Balsamering — er det noe for de kristne?

Den trofaste patriarken Jakob kom med denne siste anmodningen da livet hans gikk mot slutten: «Begrav meg hos mine fedre i den hulen som ligger på hetitten Efrons mark, i den hulen som ligger på Makpela-marken, som ligger foran Mamre i Kanaans land.» — 1. Mosebok 49: 29—31.

JOSEF respekterte sin fars ønske og benyttet seg av en skikk som var utbredt i Egypt på den tiden. Han befalte «sine tjenere, legene, å balsamere hans far». Ifølge beretningen i 1. Mosebok, kapittel 50, brukte legene 40 dager på å behandle liket, så mange dager som de vanligvis brukte på balsameringen. Balsameringen av Jakob gjorde det mulig for den store, saktegående karavanen som bestod av familiemedlemmer og egyptiske embetsmenn, å reise cirka 40 mil for å begrave Jakob i Hebron. — 1. Mosebok 50: 1—14.

Kan det tenkes at man kommer til å finne Jakobs balsamerte kropp en gang? Sjansene er i beste fall meget små. Israel var et vannrikt område, noe som begrenser hva slags arkeologiske kulturgjenstander som blir funnet der. (2. Mosebok 3: 8) Gamle gjenstander av metall og stein finnes det mange av, men mesteparten av de mer ømtålige tingene, som stoff, lær og balsamerte lik, har ikke motstått fuktighet og tidens tann.

Hva er egentlig balsamering? Hvorfor har det vært praktisert? Er det noe for de kristne?

Hvor oppstod skikken?

Balsamering kan best beskrives som behandling av en død kropp, av menneske eller dyr, slik at den ikke råtner. Historikere heller til den oppfatning at balsameringen oppstod i Egypt, men at også assyrerne, perserne og skyterne i gammel tid balsamerte sine døde. Kanskje den første interessen for balsamering og eksperimentering med det begynte fordi man oppdaget at lik som var blitt begravet i ørkensand, var blitt naturlig bevart. En slik grav ville hindre fuktighet og luft i å nå liket og ville dermed redusere forråtnelsen. Noen har lansert den teori at balsamering fikk sin begynnelse da man oppdaget at døde kropper ble bevart i natron (natriumhydrogenkarbonat), et syrenøytraliserende stoff som det finnes mye av i og omkring Egypt.

Målet til en som balsamerer, er rett og slett å avbryte den naturlige bakteriologiske prosessen som begynner noen timer etter at døden inntreffer, og som får liket til å råtne. Hvis denne prosessen forhindres, vil forråtnelsen stanse eller i det minste forsinkes betraktelig.  Tre ting er sentrale, nemlig å bevare liket i en livaktig tilstand, å hindre forråtnelse og å gjøre liket motstandsdyktig mot insekters ødeleggende virkning.

Egypterne i gammel tid balsamerte sine døde først og fremst av religiøse grunner. Deres forestilling om et liv etter døden var knyttet til et ønske om å fortsette å ha kontakt med den fysiske verden. De trodde at kroppen deres skulle brukes i all evighet, og at de ville få livet tilbake. Enda så vanlig det var med balsamering, har man til dags dato ikke funnet noen egyptisk beretning om hvordan balsameringen ble gjort. Den beste beskrivelsen man har, er den som den greske historieskriveren Herodot skrev ned på 400-tallet f.v.t. Det er blitt gjort forsøk på oppnå de samme resultatene som i gammel tid, ved å benytte den framgangsmåten som Herodot beskrev, men ifølge rapporter har ikke disse forsøkene vært særlig vellykkede.

Er det noe for de kristne?

Jakob ble balsamert av noen som ikke hadde samme religiøse tro som ham. Men vi kan neppe forestille oss at Josef bad om de bønnene og ritualene som sannsynligvis var forbundet med de fleste balsameringer i Egypt på den tiden, da han overlot sin fars kropp til legene. Både Jakob og Josef var menn som hadde sterk tro. (Hebreerne 11: 21, 22) Selv om det tydeligvis ikke var Jehova som krevde at Jakobs lik skulle bevares, sier ikke Bibelen noe negativt om det som skjedde. Balsameringen av Jakob var ikke ment som et mønster for nasjonen Israel eller for den kristne menighet. Guds Ord inneholder faktisk ingen konkrete instrukser i forbindelse med dette spørsmålet. Etter at Josef ble balsamert i Egypt, nevner ikke Bibelen denne skikken flere ganger. — 1. Mosebok 50: 26.

De dårlig bevarte menneskerestene som man har funnet i graver i Palestina, vitner om at det ikke var vanlig blant hebreerne å balsamere de døde, i hvert fall ikke for å bevare dem i lengre tid. Lasarus ble for eksempel ikke balsamert. Selv om han var ombundet med tøystrimler, gav tilskuerne uttrykk for bekymring da den steinen som lå foran inngangen til graven, skulle rulles bort. Fordi det var fire dager siden Lasarus hadde dødd, var søsteren hans sikker på at det ville lukte da graven ble åpnet. — Johannes 11: 38—44.

Ble Jesus Kristus balsamert? Evangelieberetningene støtter ikke en slik konklusjon. På den tiden var det vanlig blant jødene å stelle et lik med krydderier og parfymerte oljer før det ble gravlagt. Nikodemus hadde for eksempel med seg en stor mengde krydderier som skulle brukes til å berede Jesu legeme. (Johannes 19: 38—42) Hvorfor så mye krydderier? Det kan ha vært oppriktig kjærlighet til Jesus og respekt for ham som fikk Nikodemus til å være så gavmild. Vi trenger ikke å trekke den slutning at disse krydderiene ble brukt for å bevare liket.

Vil en kristen ha innvendinger mot balsamering? Realistisk sett forsinker balsameringen bare det uunngåelige. Vi er blitt til av støv, og til støv vender vi tilbake når vi dør. (1. Mosebok 3: 19) Men hvor lang tid kommer det til å gå fra døden inntreffer, til begravelsen? Hvis det skal komme familiemedlemmer og venner langveisfra og noen av dem ønsker å se den døde, må jo liket til en viss grad balsameres.

 Bibelsk sett er det altså ingen grunn til bekymring hvis lokale bestemmelser skulle kreve at liket blir balsamert, eller hvis noen i familien skulle ønske at det blir gjort. «De døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9: 5) Hvis de er i Guds minne, vil de bli oppreist til liv i hans lovte, nye verden. — Job 14: 13—15; Apostlenes gjerninger 24: 15; 2. Peter 3: 13.

[Ramme/bilde på side 31]

BALSAMERING — FØR OG NÅ

Hva slags balsamering et lik fikk i det gamle Egypt, var avhengig av familiens status. En velstående familie ville sannsynligvis ha valgt denne prosedyren:

Hjernen ble trukket ut gjennom neseborene ved hjelp av et metallinstrument. Så ble kraniet behandlet med forskjellige medikamenter. Neste skritt innebar å fjerne alle indre organer bortsett fra hjertet og nyrene. For å få adgang til buken måtte det gjøres et snitt i liket, men dette ble betraktet som en synd. For å omgå dette dilemmaet utpekte de egyptiske balsamererne en person til «skjærer», og han skulle gjøre snittet. Han flyktet straks dette var gjort, for forbannelser og steinkasting var straffen for den som gjorde seg skyldig i denne såkalte forbrytelsen.

Etter at bukhulen var blitt tømt, ble den grundig vasket. Historieskriveren Herodot skrev: «Så fyller de likets buk med ren, revet myrra, med kassia og annet røkelsesstoff — bortsett fra virak — og syr den sammen igjen.»

Så ble liket tørket ut ved at det fikk ligge i natron i 70 dager. Liket ble deretter vasket og omhyggelig svøpt i linbind. Linbindene ble så innsmurt med en harpiks eller et slags gummiaktig stoff som fungerte som lim, og mumien ble lagt i en overdådig dekorert trekiste som hadde menneskeform.

I dag trenger det ikke å ta mer enn noen timer å utføre en balsamering. Det blir vanligvis gjort ved at man sprøyter inn en passende mengde balsamerende væske i blodårene, bukhulen og brysthulen. I årenes løp er det blitt utviklet og brukt mange forskjellige oppløsninger. Men av økonomiske og sikkerhetsmessige hensyn er det som oftest en oppløsning som inneholder formaldehyd, som blir brukt i balsamering.

[Bilde]

Tut-ankh-Amons kiste i gull