Ulastelighet leder de rettskafne

«MENNESKET, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro,» sier Bibelen. (Job 14: 1) Smerter og lidelser ser ut til å være menneskenes felles skjebne. Ja, hverdagen kan være full av bekymringer og problemer. Hva kan lede oss gjennom vanskelige forhold på en god måte og hjelpe oss til å bevare en rettferdig stilling innfor Gud?

Tenk over eksemplet med en velstående mann som het Job, som levde for cirka 3500 år siden i det som nå er Arabia. Satan førte store ulykker over denne gudfryktige mannen. Job mistet hele buskapen sin, og han mistet alle barna sine i døden. Kort tid etter slo Satan Job med ondartede byller fra isse til fotsåle. (Job, kapitlene 1, 2) Job visste ikke hvorfor han ble rammet av ulykker. Likevel ’syndet ikke Job med sine lepper’. (Job 2: 10) «Til jeg utånder, skal jeg ikke la min ulastelighet vike fra meg!» sa han. (Job 27: 5) Jobs ulastelighet ledet ham gjennom prøvelsene.

Ulastelighet blir definert som moralsk sunnhet, fullstendighet, og det innebærer å være uklanderlig og uten feil i Guds øyne. Men det betyr ikke at ufullkomne mennesker skal være fullkomne i tale og gjerninger, for ingen kan fullt ut leve opp til Guds normer. Å være ulastelig innebærer snarere å være helhjertet, eller udelt i sin hengivenhet for Jehova og for hans vilje og hensikt. En slik gudhengivenhet leder de rettskafne under alle forhold, hele tiden. Den første delen av kapittel 11 i den bibelske boken Ordspråkene viser hvordan ulastelighet kan lede oss på forskjellige områder i livet, og forteller om de etterfølgende velsignelsene. La oss da med stor interesse undersøke hva som står der.

Ulastelighet fører til ærlighet i forretningslivet

Kong Salomo i det gamle Israel understreker prinsippet om ærlighet i poetiske vendinger, ikke i juridiske: «En bedragersk skålvekt er en vederstyggelighet for Jehova, men et fullvektig steinlodd er til behag for ham.» (Ordspråkene 11: 1) Dette er den første av de fire gangene skålvekter og vektlodd blir nevnt i Ordspråkene for å vise at Jehova vil at hans tilbedere skal være ærlige i forretningslivet. — Ordspråkene 16: 11; 20: 10, 23.

Velstanden til dem som tyr til en bedragersk skålvekt — uærlighet — kan virke fristende. Men ønsker vi virkelig å forlate Guds normer for godt og ondt ved å benytte uetiske forretningsmetoder? Ikke hvis vi lar oss lede  av ulastelighet. Vi holder oss unna uærlighet, for et fullvektig steinlodd, et riktig lodd — ærlighet — gleder Jehova.

«Visdommen er hos de beskjedne»

Kong Salomo sier videre: «Kommer formastelighet, så kommer vanære, men visdommen er hos de beskjedne.» (Ordspråkene 11: 2) Formastelighet — enten den kommer til uttrykk i stolthet, ulydighet eller misunnelse — fører til vanære. En ydmyk erkjennelse av våre begrensninger er derimot et uttrykk for visdom. Bibelen inneholder eksempler som på en treffende måte illustrerer sannheten i dette ordspråket.

En misunnelig levitt, Korah, stod i spissen for en gruppe opprørere som satte seg opp mot dem som Jehova hadde gitt myndighet, Moses og Aron. Hva førte denne formastelige handlingen til? «Jorden åpnet sin munn og begynte å oppsluke» noen av opprørerne, mens andre, deriblant Korah, ble fortært av ild. (4. Mosebok 16: 1—3, 16—35; 26: 10; 5. Mosebok 11: 6) For en vanære! Tenk også på Ussah, som formastelig rakte hånden ut mot paktens ark og grep fatt i den for å hindre at den veltet. Han ble slått i hjel der og da. (2. Samuelsbok 6: 3—8) Det er livsviktig at vi vokter oss for å handle formastelig.

En som er ydmyk og beskjeden, lider ikke vanære, selv ikke når han feiler. Selv om Job var et eksempel på mange måter, var han ufullkommen. De prøvelsene han ble utsatt for, avslørte at han hadde en alvorlig svakhet i sin tenkemåte. Da Job forsvarte seg overfor sine anklagere, kom han til en viss grad ut av likevekt. Han antydet til og med at han var mer rettferdig enn Gud. (Job 35: 2, 3) Hvordan korrigerte Jehova den måten Job tenkte på?

Jehova gav Job en leksjon i hvor små vi mennesker er i forhold til Gud og hans storhet. Jehova viste til jorden, havet, stjernehimmelen, dyrene og til mange andre av skaperverkets undere. (Job, kapitlene 38—41) Jehova sa ikke noe i sin tale om hvorfor Job led. Han trengte ikke det. Job var beskjeden. Han erkjente ydmykt den store forskjellen mellom seg selv og Gud, mellom sin egen ufullkommenhet og svakhet og Jehovas rettferdighet og makt. Han sa: ’Jeg trekker det tilbake, og jeg angrer virkelig i støv og aske.’ (Job 42: 6) Jobs ulastelighet gjorde det lettere for ham å godta irettesettelsen. Hva med oss? Lar vi oss lede av ulastelighet, og har vi lett for å godta irettesettelse eller korrigering når det trengs?

Moses var også beskjeden og ydmyk. Da han slet seg ut med å ta seg av andres problemer, kom hans svigerfar, Jetro, med et praktisk forslag: Han burde la andre kvalifiserte menn få være med på å bære noe av ansvaret. Moses, som innså sine begrensninger, var fornuftig og fulgte rådet. (2. Mosebok 18: 17—26; 4. Mosebok 12: 3) En som er beskjeden, er ikke uvillig til å delegere ansvar til andre, og han er heller ikke redd for at han på en eller annen måte vil miste kontrollen hvis han lar andre kvalifiserte menn få være med på å bære en passende del av ansvaret. (4. Mosebok 11: 16, 17, 26—29) Han er isteden ivrig etter å hjelpe dem til å gjøre åndelige  framskritt. (1. Timoteus 4: 15) Bør ikke vi også være slik?

’Den uklanderliges vei er rett’

Salomo, som var klar over at ulastelighet ikke alltid beskytter den rettskafne mot fare eller ulykke, sier: «Det er de rettskafnes ulastelighet som leder dem, men forrædernes fordreide tale kommer til å herje dem.» (Ordspråkene 11: 3) Ulastelighet leder den rettskafne til å gjøre det som er rett i Guds øyne, også under vanskelige forhold, og i det lange løp fører det til fordeler. Job nektet å oppgi sin ulastelighet, og «Jehova velsignet den ende Job siden fikk, mer enn hans begynnelse». (Job 42: 12) Forræderne føler kanskje at de kommer seg fram i verden, på bekostning av andre, og en stund har de kanskje framgang også. Men før eller senere kommer deres eget bedrag til å ødelegge dem.

Den vise kongen sier: «Verdifulle ting gagner ikke på den heftige vredes dag, men rettferdighet utfrir fra døden.» (Ordspråkene 11: 4) Det er virkelig tåpelig å slite hardt for å oppnå materiell vinning, men samtidig forsømme personlig studium, bønn, møtedeltagelse og felttjeneste — nettopp de aktivitetene som styrker vår kjærlighet til Gud og vår hengivenhet for ham. Uansett hvor stor rikdom man har, kan ikke den redde en gjennom den kommende store trengsel. (Matteus 24: 21) Det er det bare de rettskafnes rettferdighet som kan. (Åpenbaringen 7: 9, 14) Vi gjør derfor klokt i å følge Sefanjas innstendige bønn: «Før Jehovas vredes dag kommer over dere: Søk Jehova, alle dere saktmodige på jorden, dere som har handlet i samsvar med hans rettslige avgjørelse. Søk rettferdighet, søk saktmodighet!» (Sefanja 2: 2, 3) La oss i mellomtiden sette oss som mål å ’ære Jehova med våre verdifulle ting’. — Ordspråkene 3: 9.

Salomo fortsetter å understreke verdien av å søke rettferdighet ved å sammenligne hvordan det går med den uklanderlige i forhold til den onde: «Det er den uklanderliges rettferdighet som vil gjøre hans vei rett, men i sin egen ondskap vil den onde falle. Det er de rettskafnes rettferdighet som vil utfri dem, men de som handler forrædersk, de vil bli fanget av sitt eget begjær. Når et ondt menneske dør, går hans håp til grunne; og selv forventning som er basert på kraft, har gått til grunne. Den rettferdige blir reddet endog fra trengsel, og den onde kommer i hans sted.» (Ordspråkene 11: 5—8) Den uklanderlige faller ikke på sine egne veier og blir heller ikke fanget av sine egne handlinger. Hans vei er rett. Til sjuende og sist blir de rettskafne reddet fra trengsel. De onde ser kanskje sterke ut, men det venter dem ingen utfrielse.

’En by er jublende glad’

De rettskafnes ulastelighet og de ondes hensynsløshet har innvirkning på andre. Kongen i Israel sier: «Med munnen ødelegger den frafalne sin neste, men ved kunnskap blir de rettferdige reddet.» (Ordspråkene 11: 9) Hvem kan benekte at bakvaskelse, skadelig sladder, usømmelig snakk og tomt prat er ødeleggende for andre? Den rettferdiges tale, derimot, er ren, gjennomtenkt og hensynsfull. Ved kunnskap blir han reddet; på grunn av sin ulastelighet har han de nødvendige bevisene på at hans anklagere lyver.

Kongen fortsetter: «På grunn av de rettferdiges godhet er en by jublende glad, men når de onde går til grunne, lyder det fryderop.» (Ordspråkene 11: 10) De rettferdige er vanligvis godt likt, og de får sine medmennesker til å føle seg jublende glade — lykkelige og fornøyde.  Ingen er egentlig glad i «de onde». Når onde mennesker dør, sørger folk i sin alminnelighet ikke over dem. Når Jehova ’avskjærer de onde fra jorden og river bort forræderne fra den’, er det ingen som vil sørge over det. (Ordspråkene 2: 21, 22) Det vil tvert imot vekke glede at de er blitt fjernet. Men hvordan er det med oss? Vi gjør klokt i å tenke over om vi oppfører oss slik at det får andre til å glede seg.

’En by blir opphøyd’

Salomo fortsetter å sammenligne den innvirkningen de rettskafne og de onde har på et samfunn: «På grunn av de rettskafnes velsignelse blir en by opphøyd, men på grunn av de ondes munn blir den revet ned.» — Ordspråkene 11: 11.

Når innbyggerne i en by følger en rettskaffen levemåte, fremmer det freden og skaper velstand. En slik levemåte virker oppbyggende på andre i samfunnet. Byen blir derfor opphøyd — den blomstrer. De som baktaler andre og sier ting som kan skade dem, forårsaker uro, sorg, splittelse og vanskeligheter. Dette er særlig tilfellet hvis de som gjør dette, er innflytelsesrike personer. En slik by opplever uorden og korrupsjon og et moralsk og kanskje økonomisk forfall.

Prinsippet i Ordspråkene 11: 11 kan også anvendes på Jehovas folk, som kommer sammen i sine bylignende menigheter. En menighet der åndelige personer — rettskafne mennesker som lar seg lede av ulastelighet — har innflytelse, er en aktiv menighet som består av glade og hjelpsomme mennesker som bringer ære til Gud. Jehova velsigner menigheten, og den har framgang åndelig sett. Her og der finnes det noen som er misfornøyd, som finner feil og snakker med bitterhet om ting som blir gjort. De er som en «giftig rot» som kan vokse utover og forgifte andre som i utgangspunktet ikke var besmittet. (Hebreerne 12: 15) Slike ønsker seg ofte større myndighet og en mer fremtredende stilling. De setter ut rykter om at noen i menigheten blir urettferdig behandlet, enten av de eldste eller av andre i menigheten, på grunn av etniske fordommer eller av andre grunner. Deres munn kan virkelig skape splittelse i menigheten. Bør vi ikke vende det døve øre til deres snakk og bestrebe oss på å være åndelige mennesker som bidrar til fred og enhet i menigheten?

Salomo sier videre: «Den som mangler hjerte, forakter sin neste, men den mann som har god skjelneevne, han tier. Den som går omkring og baktaler, avslører det som er sagt i fortrolighet, men den som har en trofast ånd, dekker over en sak.» — Ordspråkene 11: 12, 13.

Den som ikke har god skjelneevne, som «mangler hjerte», forårsaker stor skade. Han driver det så langt med å sladre om andre at det blir ensbetydende med baktalelse eller spotting. De utnevnte eldste må være raske til å sette en stopper for en slik usunn påvirkning. Som en kontrast til den som «mangler hjerte», vet den som har skjelneevne, når han skal tie. Istedenfor å røpe noe som er sagt i fortrolighet, dekker han over saken. Den som har skjelneevne, «har en trofast ånd» og vet at tankeløs tale kan volde stor skade. Han er lojal mot sine medtroende og setter dem ikke i fare ved å røpe konfidensielle saker. For en velsignelse de ulastelige er for menigheten!

For å hjelpe oss til å gå på de uklanderliges vei gir Jehova oss en overflod av åndelig føde,  tilberedt under ledelse av «den tro og kloke slave». (Matteus 24: 45) Vi får også mye personlig hjelp gjennom kristne eldste i våre bylignende menigheter. (Efeserne 4: 11—13) Vi er svært takknemlige for disse, for «når det ikke er kyndig ledelse, faller folket; men det er frelse når det er mange rådgivere». (Ordspråkene 11: 14) La oss uansett hva som måtte skje, være fast bestemt på å ’vandre i ulastelighet’. — Salme 26: 1.

[Uthevet tekst på side 26]

Så tåpelig det er å slite hardt for å oppnå materiell vinning, men forsømme teokratiske aktiviteter!

[Bilder på side 24]

Job lot seg lede av ulastelighet, og Jehova velsignet ham

[Bilde på side 25]

Ussah døde på grunn av sin formastelighet