Bør tro bygge på fornuft?

«Det er altfor mange ’religiøse’ mennesker som blir religiøse for å unngå å bruke sin fornuft,» skriver dekanus ved et teologisk fakultet i USA. «De ønsker simpelthen å godta alt uten videre,» tilføyer han.

FØLGEN er at de fleste som hevder at de har tro, ikke tenker så mye over hvorfor de tror det de tror, eller om det finnes et tilstrekkelig grunnlag for deres tro. Det er ikke overraskende at religion er blitt et emne som mange helst ikke vil snakke om.

Bruken av religiøse bilder og det å gjenta utenatlærte bønner er dessverre også noe som hindrer logisk tenkning. Disse skikkene og de imponerende bygningene, de kunstferdige vinduene med glassmalerier og den betagende musikken er stort sett det som utgjør millioner av menneskers religion. Noen kirkesamfunn hevder riktignok at deres tro er basert på Bibelen, men med sitt budskap ’tro på Jesus, så skal du bli frelst’ bagatelliserer de betydningen av å studere Bibelen. Andre forkynner et sosialt eller politisk evangelium. Hva blir resultatet av alt dette?

En skribent sa om den religiøse situasjonen i Nord-Amerika: «Kristendommen . . . har en tendens til å være overfladisk, [og] dens tilhengere er dårlig opplært i troen.» En meningsmåler gikk så langt at han beskrev De forente stater som «en nasjon av analfabeter når det gjelder Bibelen». Når sant skal sies, er dette også tilfellet i andre land hvor den såkalte kristendom er framherskende. Mange ikke-kristne religioner oppmuntrer heller ikke folk til å resonnere. De legger i stedet vekt på presters messing, rituelle bønner og forskjellige former for meditasjon som er forbundet med mystisisme, ikke med logisk, konstruktiv tenkning.

Men de samme menneskene, som i det daglige ikke tenker så mye over om deres religiøse trosoppfatninger er nøyaktige og sanne, tenker ofte nøye igjennom andre ting. Synes du ikke at det er merkelig at en person som foretar grundige undersøkelser bare for å kjøpe en bil — som en dag kommer til å ende opp på skraphaugen — sier om sin religion: «Hvis den var god nok for foreldrene mine, er den god nok for meg»?

Hvis vi virkelig er interessert i å behage Gud, bør vi ikke da tenke alvorlig over om det vi tror om ham, er nøyaktig? Apostelen Paulus snakket om visse religiøse personer på hans tid som hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2) De kan sammenlignes med en maler som en huseier har leid til å male huset sitt. Han arbeider hardt, men bruker feil farge fordi han ikke lytter  til eierens instrukser. Maleren er kanskje fornøyd med arbeidet sitt, men blir det godkjent av eieren?

Hva er antagelig for Gud når det gjelder sann tilbedelse? Bibelen svarer: «Dette er godt og antagelig i vår Frelsers, Guds, øyne, han som vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1. Timoteus 2: 3, 4) Noen mener kanskje at det er umulig å finne en slik kunnskap blant de mange religionene i vår tid. Men tenk over dette: Hvis det er Guds vilje at mennesker skal komme til nøyaktig kunnskap om sannheten, ville han da skjule den for dem? Ikke ifølge Bibelen, som sier: «Hvis du søker [Gud], vil han la seg finne av deg.» — 1. Krønikebok 28: 9.

Hvordan gjør Gud seg kjent for dem som oppriktig søker ham? Den neste artikkelen gir svar på det.