Er det mulig å oppnå et klasseløst samfunn?

JOHN ADAMS, som ble USAs andre president, var en av dem som underskrev landets historiske uavhengighetserklæring, som inneholdt disse edle ordene: «Vi anser disse sannheter for selvinnlysende: at alle mennesker fødes like.» Men John Adams stilte seg tvilende til om det virkelig var likhet for alle mennesker. Han skrev: «Ulikhet i sinn og kropp er så etablert fra Gud Den Allmektiges side ved den måten han har skapt menneskene på, at ingen plan eller politikk vil kunne gjøre dem like noen gang.» Den britiske historikeren H.G. Wells kunne derimot godt forestille seg et samfunn med sosial likhet hvis det ble opprettholdt av minst tre grunnprinsipper: en felles, alminneliggjort, men ren og ubesmittet verdensreligion, et universelt oppdragelses- og undervisningsvesen og fravær av væpnede styrker.

 Så langt har ikke historien frambrakt et slikt samfunn med sosial likhet som Wells forestilte seg. Det er så visst ikke likhet for alle mennesker, og klasseskiller er fortsatt et fremtredende trekk ved samfunnet. Har slike klasseskiller vært til gagn for samfunnet som et hele? Nei. Sosiale skillelinjer splitter mennesker og fører til misunnelse, hat, hjertesorg og mye blodsutgytelse. Doktrinen om den hvite rases overlegenhet, som en gang var framherskende i Afrika, Australia og Nord-Amerika, påførte alle som ikke var hvite, store lidelser — det ble blant annet begått folkemord på aboriginene på Van Diemen’s Land (nå Tasmania). I Europa ble jødene klassifisert som sosialt laverestående, noe som dannet opptakten til nazistenes jødeutryddelser. Aristokratiets store rikdom og misnøyen blant middelklassen og de lavere klassene var faktorer som gav støtet til den franske revolusjon på 1700-tallet og til bolsjevikenes revolusjon i Russland på 1900-tallet.

En vismann i gammel tid skrev: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» (Forkynneren 8: 9) Disse ordene er sanne enten det er enkeltpersoner eller klasser som hersker. Når én gruppe mennesker hever seg over en annen gruppe, fører det til sorg og lidelser.

For Gud er alle like

Er det noen grupper mennesker som fra fødselen av står høyere enn andre grupper? Ikke i Guds øyne. Bibelen sier: «[Gud] dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate.» (Apostlenes gjerninger 17: 26) Skaperen har dessuten «ikke . . . vist partiskhet overfor fyrster og ikke . . . tatt mer hensyn til den fornemme enn til den ringe, for de er alle hans henders verk». (Job 34: 19) Alle mennesker er i slekt med hverandre, og for Gud er alle født like.

Husk også at når en person dør, forsvinner alle påstander om at han eller hun står over andre. Men slik var det ikke når det gjaldt egypterne i gammel tid. Når en av faraoene deres døde, la de verdifulle gjenstander sammen med ham i graven for at han skulle bruke dem i sin høye stilling etter døden. Brukte han dem? Nei. Mye av denne rikdommen havnet i hendene på gravrøvere, og mange gjenstander som ikke ble røvet, kan i dag ses på museer.

Ettersom faraoen var død, fikk han ikke bruk for noen av disse kostbare gjenstandene. I døden finnes det ingen overklasse og ingen underklasse, ingen rikdom og ingen fattigdom. Bibelen sier: «Selv vismenn må dø, dårer og tåper går alle til grunne . . . Med all sin herlighet kan mennesket ikke leve for alltid, likesom dyrene må det dø.» (Salme 49: 11, 13, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) Disse inspirerte ordene gjelder oss alle, enten vi er konger eller slaver: «De døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn . . . det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap eller visdom i Sjeol, det sted som du går til.» — Forkynneren 9: 5, 10.

I Guds øyne er vi alle født like, og vi er alle like når vi dør. Hvor meningsløst er det ikke da å opphøye én gruppe mennesker over en annen gruppe i den korte tiden vi lever!

Et klasseløst samfunn — hvordan?

Finnes det så noe håp om at det en dag vil bli et samfunn blant de levende hvor sosial status ikke har noen betydning? Ja, det gjør det. For nesten 2000 år siden, da Jesus var på jorden, ble grunnlaget for et slikt samfunn lagt. Jesus gav sitt liv som en løsepenge for alle troende mennesker, slik at «enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv». — Johannes 3: 16.

 Jesus viste at ingen av hans etterfølgere skulle opphøye seg over sine trosfeller. Han sa: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. Dere skal heller ikke la dere kalle ’ledere’, for én er deres Leder, Kristus. Men den største blant dere skal være deres tjener. Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket.» (Matteus 23: 8—12) I Guds øyne er alle Jesu sanne disipler likestilt i troen.

Betraktet de første kristne hverandre som likemenn? De som forstod Jesu lære, gjorde det. De betraktet hverandre som likestilt i troen og viste det ved å tiltale hverandre som ’brødre’. (Filemon 1, 7, 20) Det var ingen som ble oppfordret til å se på seg selv som bedre enn andre. Tenk for eksempel på den ydmyke måten Peter beskrev seg selv på i sitt andre brev: «Simon Peter, en Jesu Kristi slave og apostel, til dem som i likhet med oss har det privilegium å ha fått en tro.» (2. Peter 1: 1) Peter var blitt opplært av Jesus personlig, og som apostel hadde han en ansvarsfull stilling. Likevel betraktet han seg selv som en slave og var klar over at andre kristne i likhet med ham hadde det privilegium å ha fått en tro.

Noen sier kanskje at prinsippet om likhet er i strid med at Gud i førkristen tid utvalgte Israel til sin spesielle nasjon. (2. Mosebok 19: 5, 6) De sier at dette er et eksempel på rasisme. Men det er det ikke. Det er riktig at israelittene som etterkommere av Abraham stod i et spesielt forhold til Gud og ble betrodd å være en kanal for Guds åpenbaringer. (Romerne 3: 1, 2) Men dette ble ikke gjort for at de skulle få en opphøyd stilling. Det ble gjort for at ’alle jordens nasjoner skulle bli velsignet’. — 1. Mosebok 22: 18; Galaterne 3: 8.

Det viste seg at de fleste israelitter ikke etterlignet sin forfader Abrahams tro. De var troløse og forkastet Jesus som Messias. Derfor forkastet Gud dem. (Matteus 21: 43) Men ydmyke mennesker gikk ikke glipp av de lovte velsignelser. På pinsedagen i år 33 ble den kristne menighet opprettet. Denne organisasjonen av kristne som var blitt salvet med hellig ånd, ble kalt «Guds Israel», og den viste seg å bli den kanal som disse velsignelsene skulle komme gjennom. — Galaterne 6: 16.

Noen medlemmer av menigheten trengte veiledning i spørsmålet om likhet. Disippelen Jakob rettledet for eksempel dem som viste velstående kristne større ære enn fattige kristne. (Jakob 2: 1—4) Det var galt. Apostelen Paulus viste at de hedningkristne på ingen måte stod tilbake for de jødekristne, og at kvinnene i menigheten på ingen måte stod tilbake for mennene. Han skrev: «Dere er i virkeligheten alle Guds sønner ved deres tro på Kristus Jesus. For alle dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus.» — Galaterne 3: 26—28.

Et klasseløst folk i vår tid

Jehovas vitner i vår tid prøver å leve i samsvar med Bibelens prinsipper. De vet at  sosiale skillelinjer ikke betyr noe for Gud. Blant dem er det derfor ikke noe skille mellom presteskap og lekfolk og heller ikke noe skille på grunnlag av rase eller rikdom. Noen av dem er kanskje velstående, men de fokuserer ikke på ’den iøynefallende framvisning av de midler de har å leve av’, for de vet at slike ting bare har kortvarig verdi. (1. Johannes 2: 15—17) De er forent i tilbedelsen av universets Overherre, Jehova Gud.

Hver enkelt av dem påtar seg det ansvar å forkynne det gode budskap om Guds rike for sine medmennesker. De ærer i likhet med Jesus de underkuede og forsømte ved å besøke dem i deres hjem for å undervise dem i Guds Ord. De som kommer fra beskjedne kår, arbeider side om side med dem som noen kanskje betrakter som folk fra overklassen. Det er de åndelige egenskapene som teller, ikke sosial status. Akkurat som i det første århundre er alle brødre og søstre i troen.

Likhet gir rom for variasjon

Likhet betyr naturligvis ikke fullstendig ensartethet. I denne kristne organisasjonen finnes det menn og kvinner, unge og gamle, av mange forskjellige raser og nasjonaliteter og med forskjellig språk og økonomisk bakgrunn. Som enkeltpersoner har de forskjellige mentale og fysiske evner. Men slike ulikheter betyr ikke at noen er høytstående, mens andre er mindreverdige. Slike ulikheter skaper i stedet en rik variasjon. Disse kristne menneskene vet at de evner de måtte ha, er gaver fra Gud, og at de ikke gir dem noen grunn til å føle seg hevet over andre.

Klasseskille er et resultat av at menneskene har forsøkt å styre seg selv i stedet for å følge Guds rettledning. Guds rike skal snart overta styret over jorden, og det vil føre til at det blir slutt på menneskelagde klasseskiller og alt annet som opp gjennom århundrene har påført menneskene lidelser. Da vil ’de saktmodige ta jorden i eie’ i virkelig forstand. (Salme 37: 11) Alle grunner vi måtte ha hatt til å føle oss hevet over andre, vil være borte. Sosiale skillelinjer kommer aldri mer til å få splitte det verdensomfattende brorskapet.

[Uthevet tekst på side 5]

Skaperen ’har ikke tatt mer hensyn til den fornemme enn til den ringe, for de er alle hans henders verk’. — Job 34: 19.

[Bilde på side 6]

Jehovas vitner viser andre ære

[Bilder på side 7]

Blant de sanne kristne er det åndelige egenskaper som teller