Livshistorie

Jeg har villet tjene med en selvoppofrende ånd

FORTALT AV DON RENDELL

Jeg var bare fem år gammel da mor døde i 1927. Hennes tro hadde likevel stor innvirkning på livet mitt. Hvordan var det mulig?

MOR var et trofast medlem av den anglikanske kirke da hun giftet seg med far, som var yrkessoldat. Dette var før den første verdenskrig. Den første verdenskrig brøt ut i 1914, og mor kritiserte presten for at han rekrutterte folk til hæren fra prekestolen. Hva svarte presten? «Gå hjem, og ikke plag deg selv med slike spørsmål!» Hun var ikke fornøyd med det svaret.

I 1917, da krigen raste som verst, gikk mor for å se «Skapelsens fotodrama». Hun ble overbevist om at hun hadde funnet sannheten, og meldte seg straks ut av kirken for å slutte seg til bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Hun gikk på møtene i en menighet i Yeovil, den byen som lå nærmest landsbyen vår, West Coker, i det engelske grevskapet Somerset.

Mor gjorde snart sine tre søstre kjent med sin nyfunne tro. Eldre medlemmer av menigheten i Yeovil har fortalt meg hvordan mor og søsteren Millie ivrig syklet rundt i det vidstrakte landdistriktet og leverte bibelstudiebøkene Studier i Skriften. Dessverre fikk mor tuberkulose og ble sengeliggende de siste 18 månedene av sitt liv. Den gangen fantes det ingen kur mot tuberkulose.

Selvoppofrelse i praksis

Tante Millie, som bodde hos oss på den tiden, pleiet mor da hun ble syk, og hun tok seg av meg og min sju år gamle søster, Joan.  Da mor døde, tilbød tante Millie seg straks å ta hånd om oss barna. Far, som var glad for å bli fritatt for dette ansvaret, gikk villig med på at tante Millie skulle bo fast hos oss.

Vi var blitt glad i tante og var lykkelige over at hun skulle bli værende hos oss. Men hvorfor tok hun en slik avgjørelse? Mange år senere fortalte tante Millie oss at hun visste at hun var forpliktet til å bygge på den grunnvollen som mor hadde lagt — å lære Joan og meg Bibelens sannhet — noe hun forstod at far aldri ville komme til å gjøre, ettersom han ikke var interessert i religion.

Senere fikk vi også vite at tante Millie hadde tatt en annen, svært personlig avgjørelse. For å kunne ta seg av oss på en ordentlig måte ville hun aldri gifte seg. For en selvoppofrelse! Joan og jeg har all grunn til å være dypt takknemlig mot henne. Alt det tante Millie lærte oss, og det fine eksemplet hun var for oss, har vi aldri glemt.

Jeg må treffe en avgjørelse

Joan og jeg gikk på den anglikanske kirkes landsbyskole. Overfor skolens kvinnelige rektor gjorde tante Millie det helt klart hvilket standpunkt hun inntok når det gjaldt vår religiøse opplæring. Når de andre barna skulle i kirken, drog vi hjem, og når presten kom til skolen for å gi religionsundervisning, satt vi for oss selv og fikk skriftsteder som vi skulle lære utenat. Dette ble til nytte for meg, for disse skriftstedene har jeg aldri glemt.

Da jeg var 14 år, sluttet jeg på skolen og gikk i lære i fire år på en ostefabrikk på stedet. Jeg lærte også å spille piano, og musikk og selskapsdans ble min hobby. Selv om Bibelens sannhet var rotfestet i hjertet mitt, virket den fremdeles ikke motiverende på meg. Så en dag i mars 1940 bad et eldre Jehovas vitne meg om å være med henne på et stevne i Swindon, cirka elleve mil unna. Albert D. Schroeder, som var avdelingstjener for Jehovas vitner i Storbritannia, holdt det offentlige foredraget. Dette stevnet viste seg å bli vendepunktet for meg.

Den annen verdenskrig raste. Hva gjorde jeg med livet mitt? Jeg bestemte meg for å dra tilbake til Rikets sal i Yeovil. På det første møtet jeg overvar, ble gatearbeid introdusert. Selv om min kunnskap var begrenset, tilbød jeg meg å være med på dette. Mange av mine såkalte venner ble svært forbauset da de så meg, og de gjorde narr av meg når de gikk forbi.

I juni 1940 ble jeg døpt i byen Bristol. Før det var gått en måned, begynte jeg som alminnelig pioner — en heltidsforkynner. Så glad jeg var da søsteren min en tid senere også ble døpt i vann som symbol på sin innvielse!

Pionertjeneste i krigstid

Året etter at krigen begynte, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Ettersom jeg var registrert som militærnekter i Yeovil, måtte jeg møte for en domstol i Bristol. Jeg hadde sluttet meg til John Wynn i pionertjenesten i Cinderford i Gloucestershire, og deretter tjente vi i Haverfordwest og i Carmarthen i Wales. * Senere, i et rettslig avhør i Carmarthen, ble jeg dømt til å sone tre måneder i et fengsel i Swansea. I tillegg måtte jeg betale en bot på 25 pund — et  betydelig beløp på den tiden. Senere fikk jeg ytterligere tre måneders fengsel fordi jeg ikke hadde betalt denne boten.

Under et tredje avhør ble jeg spurt: «Vet du ikke at Bibelen sier: ’Betal til keiseren de ting som keiserens er’?» «Jo, jeg vet det,» svarte jeg, «men jeg vil gjerne fullføre det verset: ’og til Gud de ting som Guds er.’ Det er det jeg gjør.» (Matteus 22: 21) Noen uker senere fikk jeg et brev hvor det stod at jeg var fritatt for militærtjeneste.

I begynnelsen av 1945 ble jeg innbudt til å bli medlem av Betel-familien i London. Vinteren etter kom Nathan H. Knorr, som ledet organiseringen av det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, og hans sekretær, Milton G. Henschel, til London. Åtte unge brødre fra Storbritannia skulle gjennomgå den åttende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer. Jeg var en av dem.

Sendt ut som misjonær

Den 23. mai 1946 drog vi ut fra den lille havnebyen Fowey i Cornwall med et av de såkalte Liberty-skipene som ble bygd under krigen. Havnefogden, kaptein Collins, var et av Jehovas vitner, og idet vi forlot kaien, satte han i gang en sirene. Det var naturligvis med blandede følelser vi så kysten av England forsvinne. Turen over Atlanterhavet var ekstremt tøff, men 13 dager senere var vi trygt framme i USA.

Å overvære det åtte dager lange stevnet med temaet «Glade nasjoners teokratiske sammenkomst» i Cleveland i Ohio fra 4. til 11. august 1946 var en uforglemmelig opplevelse. Åtti tusen stevnedeltakere var til stede, deriblant 302 fra 32 andre land. På dette stevnet ble bladet Våkn opp! * og bibelstudieboken «Gud er sanndru» presentert for de begeistrede tilhørerne.

Vi ble uteksaminert fra Gilead i 1947, og Bill Copson og jeg ble sendt til Egypt. Men før vi drog, fikk jeg god opplæring i kontorarbeid av Richard Abrahamson ved Betel i Brooklyn. Vi gikk i land i Alexandria, og jeg vente meg snart til Midtøstens levemåte. Det å lære arabisk var imidlertid en utfordring, og jeg måtte bruke vitnesbyrdskort på fire språk.

Bill Copson ble i Egypt i sju år, men jeg fikk ikke fornyet visumet mitt etter det første året og måtte derfor forlate landet. Jeg ser tilbake på dette året i misjonærtjenesten som det mest produktive året i mitt liv. Jeg hadde den glede å lede mer enn 20 hjemmebibelstudier hver uke, og noen av dem som lærte sannheten den gangen, er fremdeles aktive lovprisere av Jehova. Fra Egypt ble jeg sendt til Kypros.

Kypros og Israel

Jeg begynte å studere et nytt språk, gresk, og å sette meg inn i den lokale dialekten. Litt senere, da Anthony Sideris ble bedt om å flytte til Hellas, ble jeg utnevnt til å føre tilsyn med arbeidet på Kypros. På den tiden førte avdelingskontoret på Kypros også tilsyn med  arbeidet i Israel, og fra tid til annen fikk jeg og andre brødre anledning til å besøke de få vitnene der.

Første gang jeg var i Israel, holdt vi et lite stevne i en restaurant i Haifa. Det var 50—60 til stede. Vi delte dem inn i grupper etter nasjonalitet og framførte stevneprogrammet på seks forskjellige språk! En annen gang, i Jerusalem, viste jeg en film som var laget av Jehovas vitner, og holdt et offentlig foredrag som ble positivt omtalt i den engelskspråklige avisen.

Det var omkring 100 Jehovas vitner på Kypros på den tiden, og de måtte kjempe en hard kamp for troen. Pøbler anført av prester fra den gresk-ortodokse kirke forstyrret stevnene våre, og det å bli steinet når vi forkynte i landdistriktene, var en ny erfaring for meg. Jeg måtte lære å komme meg kjapt unna! Midt oppi denne voldelige motstanden var det trosstyrkende at det ble sendt flere misjonærer til øya. Dennis og Mavis Matthews og Joan Hulley og Beryl Heywood sluttet seg til meg i Famagusta, mens Tom og Mary Goulden og Nina Constanti, en kypriot som var født i London, drog til Limassol. Samtidig ble også Bill Copson overflyttet til Kypros, og senere sluttet Bert og Beryl Vaisey seg til ham.

Jeg tilpasser meg endrede omstendigheter

I slutten av 1957 ble jeg syk og kunne ikke fortsette i misjonærtjenesten. Vemodig bestemte jeg meg for å dra tilbake til England, slik at jeg kunne gjenvinne helsen. Der fortsatte jeg i pionertjenesten fram til 1960. Søsteren min og mannen hennes var så vennlige å la meg få bo hos dem, men tingene hadde forandret seg. Joan syntes at situasjonen ble stadig vanskeligere. I tillegg til at hun hadde sin egen familie, mann og datter, hadde hun dratt kjærlig omsorg for far og tante Millie i de 17 årene jeg hadde vært borte. De var nå eldre og ikke friske. Det var tydelig at det var behov for at jeg fulgte min tantes eksempel med hensyn til å være selvoppofrende, så jeg ble hos min søster helt til både tante og far døde.

Det ville ha vært så lett å slå seg ned i England, men etter å ha tatt det med ro en kort tid, følte jeg meg forpliktet til å dra tilbake til misjonæroppdraget mitt. Hadde ikke, når alt kom til alt, Jehovas organisasjon brukt en god del penger på å lære meg opp? Så i 1972 betalte jeg selv reisen tilbake til Kypros og begynte å tjene som pioner der igjen.

Nathan H. Knorr kom for å treffe forberedelser til et områdestevne som skulle holdes året etter. Da han fant ut at jeg hadde kommet tilbake, anbefalte han at jeg skulle utnevnes til kretstilsynsmann for hele øya, et privilegium jeg hadde i fire år. Det var en utfordrende oppgave, for det betydde at jeg måtte snakke gresk det meste av tiden.

En vanskelig tid

Jeg bodde sammen med Paul Andreou, et gresktalende vitne fra Kypros. Vi bodde i landsbyen Karakoumi, like øst for Kyrenia, som ligger på nordkysten. Avdelingskontoret på Kypros lå i Nikosia, sør for Kyreniafjellene.  Jeg oppholdt meg i Nikosia da det fant sted et kupp i begynnelsen av juli 1974. Hensikten var å avsette president Makarios, og jeg så palasset hans gå opp i flammer. Da det ble trygt å reise, skyndte jeg meg tilbake til Kyrenia, hvor vi holdt på med forberedelsene til et kretsstevne. To dager senere hørte jeg den første bomben bli sluppet over havnen, og jeg så at himmelen var full av helikoptre som hadde med seg invaderende tropper fra Tyrkia.

Fordi jeg var britisk statsborger, tok tyrkiske soldater meg med til utkanten av Nikosia, hvor jeg ble forhørt av FN-personell. De tok kontakt med avdelingskontoret. Deretter stod jeg overfor en skremmende opplevelse. Jeg skulle gå innimellom en mengde sammenviklede telefonkabler og elektriske kabler bort til de forlatte husene på den andre siden av ingenmannsland. Så glad jeg var for at min kommunikasjonslinje med Jehova Gud ikke kunne bli brutt! Mine bønner holdt meg oppe gjennom noe av det mest skremmende jeg noen gang har opplevd.

Jeg hadde mistet alt jeg eide, men jeg var glad for å være i sikkerhet på avdelingskontoret. Denne situasjonen varte imidlertid ikke lenge. I løpet av noen dager hadde de invaderende styrkene tatt kontrollen over den nordlige tredjedelen av øya. Vi måtte forlate Betel og flyttet til Limassol. Jeg var glad for å kunne arbeide der sammen med et utvalg som var blitt opprettet for å ta seg av de 300 brødrene som var blitt berørt av urolighetene. Mange av dem hadde mistet hjemmet sitt.

Ytterligere forandringer i mitt oppdrag

I januar 1981 bad det styrende råd meg om å flytte til Hellas og bli medlem av Betel-familien i Aten, men innen året var omme, var jeg tilbake på Kypros og ble utnevnt til koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Andreas Kontoyiorgis og hans kone, Maro, kyprioter som var blitt sendt fra London, viste seg å være «en styrkende hjelp» for meg. — Kolosserne 4: 11.

Ved slutten av et besøk som Theodore Jaracz avla som sonetilsynsmann i 1984, fikk jeg et brev fra det styrende råd. Der stod det: «Når bror Jaracz har avsluttet sitt besøk, vil vi gjerne at du blir med ham til Hellas.» Det var ikke oppgitt noen grunn, men da vi kom til Hellas, ble et annet brev fra det styrende råd lest opp for utvalget ved avdelingskontoret. I brevet ble jeg utnevnt til koordinator for utvalget ved avdelingskontoret der i landet.

På denne tiden stod vi overfor visse problemer på grunn av frafall. Det var dessuten mange som ble anklaget for ulovlig proselyttmakeri. Hver dag ble noen av Jehovas tjenere arrestert og stilt for retten. For et privilegium det var å bli kjent med brødre og søstre som hadde bestått den prøven deres ulastelighet ble satt på i denne tiden! Noen av sakene  deres ble senere behandlet av Den europeiske menneskerettighetsdomstol, og man har oppnådd enestående resultater som har hatt god innvirkning på forkynnelsesarbeidet i Hellas. *

Mens jeg tjente i Hellas, fikk jeg mulighet til å overvære minneverdige stevner i Aten og i Tessalonika og på øyene Rodos og Kreta. Det var fire lykkelige, fruktbare år, men en annen forandring var på gang. I 1988 vendte jeg tilbake til Kypros.

Kypros og tilbake til Hellas

Mens jeg hadde vært borte fra Kypros, hadde brødrene der fått tak i en ny eiendom som kunne brukes til avdelingskontor. Den lå i Nissou, noen kilometer fra Nikosia. Carey Barber fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn holdt innvielsestalen. Forholdene på øya var mer stabile nå, og jeg var glad for å være tilbake — men tingene skulle snart komme til å forandre seg.

Det styrende råd hadde godkjent planene om å bygge et nytt Betel-hjem i Hellas, noen kilometer nord for Aten. Ettersom jeg snakket både engelsk og gresk, ble jeg i 1990 innbudt til å komme tilbake og være tolk på byggeplassen for familien av internasjonale tjenere som arbeidet der. Jeg husker ennå den gleden det var å være på byggeplassen klokken seks om morgenen om sommeren og ønske velkommen flere hundre greske brødre og søstre som hadde meldt seg frivillig til å arbeide sammen med bygningsarbeiderne. Jeg vil alltid bevare minnene om den glede og den iver de viste.

Gresk-ortodokse prester og deres tilhengere prøvde å komme seg inn på byggeplassen og forstyrre arbeidet vårt, men Jehova hørte bønnene våre, og vi ble beskyttet. Jeg var med på byggeprosjektet fram til det nye Betel-hjemmet ble innviet den 13. april 1991.

Jeg støtter min kjære søster

Året etter drog jeg tilbake til England på ferie. Jeg bodde hos søsteren min og mannen hennes. Mens jeg var der, fikk svogeren min sørgelig nok to hjerteinfarkt og døde. Joan hadde gavmildt støttet meg i de årene jeg var misjonær. Det gikk knapt en uke uten at hun skrev et oppmuntrende brev til meg. For en velsignelse en slik kontakt er for misjonærene! Nå var hun enke, hadde sviktende helse og trengte støtte. Hva skulle jeg gjøre?

Joans datter, Thelma, og mannen hennes støttet allerede en annen trofast enke i menigheten — en av våre kusiner, som var dødssyk. Så etter å ha bedt mye bestemte jeg meg for at jeg skulle bli igjen for å hjelpe og ta meg av Joan. Det var ikke lett å gjøre denne forandringen, men jeg har det privilegium å tjene som eldste i Pen Mill, en av de to menighetene i Yeovil.

Brødre som jeg har tjent sammen med i utlandet, holder regelmessig kontakt med meg ved hjelp av telefon og brev, og det er jeg svært takknemlig for. Hvis jeg noen gang skulle gi uttrykk for at jeg ønsker å dra tilbake til Hellas eller Kypros, vet jeg at jeg straks ville få billetten tilsendt. Men jeg er nå 80 år gammel, og verken synet eller helsen er som før. Det er frustrerende ikke å kunne være så aktiv som jeg var tidligere, men de årene jeg tjente på Betel, hjalp meg til å utvikle mange vaner som jeg har nytte av i dag. Jeg leser for eksempel alltid dagsteksten før frokost. Jeg lærte også å komme overens med folk og å bli glad i dem — nøkkelen til en vellykket misjonærtjeneste.

Når jeg ser tilbake på de rundt 60 begivenhetsrike årene jeg har brukt i lovprisningen av Jehova, vet jeg at det å være opptatt i heltidstjenesten gir oss den største beskyttelse og den beste utdannelse vi kan få. Jeg kan av hele mitt hjerte si det samme som David sa til Jehova: «Du har vist deg å være en sikker høyde for meg og et tilfluktssted på min trengsels dag.» — Salme 59: 16.

[Fotnoter]

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

HELLAS

Aten

KYPROS

Nikosia

Kyrenia

Famagusta

Limassol

[Bilde på side 21]

Mor i 1915

[Bilde på side 22]

Jeg (nummer fire fra venstre) og andre brødre fra Gileads åttende klasse på taket av Brooklyn Betel i 1946

[Bilde på side 23]

Sammen med tante Millie da jeg første gang kom tilbake til England