Valdenserne — fra kjetteri til protestantisme

Det var år 1545 i vakre Lubéron i Provence i Sør-Frankrike. En hær var samlet for å utføre et grusomt oppdrag framkalt av religiøs intoleranse. En uke med blodsutgytelser fulgte.

LANDSBYER ble jevnet med jorden, og innbyggere ble fengslet eller drept. Forferdelige grusomheter ble begått av brutale soldater i en massakre som fikk Europa til å grøsse. Omkring 2700 menn ble drept, og 600 ble sendt for å arbeide på galeiene. I tillegg kom de lidelsene som kvinner og barn gjennomgikk. Den hærføreren som gjennomførte dette blodige felttoget, ble rost av den franske kongen og av paven.

Reformasjonen hadde allerede splittet Tyskland da den katolske kong Frans I av Frankrike, som var bekymret fordi protestantismen bredte seg, gjorde en undersøkelse angående de såkalte kjetterne i sitt land. Myndighetspersonene i Provence fant ikke bare noen få isolerte tilfeller av kjetteri, men oppdaget hele landsbyer med religiøse dissidenter. Det ble vedtatt et edikt om å utrydde dette kjetteriet, og derfor fant denne massakren sted i 1545.

Hvem var disse kjetterne? Og hvorfor ble de gjenstand for voldelig religiøs intoleranse?

Fra rikdom til fattigdom

De som ble drept i massakren, tilhørte en religiøs bevegelse som startet allerede på 1100-tallet, og som fantes i en stor del av Europa. Den måten bevegelsen ble utbredt på og overlevde på i flere århundrer, gjør den unik i de religiøse dissidenters historie. De fleste historikere er enige om at bevegelsen hadde sin begynnelse omkring 1170. I den franske byen Lyon ble en velstående kjøpmann som het Valdés, svært interessert i å lære om hvordan man kan behage Gud. Han ordnet med økonomisk underhold for sin familie og oppgav sin rikdom for å forkynne evangeliet. Det som fikk ham til å gjøre det, var tydeligvis det at Jesus Kristus hadde rådd en rik mann til å selge det han eide, og gi til  de fattige. (Matteus 19: 16—22) I løpet av kort tid fikk Valdés flere tilhengere, og de ble senere kjent som valdenserne. *

Fattigdom, forkynnelse og Bibelen var det viktigste i Valdés’ liv. Det å protestere mot geistlighetens velstand var ikke noe nytt. Flere geistlige dissentere hadde i en tid skarpt kritisert kirkens korrupte handlinger og dens misbruk av sin autoritet. Men Valdés var lekmann, og det var også de fleste av hans tilhengere. Det er uten tvil det som er grunnen til at han følte at det var nødvendig å få Bibelen på folkespråket. Siden kirkens latinske oversettelse av Bibelen bare var tilgjengelig for geistligheten, gav Valdés noen i oppdrag å oversette evangeliene og andre av Bibelens bøker til franco-provençalsk, det språket som ble talt av det jevne folk i det østlige Midt-Frankrike. * Fordi «De fattige fra Lyon» ville handle etter Jesu påbud, begynte de å forkynne offentlig. (Matteus 28: 19, 20) Historikeren Gabriel Audisio forklarer at det at valdenserne var så ivrige etter å forkynne offentlig, ble det avgjørende spørsmålet i kirkens holdning overfor dem.

Fra katolikker til kjettere

På den tiden var det å forkynne forbeholdt geistligheten, og kirken tiltok seg retten til å innvilge tillatelser til å forkynne. Geistligheten betraktet valdenserne som uvitende og ulærde, men i 1179 søkte Valdés pave Alexander III om offisiell tillatelse til å forkynne. Tillatelsen ble gitt, men på den betingelse at stedets prester var enige i den. Historikeren Malcolm Lambert skriver at dette «var så godt som et fullstendig avslag». Og erkebiskopen av Lyon, Jean Bellesmains, forbød formelt lekmannsforkynnelse. Valdés svarte med å sitere Apostlenes gjerninger 5: 29: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Fordi han nektet å føye seg etter forbudet, ble han i 1184 ekskommunisert av kirken.

Selv om valdenserne ble forvist fra Lyon bispedømme og jaget ut av byen, ser det ut til at den første fordømmelsen til en viss grad bare var teoretisk. Mange vanlige folk beundret valdenserne for deres oppriktighet og deres levemåte, og selv biskoper fortsatte å snakke med dem.

Ifølge historikeren Euan Cameron ser det ut til at de valdensiske forkynnerne ikke «motsatte seg romerkirken bare for å motsette seg den». Det var rett og slett slik at de «ønsket å forkynne og undervise». Historikere sier at bevegelsen praktisk talt ble drevet til kjetteri av en rekke dekreter som gradvis og varig utestengte dem. Kirkens fordømmelser nådde sitt høydepunkt i 1215, da det fjerde laterankonsil bannlyste valdenserne. Hvordan påvirket dette deres forkynnelse?

De går under jorden

Valdés døde i 1217, og forfølgelsen spredte hans tilhengere ut over dalene i de franske  alper, Tyskland, Nord-Italia og Mellom- og Øst-Europa. Forfølgelsen førte også til at valdenserne bosatte seg på landet, og dette begrenset deres forkynnervirksomhet.

I 1229 avsluttet den katolske kirke sitt korstog mot katarene (albigenserne) i Sør-Frankrike. * Valdenserne ble de neste som ble utsatt for slike angrep. Inkvisisjonen rammet snart alle kirkens motstandere. Frykt førte til at valdenserne gikk under jorden, og i 1230 forkynte de ikke lenger offentlig. Audisio forklarer: «I stedet for å lete etter nye får . . . viet de seg til å ta vare på de nyomvendte for å hjelpe dem til å bevare troen til tross for presset og forfølgelsen utenfra.» Han legger til at «forkynnelsen fortsatte å være viktig, men i praksis var den blitt fullstendig forandret».

Deres tro og religiøse liv

På 1300-tallet hadde valdenserne utviklet et skille mellom forkynnerne og de andre troende. Nå var det bare godt opplærte menn som deltok i forkynnelsesarbeidet. Disse omvandrende predikantene ble senere kjent som barbes (onkler).

Disse «onklene», som besøkte valdensiske familier i deres hjem, arbeidet hovedsakelig for å holde bevegelsen i live, ikke for å utbre den. Alle som var «onkler», kunne lese og skrive, og deres opplæring, som tok opptil seks år, var basert på Bibelen. Det at de brukte Bibelen på folkespråket, hjalp dem til å forklare den for hjorden sin. Til og med motstandere innrømmet at valdenserne, og også barna deres, hadde en sterk bibelkultur, og at de kunne sitere store deler av Skriftene.

De tidlige valdenserne tok blant annet avstand fra løgn, læren om skjærsilden, messer for de døde, avlat og dyrkelsen av Maria og helgener. Og de feiret Herrens aftensmåltid, eller nattverden, én gang i året. Ifølge Lambert var deres form for tilbedelse «i virkeligheten den alminnelige lekmanns religion».

«Et dobbeltliv»

Valdensiske samfunn var sammensveist. Valdenserne giftet seg innenfor bevegelsen, og i århundrenes løp skapte dette valdensiske slektsnavn. I sin kamp for å overleve forsøkte valdenserne å skjule sine synspunkter. Hemmeligholdelsen av deres religiøse tro og skikker gjorde det enkelt for motstanderne å komme med grove beskyldninger mot dem. De påstod for eksempel at valdenserne drev med djevledyrkelse. *

Én måte valdenserne forsøkte å imøtegå slike beskyldninger på, var å inngå kompromiss og praktisere det historikeren Cameron kaller «minimal tilpasning» til den katolske religionsutøvelse. Mange valdensere skriftet for katolske prester, deltok i messer, brukte vievann og reiste til og med på pilegrimsferder. Lambert skriver: «I mange henseender gjorde de det samme som sine katolske naboer.» Audisio sier rett ut at valdenserne etter hvert «levde et dobbeltliv». Han legger til: «På den ene side oppførte de seg utad som katolikker for å kunne leve et forholdsvis fredelig liv; på den annen side fulgte de en del seremonier og vaner seg imellom som sikret at bevegelsen fortsatte å eksistere.»

Fra kjetteri til protestantisme

På 1500-tallet førte reformasjonen til radikale forandringer på Europas religiøse scene. Ofre for intoleranse kunne enten søke juridisk anerkjennelse i sitt eget land eller emigrere for å lete etter gunstigere forhold. Hva som var kjetteri, ble ikke så viktig lenger, siden det var så mange som hadde begynt å  sette spørsmålstegn ved de etablerte religionenes rettroenhet.

Så tidlig som i 1523 nevnte den velkjente reformatoren Martin Luther valdenserne. I 1526 brakte en av deres «onkler» nyheter om den religiøse utviklingen i Europa med seg tilbake til Alpene. Dette ble etterfulgt av en periode med meningsutvekslinger mellom protestanter og valdensere. Protestantene oppfordret valdenserne til å finansiere den første oversettelsen av Bibelen som ble oversatt fra originalspråkene til fransk. Den ble trykt i 1535 og ble senere kjent som Olivétan-bibelen. Men ironisk nok var det de færreste valdensere som kunne fransk.

Ettersom forfølgelsen fra den katolske kirke fortsatte, var det mange valdensere og protestantiske immigranter som bosatte seg i Provence i Sør-Frankrike, hvor det var tryggere. Myndighetene ble raskt oppmerksom på denne immigrasjonen. Til tross for mye positiv omtale av deres livsstil og moral var det noen som betvilte valdensernes lojalitet og beskyldte dem for å være en trussel mot ro og orden. Mérindol-ediktet ble utstedt og resulterte i de forferdelige blodsutgytelsene som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen.

Forholdet mellom katolikkene og valdenserne fortsatte å bli verre. Som svar på angrepene mot dem grep valdenserne til og med til våpen for å forsvare seg. Denne konflikten drev dem inn i protestantismens favn. Valdenserne allierte seg på den måten med den gjengse protestantisme.

Valdensiske kirker er i århundrenes løp blitt opprettet i land langt borte fra Frankrike, for eksempel i Uruguay og USA. Men de fleste historikere er enige med Audisio, som sier at «valdensismen endte i løpet av reformasjonen», da den ble «slukt» av protestantismen. Faktum er at den valdensiske bevegelsen hadde mistet det meste av sin opprinnelige nidkjærhet århundrer tidligere. Det skjedde da dens medlemmer, på grunn av frykt, sluttet å forkynne og undervise ut fra Bibelen.

[Fotnoter]

[Kart/bilde på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Områder hvor valdenserne hadde innflytelse

FRANKRIKE

Lyon

PROVENCE

Lubéron

Strasbourg

Milano

Roma

Berlin

Praha

Wien

[Bilde]

Valdenserne finansierte oversettelsen av Olivétan-bibelen, som kom ut i 1535

[Rettigheter]

Bibelen: © Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris

[Bilder på sidene 20 og 21]

VALDÉS

To eldre valdensiske kvinner blir brent på bålet

[Rettigheter]

Sidene 20 og 21: © Landesbildstelle Baden, Karlsruhe