Spørsmål fra leserne

Er det riktig å vende seg til Gud i bønn uten å si noe slikt som «i Jesu navn»?

Bibelen viser at kristne som ønsker å vende seg til Jehova i bønn, bør gjøre det i Jesu navn. Jesus sa til disiplene: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Og han la til: «Hva dere enn ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i forbindelse med Sønnen. Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» — Johannes 14: 6, 13, 14.

Et teologisk oppslagsverk sier i forbindelse med Jesu enestående stilling: «Bønner skal rettes til Gud alene, gjennom Jesus Kristus som Mellommann. Derfor er all påkallelse av helgener eller engler ikke bare meningsløs, men også blasfemisk. All tilbedelse av det skapte, uansett hvor opphøyd skapningen er, er avgudsdyrkelse og er strengt forbudt i Guds hellige lov.» — Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature.

Hva om noen etter en svært givende opplevelse sier «takk, Jehova», men ikke tilføyer «i Jesu navn»? Ville det være upassende? Ikke nødvendigvis. Sett at en kristen plutselig står i fare og roper ut: «Hjelp meg, Jehova!» Jehova ville neppe la være å hjelpe fordi hans tjener ikke sa «i Jesu navn».

Men vi bør merke oss at det å snakke høyt til Gud ikke i seg selv er det samme som å be. Etter at Kain, for eksempel, var blitt dømt av Jehova fordi han hadde drept sin bror Abel, sa han: «Straffen for min misgjerning er så stor at jeg ikke kan bære den. Se, på denne dag driver du meg i virkeligheten bort fra jordens overflate, og jeg kommer til å være skjult for ditt ansikt; og jeg må bli en omstreifer og en flyktning på jorden, og den som finner meg, kommer sikkert til å drepe meg.» (1. Mosebok 4: 13, 14) Selv om Kain rettet denne uttalelsen til Jehova, var hans følelsesutbrudd en klage over de bitre fruktene som synden medførte.

Bibelen sier at «Gud står de hovmodige imot, men . . . gir de ydmyke ufortjent godhet». Å snakke helt uformelt til Den Høyeste som om han bare var et menneske, ville absolutt vitne om mangel på ydmykhet. (Jakob 4: 6; Salme 47: 2; Åpenbaringen 14: 7) Det ville også være respektløst å vite hva Guds Ord sier om Jesu rolle, og allikevel med vilje be uten å anerkjenne Jesus Kristus. — Lukas 1: 32, 33.

Dette betyr ikke at Jehova forventer en spesiell stil eller en bestemt formulering når vi ber. En nøkkelfaktor er vår hjertetilstand. (1. Samuelsbok 16: 7) I det første århundre var det en romersk offiser som het Kornelius, som ’stadig påkalte Gud’. Kornelius, en uomskåret hedning, var ikke innviet til Jehova. Selv om han sannsynligvis ikke bad i Jesu navn, hadde hans bønner «steget opp til minne framfor Gud». Hvorfor det? Fordi «den som gransker hjerter», så at Kornelius var «en gudhengiven mann, en som fryktet Gud». (Apostlenes gjerninger 10: 2, 4; Ordspråkene 17: 3) Da Kornelius fikk kunnskap om «Jesus, som var fra Nasaret», fikk han den hellige ånd og ble en døpt disippel av Jesus. — Apostlenes gjerninger 10: 30—48.

Når alt kommer til alt, er det ikke opp til mennesker å bestemme hvilke bønner Gud hører. Hvis en kristen en gang iblant skulle glemme å bruke et uttrykk som «i Jesu navn» når han vendte seg til Gud, er det ingen grunn til at han skal plage seg selv med skyldfølelse. Jehova er fullstendig klar over våre begrensninger og ønsker å hjelpe oss. (Salme 103: 12—14) Hvis vi viser tro på Guds Sønn, kan vi være helt sikker på at «uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss». (1. Johannes 5: 13, 14) Sanne kristne vil spesielt når de representerer andre i offentlig bønn, anerkjenne den rolle Bibelen forteller at Jesus spiller i forbindelse med Jehovas hensikt. Og de anstrenger seg for å vise lydighet og ære Jesus ved å rette sine bønner til Gud gjennom ham.