Gud tar imot folk fra alle nasjoner

PÅ SIN første reise til Mali ble John rørt av den varme gjestfriheten som Mamadou og hans familie viste ham. Mens John satt på bakken og på en klossete måte spiste fra et felles fat, lurte han på hvordan han best kunne gi sin vert en verdifull gave — det gode budskap om Riket fra Guds Ord, Bibelen. Selv om han kunne fransk, et språk de snakker i Mali, lurte han på hvordan han burde kommunisere med en familie som hadde en helt annerledes religion og en helt annen måte å tenke på.

John begynte forståelig nok å tenke på Bibelens beretning om byen Babel. Det var der Gud forvirret språket til mennesker som gjorde opprør mot Gud. (1. Mosebok 11: 1—9) Resultatet av denne forvirringen er blitt at vi rundt omkring på jorden har fått befolkningsgrupper med forskjellige språk, religioner og tankemønstre. I dag, da det er blitt vanlig å reise eller å flytte til andre land, er det mange som til og med i sitt eget nabolag møter den samme utfordringen som John: Hvordan kan en dele det håp Bibelen har gitt en, med mennesker som har en annen bakgrunn?

Et eksempel fra fortiden

Jona, en profet i Israel, snakket først og fremst til israelittene, i likhet med andre profeter i Israel. Han profeterte på en tid da det frafalne tistammeriket åpenlyst holdt på med gudsbespottelige handlinger. (2. Kongebok 14: 23—25) Forestill deg Jonas reaksjon da han fikk det spesielle oppdraget å reise fra sitt hjemland til Assyria for å forkynne for innbyggerne i Ninive, et folk med en annen religion og kultur. Kanskje han ikke kunne ninivittenes språk, i hvert fall ikke flytende. Uansett syntes Jona tydeligvis at oppgaven var for stor, så han flyktet. — Jona 1: 1—3.

Jona trengte helt klart å lære at Jehova Gud ser lenger enn til det ytre, at han ser på hjertet. (1. Samuelsbok 16: 7) Etter at Jehova på en mirakuløs måte hadde reddet Jona fra å drukne, befalte han igjen at Jona skulle forkynne for innbyggerne i Ninive. Jona adlød, og resultatet ble at ninivittene angret. Men Jona hadde ikke det rette syn på saken. Ved å bruke god anskuelsesundervisning lærte Jehova ham at han måtte forandre innstilling. Jehova spurte Jona: «Skulle . . . ikke jeg være bedrøvet over Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre?» (Jona 4: 5—11) Hva med oss i dag? Hvordan kan vi hjelpe folk med en annen bakgrunn enn oss?

 De tok imot samaritaner og ikke-jøder

I det første århundre befalte Jesus sine etterfølgere å gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene. (Matteus 28: 19) Dette var ikke enkelt for dem. Jesu disipler var jøder, og i likhet med Jona var de bare vant til å snakke med folk med samme bakgrunn og kultur som dem selv. De vanlige fordommene på den tiden var nok også noe som gjorde det vanskelig for dem. Men Jehova ledet begivenhetene, slik at hans tjenere gradvis skjønte hva han ønsket at de skulle gjøre.

Det første skrittet var å overvinne fordommene mellom jøder og samaritaner. Jødene hadde ikke noe å gjøre med samaritanene. Men mer enn én gang beredte Jesus veien for at samaritaner i framtiden skulle ta imot det gode budskap. Han viste at han ikke gjorde forskjell på folk, da han snakket med en samaritansk kvinne. (Johannes 4: 7—26) Ved en annen anledning viste han en religiøs jøde, ved hjelp av illustrasjonen om den barmhjertige samaritan, at andre enn jødene også kunne vise nestekjærlighet. (Lukas 10: 25—37) Da tiden kom for at Jehova skulle bringe samaritaner inn i den kristne menighet, forkynte Filip, Peter og Johannes — som alle var jøder — for innbyggerne i Samaria. Deres budskap skapte stor glede i den byen. — Apostlenes gjerninger 8: 4—8, 14—17.

Hvis det var vanskelig for de jødekristne å elske samaritanene, som faktisk var fjerne slektninger av jødene, må det ha vært enda vanskeligere for dem å vise nestekjærlighet overfor ikke-jøder, eller hedninger, som ble foraktet og hatet av jødene. Etter Jesu død kunne allikevel barrieren mellom jødekristne og hedninger fjernes. (Efeserne 2: 13, 14) For å hjelpe Peter til å godta denne nye ordningen viste Jehova ham et syn hvor han sa til Peter at han skulle «slutte med å kalle de ting som Gud har renset, for besmittet». Jehovas ånd ledet ham så til en hedning som het Kornelius. Da Peter forstod hvordan Gud så på det — at han ikke skulle kalle denne mannen av nasjonene uren, for Gud hadde renset ham — sa han under inspirasjon: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 9—35) Så forbauset Peter ble da Gud viste at han godkjente Kornelius og hans familie, ved å utøse hellig ånd over dem!

Paulus — utvalgt til å forkynne for nasjonene

Paulus’ tjeneste er et fremragende eksempel på hvordan Jehova gradvis hjelper sine tjenere til å være innstilt på å elske alle slags mennesker og forkynne for dem. Da Paulus ble omvendt, sa Jesus at Paulus skulle tjene som et ’utvalgt kar til å bære hans navn ut til nasjonene’. (Apostlenes gjerninger 9: 15) Etter dette drog Paulus til Arabia, kanskje for å meditere over det at Gud ville bruke ham  til å forkynne det gode budskap for nasjonene. — Galaterne 1: 15—17.

Paulus viste nidkjærhet i sin forkynnelse for ikke-jøder på sin første misjonsreise. (Apostlenes gjerninger 13: 46—48) Jehova velsignet hans virksomhet, noe som beviste at det Paulus gjorde, var i samsvar med Jehovas ordning. Paulus viste at han fullt ut forstod Jehovas måte å se det på, da han modig irettesatte Peter for at han hadde vist partiskhet da han unngikk å være sammen med sine ikke-jødiske kristne brødre. — Galaterne 2: 11—14.

Noe annet som viser at Gud ledet Paulus’ arbeid, er at den hellige ånd hindret Paulus i å forkynne i den romerske provinsen Bitynia under hans andre misjonsreise. (Apostlenes gjerninger 16: 7) Det var tydeligvis ikke det rette tidspunkt; men senere ble noen fra Bitynia kristne. (1. Peter 1: 1) I stedet fikk Paulus et syn hvor han fikk se en makedonisk mann som sa: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Paulus trakk da den konklusjon at han skulle forandre sin reiserute for å forkynne det gode budskap i denne romerske provinsen. — Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.

Paulus’ evne til å tilpasse seg ble satt på en stor prøve da han forkynte for atenerne. Gresk og romersk lov forbød det å innføre fremmede guder og nye religiøse skikker. Paulus’ nestekjærlighet fikk ham til å betrakte deres religiøse handlinger og skikker nøye, og i Aten la han merke til et alter med inskripsjonen «For en ukjent gud». Han nevnte denne detaljen en gang han forkynte for dem. (Apostlenes gjerninger 17: 22, 23) For en fin måte å legge fram sitt budskap på! Han hadde virkelig en vennlig og respektfull holdning.

Paulus må ha vært glad når han så tilbake på resultatene av sitt arbeid som apostel for nasjonene! Han hjalp til med å opprette menigheter som bestod av mange kristne med ikke-jødisk bakgrunn i Korint, Filippi og Tessalonika og i byer i Galatia. Han hjalp troende menn og kvinner, for eksempel Damaris, Dionysios, Sergius Paulus og Titus. For et privilegium å se at mennesker som verken kjente  til Jehova eller Bibelen, tok imot kristendommens sannhet! Paulus sa om den rolle han spilte når det gjaldt å hjelpe ikke-jøder til å bli kjent med sannheten: «På denne måten satte jeg meg virkelig som mål ikke å forkynne det gode budskap der hvor Kristus allerede var blitt nevnt, . . . men, som det står skrevet: ’De som ikke er blitt gitt noen kunngjøring om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.’» (Romerne 15: 20, 21) Kan vi være med på å gjøre det gode budskap kjent for mennesker som kommer fra en annen kultur enn oss?

Hjelp til alle jordens folk

Salomo bad til Jehova for ikke-israelitter som ville komme til templet i Jerusalem for å tilbe. Han bad: «Måtte du da høre det fra himlene, ditt grunnfestede bosted, og gjøre alt det den fremmede roper til deg om, for at alle jordens folk kan lære ditt navn å kjenne.» (1. Kongebok 8: 41—43) Tusener av Rikets forkynnere i mange land i dag gir uttrykk for de samme følelsene. De treffer folk som i likhet med ninivittene åndelig talt «ikke vet forskjell på høyre og venstre». Og Rikets forkynnere er ivrige etter å ha en andel i oppfyllelsen av profetier om innsamlingen av sanne tilbedere fra mange forskjellige nasjoner. — Jesaja 2: 2, 3; Mika 4: 1—3.

Ikke bare folk fra kristenheten, men også folk med en annen religiøs bakgrunn har tatt imot Bibelens budskap. Hvordan bør dette berøre deg personlig? Gransk deg selv helt ærlig. Hvis du føler at du har fordommer som er dypt rotfestet i deg, så kvitt deg med dem ved hjelp av kjærlighet. * Ikke avvis mennesker som Gud ønsker å ta imot. — Johannes 3: 16.

Forbered deg mentalt før du snakker med noen som har en annen bakgrunn. Sett deg inn i hva de tror, hva de er opptatt av, og hvordan de tenker; let så etter noe dere har felles. Vis dem godhet og omtanke og unngå diskusjoner. Vær fleksibel og positiv. (Lukas 9: 52—56) På denne måten vil du glede Jehova, «han som vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Timoteus 2: 4.

Vi er glad for at vi har folk med helt forskjellig bakgrunn i menighetene våre. (Jesaja 56: 6, 7) Vi hører ikke bare navn som Erik, Kari, Tom og Eva, men også navn som Reza, Gurdeep, Roseanna og Mamadou, og det er virkelig hjertevarmende. Ja, «en stor dør som fører til virksomhet, er blitt åpnet» for oss. (1. Korinter 16: 9) La oss benytte oss av de muligheter vi har til å bringe videre invitasjonen fra den upartiske Gud, Jehova, som vil ta imot mennesker fra alle nasjonene!

[Fotnote]

[Bilder på side 23]

Paulus forkynte det gode budskap til folk overalt ved å være tilpasningsdyktig

. . . i Aten

. . . i Filippi

. . . når han var på reise