Spørsmål fra leserne

Betyr Guds veiledning i Jeremia 7: 16 at de kristne ikke vil be for en som er blitt utelukket fra den kristne menighet fordi han har syndet og ikke angret?

Etter at Jehova hadde avsagt dommen over det troløse Juda, sa han til Jeremia: «Du, be ikke for dette folket, oppløft heller ikke for deres skyld et inntrengende rop eller en bønn og treng ikke inn på meg, for jeg kommer ikke til å lytte til deg.» — Jeremia 7: 16.

Hvorfor forbød Jehova Jeremia å be for israelittene? Åpenbart fordi de i så graverende grad hadde brutt hans Lov. De ’stjal, myrdet og begikk ekteskapsbrudd og sverget falskt; de frambrakte offerrøyk for Ba’al og vandret etter andre guder’ helt åpenlyst og uten skam. Jehova sa derfor til de troløse jødene: «Jeg vil kaste dere bort fra mitt ansikt, slik som jeg kastet bort alle deres brødre, hele Efraims avkom.» Det er klart at det ville være upassende av Jeremia og hvem som helst annen å be om at Jehova måtte omgjøre sin dom. — Jeremia 7: 9, 15.

I tråd med dette skrev apostelen Johannes om hva det er riktig å be til Gud om. Først forsikret han de kristne: «Uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss.» (1. Johannes 5: 14) Johannes fortsatte så å skrive om det å be for andre: «Hvis noen skulle se sin bror begå en synd som ikke fører til døden, skal han be, og han skal gi ham liv, ja dem som ikke synder slik at det fører til døden. Det finnes en synd som fører til døden. Det er ikke om den synden jeg sier at han skal komme med en anmodning.» (1. Johannes 5: 16) Jesus snakket også om synd som ’ikke skal bli tilgitt’, det vil si synd mot den hellige ånd. — Matteus 12: 31, 32.

 Betyr dette at alle de som er utelukket fra den kristne menighet fordi de har syndet uten å angre, har begått en synd som «fører til døden», og at man derfor ikke skal be for dem? Ikke nødvendigvis, for i noen tilfeller er ikke slike overtredelser synder som fører til døden. Det er i virkeligheten vanskelig å vite om de er det. Et eksempel som illustrerer det, er kong Manasse i Juda. Han reiste altere for falske guder, frambar sine egne sønner som offer, drev med spiritisme og satte et utskåret bilde i Jehovas tempel. Ja, Bibelen sier at Manasse og folket gjorde «mer ondt enn de nasjonene som Jehova hadde tilintetgjort foran Israels sønner». Jehova straffet Manasse for alt dette ved å la ham bli tatt til fange og ført til Babylon i lenker. — 2. Kongebok 21: 1—9; 2. Krønikebok 33: 1—11.

Manasses synder var virkelig grove, men var de av det slaget som «fører til døden»? Tydeligvis ikke, for beretningen sier videre om ham: «Så snart det voldte ham trengsel, gjorde han Jehova sin Guds ansikt mildere stemt og fortsatte å ydmyke seg dypt for sine forfedres Gud. Og han fortsatte å be til ham; da bønnhørte han ham, og han hørte hans anmodning om velvilje og lot ham vende tilbake til Jerusalem, til sitt kongedømme; og Manasse kom til å kjenne at Jehova er den sanne Gud.» — 2. Krønikebok 33: 12, 13.

Vi bør derfor ikke trekke den forhastede slutning at en person må ha gjort seg skyldig i en synd som fører til døden, ene og alene fordi han blir utelukket fra menigheten. Det tar kanskje tid før en persons sanne hjertetilstand viser seg. Ja, det sies ofte at en av hensiktene med å utelukke en synder fra menigheten er å få ham til å komme til fornuft og forhåpentligvis angre og vende om.

Ettersom vedkommende ikke lenger er i menigheten, er det kanskje hans nærmeste, for eksempel ektefellen eller andre familiemedlemmer, som først legger merke til en eventuell forandring i hjerte og holdning. De som ser disse forandringene, trekker kanskje den slutning at overtrederen ikke har begått en synd som fører til døden. De blir kanskje tilskyndt til å be om at han må hente styrke fra Guds inspirerte Ord, og om at Jehova må handle overfor synderen i samsvar med sin vilje. — Salme 44: 21; Forkynneren 12: 14.

Noen kan nok være i en slik stilling at de kan oppdage tegn som tyder på at synderen har angret, men det er kanskje ikke tilfellet med menigheten generelt. Medlemmene av menigheten kunne bli forvirret og bekymret og til og med ta anstøt hvis de skulle høre noen be offentlig for en som er utelukket. De som føler at de vil be for synderen, bør derfor gjøre det privat og så overlate det som måtte skje videre, til de ansvarlige eldste i menigheten.

[Bilde på side 31]

Manasse fikk tilgivelse for sine grove synder da han ydmyket seg for Jehova

[Bilderettigheter på side 30]

Hentet fra Illustrierte Pracht - Bibel/Heilige Schrift des Alten und Neuen Testaments, nach der deutschen Uebersetzung D. Martin Luther’s