret til å tenke over prinsippet i Lukas 14: 28 og beregne omkostningene før vi sa ja til dette oppdraget, for vårt kristne arbeid var forbudt i Portugal. Myndighetene der hadde allerede arrestert mange brødre.

Skulle vi flytte til et land der vi ville møte slik forfølgelse? «Våre portugisiske brødre kan jo bo der og tjene Jehova trofast, så hvorfor skulle ikke vi klare det?» sa João. Jeg tenkte på fars oppmuntrende ord og var enig. «Hvis Jehova har sendt oss innbydelsen, bør vi si ja og stole på ham.» Kort tid etter befant vi oss på Betel i São Paulo for å få ytterligere veiledning og for å ordne de papirene vi trengte til reisen.

João Maria og Maria João

Båten vi reiste med, «Eugênio C», seilte ut fra Santos havn i delstaten São Paulo 6. september 1969. Etter en ni dager lang sjøreise kom vi til Portugal. De første månedene samarbeidet vi med erfarne brødre i de trange gatene i Alfama og Mouraria, i den gamle delen av Lisboa. De lærte oss å være observante, slik at politiet ikke lett skulle få tak i oss.

Menighetsmøtene ble holdt hjemme hos brødrene. Når vi skjønte at naboene begynte å fatte mistanke, flyttet vi straks møtene til et annet sted for at det ikke skulle bli foretatt razzia i huset, og for å unngå at brødrene ble pågrepet. Stevner kalte vi pikniker, og de holdt vi i Monsantoparken i utkanten av Lisboa og på Costa da Caparica, et skogsområde ved kysten. Vi var uformelt kledd, og en gruppe våkne ordensvakter holdt utkikk på strategiske steder. Hvis en mistenkelig person nærmet seg, rakk vi å sette i gang et ballspill, åpne matkurvene eller begynne å synge en folkesang.

For å gjøre det vanskeligere for sikkerhetspolitiet å identifisere oss brukte vi ikke våre virkelige navn. Brødrene kjente oss bare som João Maria og Maria João. Navnene våre ble ikke brukt i noe korrespondanse eller i noen opptegnelser. Vi ble isteden tildelt nummer. Jeg gikk helt bevisst inn for ikke å huske brødrenes adresser. Hvis jeg ble arrestert, ville det dermed være umulig for meg å avsløre dem.

 Trass i restriksjonene var João og jeg fast bestemt på å benytte enhver anledning til å forkynne, for vi visste at vi uansett kunne miste friheten når som helst. Vi lærte å stole på vår himmelske Far, Jehova. Som vår Beskytter brukte han englene på en slik måte at vi følte at vi «så den usynlige». — Hebreerne 11: 27.

En gang vi forkynte fra hus til hus i Porto, traff vi en mann som insisterte på å be oss inn. Den søsteren som jeg samarbeidet med, gikk inn uten å nøle, og jeg hadde ikke annet valg enn å følge henne. Til min forskrekkelse la jeg merke til at det hang et bilde i gangen av en mann i militæruniform. Hva skulle vi gjøre? Verten vår bad oss sitte, og så spurte han meg: «Ville du la din sønn tjenestegjøre i hæren hvis han ble innkalt?» Det var en kinkig situasjon. Rolig, og etter å ha bedt en stille bønn, svarte jeg: «Jeg har ikke barn, og jeg er sikker på at hvis jeg hadde stilt deg et slikt hypotetisk spørsmål, hadde du svart på samme måte.» Han ble stille. Så jeg fortsatte: «Men hvis du spør meg hvordan det føles å miste en bror eller en far, kan jeg svare deg, for både broren og faren min er døde.» Jeg fikk tårer i øynene da jeg snakket, og jeg så at han også var på gråten. Han fortalte at hans kone nylig hadde dødd. Han lyttet oppmerksomt mens jeg fortalte om oppstandelseshåpet. Så tok vi høflig farvel og gikk trygt derfra og la det hele i Jehovas hender.

Trass i forbudet ble oppriktige mennesker hjulpet til å lære sannheten å kjenne. I Porto begynte mannen min å studere med en forretningsmann som het Horácio. Han gjorde raske framskritt. Senere tok hans sønn Emílio, en dyktig lege, også standpunkt for Jehova og ble døpt. Det er virkelig ingenting som kan stanse Jehovas hellige ånd.

«Vi vet aldri hva Jehova vil tillate»

I 1973 ble João og jeg innbudt til å overvære det internasjonale stevnet «Guds seier» i Brussel i Belgia. Det var flere tusen spanske og belgiske brødre til stede. Dessuten var det stevnedeltakere fra Mosambik, Angola, Kapp Verde, Madeira og Azorene der. Bror Knorr, fra hovedkontoret i New York, kom med denne oppmuntringen i sine avsluttende bemerkninger: «Fortsett å tjene Jehova trofast. Vi vet aldri hva Jehova vil tillate. Hvem vet — kanskje det neste internasjonale stevnet dere overværer, blir holdt i Portugal!»

Året etter oppnådde forkynnelsesarbeidet juridisk anerkjennelse i Portugal. Og det ble slik som bror Knorr hadde sagt. I 1978 holdt vi vårt første internasjonale stevne i Lisboa. For en glede det var å marsjere gjennom Lisboas gater og avlegge vitnesbyrd med  plakater, blad og innbydelser til det offentlige foredraget! Det var en drøm som gikk i oppfyllelse.

Vi var blitt glad i våre portugisiske brødre — mange av dem hadde sittet i fengsel og var blitt mishandlet fordi de hadde holdt fast ved sin kristne nøytralitet. Vi ville gjerne fortsette å tjene i Portugal. Men slik ble det ikke. I 1982 fikk João alvorlige hjerteproblemer, og avdelingskontoret foreslo at vi drog tilbake til Brasil.

En vanskelig tid

Brødrene ved avdelingskontoret i Brasil var svært forståelsesfulle og bad oss tjene i Quiririm menighet i Taubaté i staten São Paulo. Det gikk raskt nedover med helsen til João, og snart kunne han ikke lenger forlate huset. Noen interesserte kom hjem til oss for å studere Bibelen. Dessuten var det frammøter til felttjeneste hos oss hver dag, og det ukentlige bokstudiet ble også holdt hos oss. Alt dette hjalp oss til å bevare åndeligheten.

João fortsatte å gjøre det han kunne i tjenesten for Jehova, helt til han døde 1. oktober 1985. Jeg var lei meg og nedtrykt, men fast bestemt på å fortsette i mitt tildelte distrikt. Men så, i april 1986, var det innbrudd hos meg. Tyver brøt seg inn og stjal nesten alt — det var et ordentlig slag for meg. For første gang i livet følte jeg meg ensom og redd. Et ektepar inviterte meg omtenksomt til å bo hos dem en stund, og det var jeg veldig takknemlig for.

Joãos død og innbruddet berørte også min tjeneste for Jehova. Jeg følte meg ikke lenger trygg i tjenesten. Etter at jeg hadde skrevet til avdelingskontoret og fortalt om problemet, ble jeg innbudt til å være på Betel en stund for å gjenvinne min følelsesmessige likevekt. Det var en styrkende tid!

Så snart jeg hadde kommet meg litt, sa jeg ja til å tjene i Ipuã, en by i staten São Paulo. Forkynnelsen holdt meg travelt opptatt, men til tider var jeg mismodig. Da pleide jeg å ringe til brødrene i Quiririm, og så kom en familie og besøkte meg noen dager. Disse besøkene var til stor oppmuntring. Det første året jeg bodde i Ipuã, var det 38 forskjellige brødre og søstre som reiste den lange veien for å besøke meg.

I 1992, seks år etter at João døde, fikk jeg en ny innbydelse fra Jehovas organisasjon, denne gangen til å flytte til Franca, en by i staten São Paulo, og her tjener jeg fremdeles som heltidsforkynner. Distriktet er svært fruktbart. I 1994 begynte jeg å studere Bibelen med borgermesteren. Da drev han kampanje for en plass i den brasilianske kongressen, men selv om han hadde det travelt, studerte vi hver mandag ettermiddag. For ikke å bli forstyrret slo han av telefonen. Det gav meg stor glede å se at han gradvis trakk seg tilbake fra politikken og, ved hjelp av sannheten, bygde opp ekteskapet sitt igjen. Han og hans kone ble døpt i 1998.

Når jeg ser tilbake, kan jeg si at livet som heltidsforkynner har brakt meg store velsignelser og privilegier. Det at jeg har sagt ja til det Jehova har bedt meg om gjennom sin organisasjon, har virkelig gitt meg stor lønn. Og uansett hva jeg måtte bli bedt om framover, er min vilje til å si ja like sterk som alltid.

[Bilder på side 25]

I 1957, da jeg begynte i heltidstjenesten, og i dag

[Bilde på side 26]

Sammen med Betel-familien i Brasil i 1963

[Bilde på side 27]

Da vi giftet oss, august 1965

[Bilde på side 27]

Et stevne i Portugal mens arbeidet var forbudt

[Bilde på side 28]

Forkynnelse på gaten i Lisboa under det internasjonale stevnet «Den tro som seirer» i 1978