Spørsmål fra leserne

Vil det være klokt av en kristen å gå i en begravelse eller i en vielse i kirken?

Enhver form for utøvelse av falsk religion mishager Jehova, og det er derfor noe vi må unngå. (2. Korinter 6: 14—17; Åpenbaringen 18: 4) En kirkelig begravelse er en gudstjeneste som sannsynligvis omfatter en preken hvor det blir framholdt slike ubibelske forestillinger som at sjelen er udødelig, og at alle gode mennesker kommer til himmelen. Den kan også omfatte slike handlinger som det å gjøre korsets tegn, og presten vil høyst sannsynlig lede hele forsamlingen i bønn. Bønn og andre religiøse handlinger som er i strid med Bibelens lære, kan også inngå i en religiøs vielsesseremoni som blir holdt i kirken eller et annet sted. En kristen som er sammen med flere, synes kanskje det er vanskelig å motstå presset til å gjøre som alle de andre og delta i en falsk religiøs handling. Hvor uklokt er det ikke å utsette seg selv for et slikt press!

Hva om en kristen føler seg forpliktet til å gå i en begravelse eller i en vielse som skal holdes i kirken? En kristen hustrus ikke-troende ektemann kan kanskje forlange at hun skal bli med ham ved slike anledninger. Kan hun gjøre det og bare iaktta det som foregår? Av hensyn til mannens ønsker kan det være at hustruen velger å bli med, men hun er fast bestemt på ikke å delta i noen av de religiøse seremoniene. På den annen side kan det være at hun bestemmer seg for ikke å gå, for hun tenker som så at det følelsesmessige presset som oppstår under slike omstendigheter, kan bli for mye for henne, ja, det kan kanskje få henne til å bryte gudgitte prinsipper. Hun må selv ta stilling til hva hun skal gjøre. Hun er ganske sikkert fast bestemt på å bevare en ren samvittighet. — 1. Timoteus 1: 19.

Det vil ikke desto mindre være en fordel for henne å forklare mannen sin at hun av samvittighetsgrunner ikke vil kunne delta i noen religiøs seremoni, synge salmer eller bøye hodet når det blir bedt bønner. På bakgrunn av det hun forklarer, kommer han kanskje fram til at hennes tilstedeværelse vil kunne skape en ubehagelig situasjon for ham. Det kan være at han foretrekker å gå alene av kjærlighet til henne, av respekt for hennes trosoppfatninger og fordi han ønsker å unngå en pinlig situasjon. Men hvis han forlanger at hun skal bli med ham, kan hun gjøre det og bare iaktta det som foregår.

Vi må heller ikke glemme den virkning det at vi overværer en gudstjeneste i en religiøs bygning, kan ha på våre trosfeller. Kan det krenke noens samvittighet? Kan deres beslutning om å ta avstand fra avgudsdyrkelse bli svekket? ’Forviss dere om de viktigere ting,’ sa apostelen Paulus, ’slik at dere kan være plettfrie og ikke får andre til å snuble, helt til Kristi dag.’ — Filipperne 1: 10.

Hvis det dreier seg om en nær kjødelig slektning, kan det innebære ytterligere press fra familien. Uansett hvordan det forholder seg, må en kristen nøye vurdere alle faktorer som er inne i bildet. I noen tilfeller kommer han eller hun kanskje til at det ikke vil utgjøre noe problem å gå i en kirkelig begravelse eller vielse og bare iaktta det som skjer. Men omstendighetene kan være slik at de mulige fordelene ved å være til stede blir overskygget av den skade det kan påføre vedkommendes egen og andres samvittighet. Uansett hvordan situasjonen er, bør en kristen forvisse seg om at den beslutning han treffer, ikke hindrer ham i å bevare en god samvittighet overfor Gud og mennesker.