Paradokset Tertullian

’HVILKEN likhet er det mellom en kristen og en filosof; mellom en som forvrenger sannheten, og en som fremmer den og lærer andre om den? Hvilken forbindelse er det mellom akademiet og kirken?’ Disse dristige spørsmålene ble reist av Tertullian, en skribent som levde i det andre og det tredje århundre evt. Han ble etter hvert kjent som «en av de rikeste kildene til kirkens historie og til de dogmene som ble framholdt på hans tid». Det var praktisk talt ikke noen sider ved det religiøse liv som unngikk hans oppmerksomhet.

Tertullian var kanskje best kjent for sine paradoksale, eller tilsynelatende selvmotsigende, uttalelser. Han sa for eksempel: «Gud er særlig stor når han er liten.» «Guds Sønn er død, det er trolig, fordi det er urimelig. Han er begravet og stod opp igjen, det er sikkert, fordi det er umulig.»

Det er ikke bare Tertullians uttalelser som virker selvmotsigende. Selv om han med sine skrifter mente å forsvare sannheten og kirkens integritet og dens dogmer, forvrengte han i virkeligheten den sanne lære. Han øvde sin viktigste innflytelse på kristenheten ved å framsette en teori som senere skribenter bygde treenighetslæren på. For å forstå hvordan det skjedde, skal vi først se litt nærmere på personen Tertullian.

«Ute av stand til å være kjedelig»

Man vet svært lite om Tertullians liv. De fleste lærde er enige om at han ble født omkring år 160 i Kartago i Nord-Afrika. Han var tydeligvis velutdannet og hadde god kjennskap til de viktigste filosofiske retningene på sin tid. Det som tydeligvis gjorde at han følte seg tiltrukket av kristendommen, var at de som kalte seg kristne, var villig til å dø for sin tro. I forbindelse med de kristnes martyrdød spurte han: «Hvem vil vel ikke ved å se dem dø, føle seg tilskyndt til å undersøke hva som ligger til grunn for denne lære? Hvem vil ikke etter en slik undersøkelse anta den?»

Etter at Tertullian gikk over til den såkalte kristendom, ble han en kreativ skribent med talent for presise og slagferdige uttalelser. «[Han] hadde en evne som var sjelden blant teologer,» sier boken The Fathers of the Church. «Han er ute av stand til å være kjedelig.» Én forsker sa: «Tertullian [hadde] større talent for ord enn for setninger, og det er mye lettere å forstå hans vittige bemerkninger enn det er å følge hans argumentasjon. Det er kanskje derfor han så ofte blir sitert, skjønt sitatene gjerne er korte.»

Til forsvar for kristendommen

Tertullians mest berømte skrift er Forsvarsskrift for de kristne, som regnes for å være et av de kraftigste litterære forsvarsskrifter for det som går for å være kristendom. Det ble skrevet i en tid da de kristne ofte ble offer for overtroiske pøbelflokker. Tertullian forsvarte de kristne, og han protesterte mot den urimelige måten de ble behandlet på. Han sa: «Allikevel  påstår [motstandere] at [de kristne] er skyld i alt ondt som hender. . . . hvis Nilen ikke stiger, hvis det er tørke eller jordskjelv eller hungersnød eller pest, så roper man: ’Kast de kristne for løvene!’»

De kristne ble ofte anklaget for å være illojale mot staten, men Tertullian forsøkte å vise at de i virkeligheten var rikets mest pålitelige borgere. Etter å ha gjort sine motstandere oppmerksom på en rekke forsøk som var blitt gjort på å felle regjeringen, minnet han dem om at de sammensvorne faktisk hadde kommet fra hedningene, ikke fra de kristne. Tertullian pekte på at når noen av de kristne ble henrettet, var det staten som led det største tapet.

Andre av Tertullians skrifter tok for seg de kristnes livsførsel. I et av sine skrifter, som handler om skuespill, advarte han mot offentlige forlystelser, hedenske leker og teaterforestillinger. Noen nyomvendte mente tydeligvis at det ikke var noe i veien for først å komme sammen for å få bibelsk rettledning og deretter å være til stede under hedenske leker. I et forsøk på å stimulere deres tenkeevne skrev Tertullian: «Hvor avskyelig er det ikke å gå fra Guds kirke til Djevelens — fra det åndelige til det dyriske.» Han sa også: «Det du avviser i handling, skal du ikke godta i ord.» — De spectaculis.

Forvrenger sannheten samtidig som han forfekter den

De første ordene i Tertullians skrift Adversus Praxean lyder: «Djevelen har på mange måter konkurrert med sannheten og motstått den. Noen ganger har hans mål vært å utrydde sannheten ved å forsvare den.» Vi vet ikke så mye om mannen Praxeas i dette skriftet, men Tertullian sa seg uenig med ham i det han lærte om Gud og Kristus. Han betraktet Praxeas som et redskap for Satan som i det skjulte prøvde å forderve kristendommen.

Et sentralt spørsmål blant dem som kalte seg kristne den gangen, var forholdet mellom Gud og Kristus. Noen av dem, særlig de som hadde gresk bakgrunn, syntes det var vanskelig å forsone seg med troen på én Gud med Jesus som Frelser og Gjenløser. Praxeas forsøkte å løse problemet deres ved å lære at Jesus bare var en annen fremtredelsesform av Faderen, og at det ikke var noen forskjell mellom Faderen og Sønnen. Denne teorien, som er kjent som modalismen, innebærer tanken om at Gud åpenbarte seg selv «som Faderen ved skapelsen og givningen av Loven, som Sønnen i Jesus Kristus og som Den Hellige Ånd etter Kristi himmelfart».

Tertullian viste at det ifølge Skriftene var en klar forskjell mellom Faderen og Sønnen. Etter at han hadde sitert 1. Korinter 15: 27, 28, sa han: «Han som la (alt) under, og Ham som alt dette ble underlagt — må nødvendigvis være to forskjellige personer.» Tertullian rettet oppmerksomheten mot Jesu egne ord: «Faderen er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Ved å sitere  fra De hebraiske skrifter, for eksempel fra Salme 8: 5, viste han hvordan Bibelen beskriver Sønnens «underordnede» stilling. «Faderen er således atskilt fra Sønnen fordi han er større enn Sønnen,» konkluderte Tertullian. «Han som avler, er én, og Han som blir avlet, er en annen; Han som sender, er én, og Han som blir sendt, er en annen; og Han som danner, er én, og Han som alle ting er dannet ved, er en annen.»

Tertullian betraktet Sønnen som underordnet Faderen. Men i sine bestrebelser på å bekjempe modalismen gikk han «ut over det som står skrevet». (1. Korinter 4: 6) Da han feilaktig prøvde å bevise Jesu guddom ved hjelp av en annen teori, formulerte han tanken om «ett vesen i tre personer». Han prøvde å bruke et slikt begrep for å vise at Gud, hans Sønn og den hellige ånd var tre forskjellige personer som eksisterte i ett guddommelig vesen. Slik ble Tertullian den første som brukte den latinske formen av ordet «treenighet» om Faderen, Sønnen og den hellige ånd.

På vakt mot verdslig filosofi

Hvordan kunne Tertullian komme på teorien om «ett vesen i tre personer»? Svaret har å gjøre med enda et paradoks i forbindelse med denne mannen — hans syn på filosofi. Tertullian omtalte filosofi som «menneskers og demoners ’lærdommer’». Han kritiserte åpent at noen brukte filosofi til støtte for de kristne sannheter. «Bort med alle forsøk på å lage en kristendom som er tilflekket av stoiske, platoniske og dialektiske forestillinger,» sa han. Men når filosofien stemte overens med Tertullians egne ideer, gjorde han selv utstrakt bruk av verdslig filosofi. — Kolosserne 2: 8.

Et oppslagsverk sier: «For at treenighetslæren skulle kunne utvikle seg og formuleres, måtte den støttes av hellenistiske oppfatninger og kategorier.» Og i boken The Theology of Tertullian står det: «[Det var] en merkelig blanding av juridiske og filosofiske ideer og begreper som satte Tertullian i stand til å presentere treenighetslæren i en form som, trass i sine begrensninger og ufullkommenheter, dannet grunnlaget for den senere presentasjonen av denne doktrinen på kirkemøtet i Nikaia.» Tertullians formulering — tre personer i ett guddommelig vesen — spilte således en viktig rolle i forbindelse med spredningen av religiøs villfarelse i kristenheten.

Tertullian beskyldte andre for å utrydde sannheten i deres bestrebelser for å forsvare den. Men ved å blande den guddommelig inspirerte bibelske sannhet med menneskelig filosofi gikk han ironisk nok selv i denne fellen. La oss derfor legge oss på hjertet Bibelens advarsel mot ’å rette vår oppmerksomhet mot villedende inspirerte uttalelser og demoners lærdommer’. — 1. Timoteus 4: 1.

[Bilder på sidene 29 og 30]

Tertullian kritiserte filosofien, men benyttet den til å fremme sine egne ideer

[Rettigheter]

Sidene 29 og 30: © Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris

[Bilde på side 31]

De sanne kristne blander ikke Bibelens sannhet med menneskelig filosofi