Livshistorie

Jehova har gitt meg «kraft som er over det normale»

FORTALT AV HELEN MARKS

Det var en lummer sommerdag i 1986. Jeg var den eneste som ventet i tollbrakken på en av Europas søvnigste flyplasser. Dette var Tirana, hovedstaden i Albania, som hadde utropt seg til «verdens første ateistiske stat».

DET var med en følelse av usikkerhet og engstelse jeg så på at en bevæpnet betjent begynte å undersøke bagasjen min. Hvis jeg gjorde eller sa noe som kunne vekke hans mistanke, kunne det bety utvisning fra landet for meg og fengsel eller arbeidsleir for dem som ventet på meg på utsiden. Heldigvis klarte jeg å gjøre betjenten mer vennlig stemt ved å tilby ham tyggegummi og småkaker. Men hvordan hadde jeg, en kvinne i midten av 60-årene, havnet i denne situasjonen? Hvorfor var jeg villig til å gi avkall på et behagelig liv og løpe den risiko det innebar å fremme Rikets interesser i en av marxisme-leninismens siste høyborger?

En sykelig jente med mange spørsmål

To år etter at jeg var født i 1920 i Ierápetra på Kreta, døde far av lungebetennelse. Mor var fattig og analfabet. Jeg var den yngste av fire barn, og siden jeg hadde gulsott, var jeg blek og sykelig. Noen naboer foreslo for mor at hun skulle konsentrere seg om de tre friskeste barna, slik at hun kunne bruke sine begrensede midler på dem og heller la meg dø. Jeg er glad for at hun ikke fulgte det rådet.

 For å forvisse seg om at fars sjel hvilte i himmelen, gikk mor ofte til kirkegården, der hun som regel benyttet seg av tjenestene til en ortodoks prest. Men disse tjenestene var sannelig ikke billige. Jeg kan fremdeles huske en bitende kald juledag da hun kom hjem fra kirkegården med meg subbende ved siden av seg. Vi hadde akkurat gitt de siste pengene våre til presten. Etter at mor hadde gitt oss barna noen grønnsaker, trakk hun seg tilbake til et annet rom med tom mage og med tårevåte kinn fordi hun var fortvilt. En tid senere tok jeg mot til meg og gikk til presten for å spørre om hvorfor far hadde dødd, og hvorfor mor måtte betale presten når hun var så fattig. Skyldbetynget svarte han lavmælt: «Gud tok ham til seg. Sånn er det bare. Du kommer nok over det.»

Jeg syntes det var vanskelig å få svaret hans til å stemme overens med Fadervår, som jeg hadde lært på skolen. Jeg kan fremdeles huske de vakre og meningsfylte åpningsordene: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6: 9, 10) Hvis Gud hadde tenkt å la sin vilje skje på jorden, hvorfor måtte vi da lide så mye?

Jeg fikk nesten svar på det spørsmålet i 1929 da Emmanuel Lionoudakis, en av Jehovas vitners heltidsforkynnere, kom hjem til oss. * Da mor spurte hva han ville, sa han ingenting, men rakte henne et vitnesbyrdskort. Hun gav kortet til meg for at jeg skulle lese det. Siden jeg bare var ni år, forstod jeg ikke så mye av det. Mor regnet med at den besøkende forkynneren var stum, så hun sa: «Stakkars deg! Du kan ikke snakke, og jeg kan ikke lese.» Så viste hun ham vennlig døren.

Noen år senere fant jeg likevel svaret. Broren min, Emmanuel Paterakis, fikk av den samme heltidstjeneren brosjyren Hvor er de døde?, som var utgitt av Jehovas vitner. * Da jeg leste den, ble jeg lettet over å få vite at far ikke var blitt tatt bort av Gud. Jeg forstod at døden er en følge av menneskelig ufullkommenhet, og at far venter på å bli oppreist til liv på en paradisisk jord.

«Denne boken har ødelagt deg!»

Bibelens sannhet åpnet øynene våre. Vi fant en gammel bibel som hadde tilhørt far, og begynte å studere den, ofte i lyset fra ildstedet. Siden jeg var den eneste unge kvinnen i området som hadde vist interesse for Bibelen, var jeg ikke med på virksomheten til den lille gruppen av Jehovas vitner der på stedet. En tid trodde jeg oppriktig — om enn feilaktig — at denne religionen bare var for menn.

Min brors begeistring for forkynnelsesarbeidet virket inspirerende på meg. Ganske snart begynte politiet å interessere seg for vår familie. Det kom regelmessig politifolk hjem til oss til alle døgnets tider for å lete etter Emmanuel og etter litteratur. Jeg ser fremdeles levende for meg hvordan en prest kom for å overbevise oss om at vi burde vende tilbake til kirken. Da Emmanuel viste ham ut fra Bibelen at Guds navn er Jehova, grep presten Bibelen, viftet truende med den foran ansiktet på Emmanuel og skrek: «Denne boken har ødelagt deg!»

I 1940 ble Emmanuel innkalt til militæret. Da han nektet å møte opp, ble han arrestert og sendt til fronten i Albania. Vi mistet kontakten med ham og trodde han var død. Men to år senere fikk vi overraskende et brev som han hadde sendt fra fengselet. Han levde i beste velgående! Et av de skriftstedene han siterte i brevet, gjorde et uutslettelig inntrykk på meg: «Hva Jehova angår, så farer hans øyne over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham.» (2. Krønikebok 16: 9) Slik oppmuntring var noe vi virkelig trengte!

 Fra fengselet klarte Emmanuel å få ordnet med at det kom noen brødre og besøkte meg. Vi begynte straks å holde kristne møter på en gård utenfor byen i all hemmelighet. Lite visste vi at vi ble holdt under oppsyn. En søndag ble vi omringet av væpnede politifolk. De plasserte oss i en åpen lastebil og kjørte oss gjennom byen. Jeg kan fremdeles høre for mitt indre øre hvordan folk hånte og spottet oss, men Jehova gav oss fred i sinnet ved hjelp av sin ånd.

Vi ble overført til en annen by der vi ble satt i noen svært mørke og skitne celler. Toalettet i cellen min bestod av en bøtte som ble tømt en gang om dagen. Jeg ble dømt til åtte måneders fengsel fordi jeg ble antatt å være gruppens «lærer». Men en bror som satt i det samme fengselet, fikk advokaten sin til å ta seg av saken vår, og han klarte å få oss løslatt.

Et nytt liv

Da Emmanuel ble sluppet ut av fengselet, begynte han å besøke menigheter i Aten som reisende tilsynsmann. Jeg flyttet dit i 1947. Endelig traff jeg en stor gruppe Jehovas vitner — ikke bare menn, men også kvinner og barn. I juli 1947 ble jeg omsider døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Jeg drømte ofte om å bli misjonær og begynte på en kveldsskole for å lære engelsk. I 1950 ble jeg pioner. Mor kom for å bo hos meg, og hun tok også imot Bibelens sannhet. Hun forble et av Jehovas vitner helt til hun døde 34 år senere.

Samme år traff jeg John Marks (Markopoulos), en åndeligsinnet mann fra USA som nøt stor respekt. John var født i det sørlige Albania, og etter å ha utvandret til USA ble han et av Jehovas vitner. I 1950 var han i Hellas for å prøve å få visum til Albania — som på den tiden var blitt et lukket land under den strengeste form for kommunisme. Selv om John ikke hadde sett familien sin siden 1936, fikk han ikke innreisetillatelse til Albania. Det gjorde inntrykk på meg å se hans store iver i tjenesten for Jehova og hans inderlige kjærlighet til brorskapet. Vi giftet oss 3. april 1953. Deretter flyttet jeg sammen med ham til vårt nye hjem i New Jersey i USA.

 For å forsørge oss selv som heltidsforkynnere drev John og jeg et lite foretak ved kysten av New Jersey. Arbeidet bestod i å lage i stand frokost til fiskere i området. Vi arbeidet bare i sommermånedene, fra daggry til ni om morgenen. Ved å leve et enkelt liv og sette åndelige interesser på førsteplassen klarte vi å bruke det meste av tiden vår i forkynnelsesarbeidet. I årenes løp ble vi bedt om å flytte til forskjellige byer der det var stort behov for forkynnere. På disse stedene fikk vi med Jehovas hjelp anledning til å ta oss av interesserte, opprette menigheter og være med på å bygge Rikets saler.

Hjelp til brødre i nød

Snart åpnet det seg imidlertid en spennende mulighet for oss. Ansvarlige brødre ønsket å opprette kontakt med medkristne som bodde i balkanske land der vår virksomhet var forbudt. I årevis hadde Jehovas vitner i disse landene vært isolert fra det internasjonale brorskapet. De hadde fått lite eller ingen åndelig føde, og de møtte nådeløs motstand. De fleste av dem ble konstant overvåket, og mange var i fengsler eller arbeidsleirer. De hadde et presserende behov for bibelske publikasjoner, veiledning og oppmuntring. I én kodet melding som kom fra Albania, het det for eksempel: «Be til Herren for oss. Dør-til-dør-aksjon for å beslaglegge litteratur. De lar oss ikke studere. Tre personer internert.»

I november 1960 la vi så ut på en seks måneders reise for å besøke noen av disse landene. Det var helt klart at vi trengte «kraft som er over det normale», gudgitt mot,  frimodighet og kløkt for å gjennomføre oppdraget. (2. Korinter 4: 7) Vårt første reisemål var Albania. Vi kjøpte en bil i Paris og la i vei. Da vi kom til Roma, var det bare John som fikk visum til Albania. Jeg måtte fortsette til Aten og vente på ham.

John kom til Albania i slutten av februar 1961 og ble der til slutten av mars. I Tirana traff han 30 brødre. Så glade de ble for å få sårt tiltrengt litteratur og oppmuntring! De hadde ikke fått besøk utenfra på 24 år.

Disse brødrenes ulastelighet og utholdenhet gjorde inntrykk på John. Han fikk vite at mange hadde mistet jobben sin og var blitt internert fordi de ikke deltok i den kommunistiske statens virksomhet. Han ble særlig rørt da to brødre i 80-årene gav ham et bidrag på omkring 700 kroner til forkynnelsesarbeidet. I årevis hadde de lagt til side noe av den lille pensjonen sin.

Den siste dagen John var i Albania, var 30. mars 1961 — datoen for høytiden til minne om Jesu død. John holdt minnehøytidstalen for en forsamling på 37. Etter talen var brødrene raske til å geleide John ut bakdøren, og så kjørte de ham til havnebyen Durrës, der han gikk om bord i et tyrkisk handelsskip som skulle til Pireus i Hellas.

Jeg var glad for å ha ham tilbake i god behold. Nå kunne vi ta fatt på resten av vår farefulle reise. Vi besøkte tre andre balkanske land som hadde forbudt arbeidet vårt — et risikabelt foretagende, siden vi hadde med oss bibelsk litteratur, skrivemaskiner og andre forsyninger. Det var en glede for oss å få treffe noen svært lojale brødre og søstre som var villige til å risikere jobben sin, friheten sin og til og med livet sitt for Jehova. Deres nidkjærhet og ekte kjærlighet var en kilde til inspirasjon for oss. Det gjorde også inntrykk på oss å se hvordan Jehova gav dem «kraft som er over det normale».

Etter at vi hadde gjennomført det vi skulle, vendte vi tilbake til USA. I årene som fulgte, fortsatte vi å bruke forskjellige metoder for å prøve å sende litteratur til Albania og få mottatt rapporter om våre brødres virksomhet.

Ofte på reiser, i farer

Årene gikk, og da John døde 76 år gammel i 1981, ble jeg alene. Min niese Evangelia og hennes mann, George Orphanides, var så snille å la meg få bo hos dem, og de har gitt meg verdifull følelsesmessig og praktisk støtte hele tiden siden. De hadde selv erfart Jehovas støtte da de tjente under forbud i Sudan. *

Med tiden skulle det gjøres et nytt forsøk på å få kontakt med våre brødre i Albania. Siden min manns slektninger bodde der, ble jeg spurt om jeg var villig til å reise dit. Selvfølgelig var jeg det!

Etter flere måneders vedvarende anstrengelser klarte jeg i mai 1986 å få et visum fra den albanske ambassaden i Aten. Ambassadepersonalet gav meg klar beskjed om at hvis noe gikk galt, kunne jeg ikke regne med å få noe hjelp fra utenverdenen. Da jeg oppsøkte et reisebyrå for å kjøpe en flybillett til Albania, ble ekspeditøren målløs av forbløffelse. Uten å la meg avskrekke gikk jeg snart om bord i det eneste ukentlige flyet fra Aten til Tirana. Det var bare tre meget gamle albanere i det samme flyet; de hadde vært i Hellas for å få legebehandling.

Så snart flyet landet, ble jeg ført til en tom brakke som tjente som tollkontor. Min manns bror og søster, som selv ikke var Jehovas vitner, var villige til å hjelpe meg til å få kontakt med de få brødrene i landet. Ifølge loven måtte de informere lederen for lokalsamfunnet om min ankomst. Som følge av det ble jeg nøye overvåket av politiet. Min manns slektninger foreslo derfor at jeg skulle holde meg hjemme hos dem mens de lette etter to av de brødrene som bodde i Tirana.  Når de hadde funnet dem, skulle de ta dem med til meg.

Så vidt man visste, fantes det på den tiden ni innviede brødre i hele Albania. På grunn av mange års forbud, forfølgelse og nøye overvåkning var de blitt svært forsiktige av seg. De to brødrene hadde dype furer i ansiktet. Etter at jeg hadde vunnet deres tillit, var det første spørsmålet de hadde: «Hvor er Vakttårnet?» I årevis hadde de bare hatt to eksemplarer av eldre bøker — ikke engang en bibel.

De snakket lenge om de brutale tiltakene regimet hadde truffet mot dem. De fortalte om en avholdt bror som var fast bestemt på å holde seg politisk nøytral i et valg som nærmet seg. Siden staten kontrollerte alt, betydde dette at familien hans ikke ville få noen matrasjoner. Hans gifte barn og deres familier ville alle bli satt i fengsel, selv om de ikke hadde noe å gjøre med hans trosoppfatninger. Det ble sagt at medlemmer av denne brorens familie var så redde at de drepte ham natten før valget, kastet liket hans i en brønn og senere hevdet at han hadde fått panikk og hadde begått selvmord.

Det var hjerteskjærende å se hvor fattige disse brødrene var. Men da jeg prøvde å gi hver av dem en 20-dollarseddel, ville de ikke ta imot dem. De sa: «Vi vil bare ha åndelig føde.» Disse kjære brødrene hadde levd i flere tiår under et totalitært regime som ved hjelp av indoktrinering hadde klart å få mesteparten av befolkningen til å bli ateister. Men deres tro og besluttsomhet var like sterk som hos Jehovas vitner andre steder. Da jeg forlot Albania to uker senere, stod det virkelig klart for meg hvordan Jehova kan gi «kraft som er over det normale», selv under de aller vanskeligste forhold.

Jeg fikk også det privilegium å besøke Albania i 1989 og på nytt i 1991. Da det etter hvert ble tale- og religionsfrihet i landet, begynte tallet på tilbedere av Jehova å øke raskt. Den lille gruppen innviede kristne som var der i 1986, har nå vokst til over 2200 aktive forkynnere. Blant dem er Melpo, min manns søster. Kan det være noen tvil om at Jehova har velsignet sine trofaste tjenere?

Et rikt liv i Jehovas styrke

Når jeg ser tilbake, er jeg overbevist om at vårt arbeid — Johns og mitt — ikke har vært forgjeves. Vi brukte vår ungdoms kraft på den mest gagnlige måten. Vår løpebane i heltidstjenesten har vært mer meningsfylt enn noe annet vi kunne ha valgt å satse på. Jeg fryder meg over de mange kjære vennene vi har hjulpet til å bli kjent med Bibelens sannhet. Nå som jeg er oppe i årene, kan jeg av hele mitt hjerte oppfordre yngre mennesker til å ’tenke på sin Store Skaper i sin ungdoms dager’. — Forkynneren 12: 1.

Selv om jeg er 81 år, er jeg fremdeles i stand til å tjene som heltidsforkynner av det gode budskap. Jeg står tidlig opp og forkynner for folk på bussholdeplasser, på parkeringsplasser, på gaten, i butikker og i parker. Alderdommens plager gjør livet vanskelig, men mine kjærlige åndelige brødre og søstre — min store åndelige familie — så vel som min nieses familie har vist seg å være til stor hjelp for meg. Framfor alt har jeg lært at «den kraft som er over det normale, [er] Guds og ikke den som er fra oss selv». — 2. Korinter 4: 7.

[Fotnoter]

[Bilde på side 25]

Over: John (lengst til venstre), jeg (i midten), min bror Emmanuel (til venstre for meg) og moren vår (til venstre for Emmanuel), sammen med en gruppe betelitter i Aten i 1950

[Bilde på side 25]

Til venstre: John og jeg utenfor vårt lille foretak ved kysten av New Jersey i 1956

[Bilde på side 26]

Områdestevne i Tirana i Albania i 1995

[Bilde på side 26]

Betel-komplekset i Tirana i Albania, fullført i 1996

[Bilde på side 26]

Over: En artikkel fra et nummer av «Vakttårnet» fra 1940 som ble oversatt til albansk i all hemmelighet

[Bilde på side 26]

Sammen med min niese Evangelia Orphanides (til høyre) og hennes mann, George