Livshistorie

Belønnet for min gudhengivenhet

FORTALT AV WILLIAM AIHINORIA

Jeg våknet midt på natten av fars sedvanlige jamring. Han rullet rundt på gulvet mens han holdt seg på magen. Mor, min eldre søster og jeg samlet oss rundt ham. Da det så ut til at smertene gav seg, satte han seg opp, sukket og sa: «Det er bare Jehovas vitner som har fred her på jorden.» Det var en gåtefull bemerkning, men den gjorde dypt inntrykk på meg, for jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner før. Jeg lurte på hva han mente.

DETTE skjedde i 1953, da jeg var seks år. Jeg tilhørte en polygam familie i Ewossa, en jordbrukslandsby som ligger midt i den vestlige delen av Nigeria. Jeg var det andre barnet, men den første sønnen i en familie som vokste og til slutt omfattet fars 3 koner og 13 barn. Vi delte bestefars leirhus, som hadde stråtak og fire rom. Husstanden omfattet også bestemor og fars tre brødre og deres familier.

Jeg hadde en trist barndom. Noe som særlig bidrog til det, var fars dårlige helse. Han hadde kroniske magesmerter fram til han døde mange år senere. Den ukjente sykdommen hans reagerte ikke på alle de medisinske behandlingsmetodene som en afrikansk bondefamilie hadde råd til — verken behandling med urter eller tradisjonell behandling. Mange netter satt vi gråtende ved fars side mens han rullet rundt på gulvet og vred seg i smerte, helt til hanen gol neste morgen. Han drog ofte bort sammen med mor for å prøve å finne et middel som kunne kurere sykdommen.  Søsknene mine og jeg ble da overlatt til bestemor.

Familien vår livnærte seg av å dyrke og selge jams, kassava og kolanøtter. Vi drev også litt med tapping av gummi for å spe på den lave inntekten. Jams utgjorde en viktig del av kostholdet vårt. Vi spiste jams om morgenen, knust jams til middag og jams til kvelds igjen. For å skape litt variasjon spiste vi av og til stekt pisang.

Fedredyrkelse var en viktig del av livet vårt. Familien ofret til fedrene ved å legge mat foran stokker hvor det var festet skall av kaurisnegler. Far tilbad også et avgudsbilde for å holde onde ånder og hekser borte.

Da jeg var fem år gammel, flyttet vi for en tid fra landsbyen vår til en jordbruksleir elleve kilometer unna. Der fikk far guineaorm, en lidelse som kom i tillegg til magesykdommen. Han kunne ikke arbeide om dagen, og om natten var han veldig plaget av smertene i magen. Jeg fikk en form for tyfus, som blir overført av sandlopper. Resultatet var at vi måtte leve av det storfamilien vår gav oss. For ikke å dø i skitt og elendighet flyttet vi tilbake til landsbyen vår, Ewossa. Far ville at jeg, hans første sønn, skulle bli noe mer enn en bonde som bare så vidt klarte å livnære seg. Han mente at en god utdannelse ville gjøre det mulig for meg å øke familiens levestandard og hjelpe meg til å forsørge søsknene mine.

I kontakt med forskjellige religionssamfunn

Hjemme i landsbyen kunne jeg ta fatt på skolegangen. Det førte til at jeg kom i kontakt med kristenhetens religionssamfunn. I 1950-årene var en vestlig utdannelse nær forbundet med den religionen kolonimyndighetene i landet utøvde. Ettersom jeg gikk på en katolsk grunnskole, innebar det at jeg måtte bli katolikk.

I 1966, det året jeg fylte 19, fikk jeg begynne på skolen Pilgrim Baptist Secondary School i byen Ewohinmi, som ligger cirka åtte kilometer fra Ewossa. Der fikk jeg en annen religiøs undervisning. Fordi jeg nå gikk på en protestantisk skole, hindret de katolske prestene meg i å delta i søndagsmessen.

Det var mens jeg gikk på denne baptistskolen at jeg for første gang ble gjort kjent med Bibelen. Selv om jeg fortsatte å gå i den katolske kirke, leste jeg Bibelen på egen hånd hver søndag etter den katolske gudstjenesten. Jesu Kristi lære fascinerte meg og vakte et ønske hos meg om å leve et meningsfylt liv i gudhengivenhet. Jo mer jeg leste i Bibelen, jo mer avsky følte jeg for hykleriet til noen av de religiøse lederne og for den umoralske livsstilen til mange blant lekfolket. Det jeg så blant dem som kalte seg kristne, var så annerledes enn det Jesus og hans disipler lærte og gjorde.

Det var visse hendelser som særlig sjokkerte meg. Da jeg en gang gikk til kateketens butikk for å kjøpe en rosenkrans, så jeg at det hang en amulett på dørstolpen. En annen gang forsøkte rektoren ved baptistskolen å misbruke meg seksuelt. Senere fikk jeg høre at han var homoseksuell, og at han hadde misbrukt andre. Jeg grunnet på dette, og spurte meg selv: «Godkjenner Gud religionssamfunn hvor medlemmene og til og med lederne ikke blir holdt ansvarlig for alvorlige synder?»

 Jeg skifter religion

Jeg satte imidlertid stor pris på det jeg leste i Bibelen, og jeg bestemte meg for å fortsette å lese den. Det var på denne tiden jeg begynte å tenke over det far hadde sagt 15 år tidligere: «Det er bare Jehovas vitner som har fred her på jorden.» Men jeg var engstelig, for unge Jehovas vitner på skolen ble latterliggjort og av og til straffet fordi de ikke var med på morgengudstjenesten. Og noen av trosoppfatningene deres virket underlige. Jeg syntes for eksempel at det var vanskelig å tro at bare 144 000 ville komme til himmelen. (Åpenbaringen 14: 3) Siden jeg hadde et ønske om å komme til himmelen, lurte jeg på om de 144 000 var blitt fulltallige før jeg ble født.

Det var tydelig at Jehovas vitner skilte seg ut ved sin oppførsel og innstilling. De var ikke innblandet i umoral og vold, slik andre ungdommer på skolen var. I mine øyne var de virkelig atskilt fra verden, slik jeg hadde lest i Bibelen at de som praktiserte den sanne religion, skulle være. — Johannes 17: 14—16; Jakob 1: 27.

Jeg bestemte meg for å undersøke dette nærmere. I september 1969 fikk jeg tak i boken Den sannhet som fører til evig liv. Måneden etter begynte en pioner, som en heltidsforkynner blant Jehovas vitner kalles, å studere med meg. Etter det første studiet følte jeg meg så oppglødd at jeg begynte å lese «Sannhetsboken» en lørdagskveld. Neste ettermiddag var jeg ferdig. Jeg begynte straks å fortelle de andre elevene om det fine jeg hadde lest. Elevene og lærerne mente at min nyfunne tro gjorde meg gal. Men jeg visste at jeg ikke holdt på å bli gal. — Apostlenes gjerninger 26: 24.

Foreldrene mine ble fortalt at jeg forkynte en ny religion. De bad meg komme hjem med én gang, slik at de kunne finne ut hva som var problemet mitt. Det var ingen jeg kunne rådføre meg med, for alle vitnene hadde reist til et områdestevne i Ilesha. Da jeg kom hjem, bombarderte mor og andre slektninger meg med spørsmål og kritikk. Jeg gjorde mitt beste for å forsvare det jeg lærte ut fra Bibelen. — 1. Peter 3: 15.

 Onkelen min forsøkte først å bevise at Jehovas vitner var falske lærere, men det lyktes ikke. Han prøvde seg derfor med en annen framgangsmåte. Han appellerte til meg ved å si: «Husk at du begynte på skole for å få en utdannelse. Hvis du forlater studiene dine og drar ut for å forkynne, kommer du aldri til å fullføre utdannelsen din. Så hvorfor ikke vente til du har fullført skolen før du slutter deg til denne nye religionen?» Akkurat da virket det fornuftig, så jeg sluttet å studere med Jehovas vitner.

I desember 1970, like etter at jeg hadde tatt eksamen, gikk jeg rett til Rikets sal, og jeg har gått på Jehovas vitners møter siden da. Den 30. august 1971 ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Gud. Det rystet ikke bare foreldrene mine, men også hele lokalsamfunnet. De sa at jeg hadde skuffet dem siden jeg var den første i Ewossa og området der omkring som hadde fått et stipendium av myndighetene. Det var mange som hadde store forventninger til meg. De håpet at jeg skulle bruke utdannelsen min til å forbedre forholdene på hjemstedet mitt.

Mitt skifte av religion får konsekvenser

Familien min og de eldre mennene i lokalsamfunnet sendte en delegasjon for å prøve å overtale meg til å gi avkall på min tro. De forsøkte blant annet å overtale meg ved å komme med forbannelser. «Hvis du ikke forlater denne religionen,» sa de, «har du ikke noen framtid. Du kommer ikke til å få noe arbeid. Du kommer ikke til å bygge ditt eget hus. Du vil ikke kunne gifte deg og stifte familie.»

Ti måneder etter at jeg var ferdig med skolen, fikk jeg jobb som lærer, stikk i strid med de dystre spådommene deres. I oktober 1972 giftet jeg meg med min kjære Veronica. Senere gav myndighetene meg utdannelse som landbrukskonsulent. Jeg kjøpte min første bil, og jeg begynte å bygge hus. Den 5. november 1973 ble vår første datter, Victory, født, og i årene som fulgte, fikk vi også Lydia, Wilfred og Joan. I 1986 ble det yngste barnet vårt, Micah, født. Alle barna er dyrebare for oss, en arv fra Jehova. — Salme 127: 3.

Når jeg ser tilbake, kan jeg si at trass i det onde som lokalsamfunnet ønsket skulle hende meg, så ble alt det som skjedde, til velsignelse. Derfor gav jeg min første datter navnet Victory (seier). For ikke så lenge siden skrev folk fra hjemstedet mitt til meg og sa: «Vi vil at du skal komme hjem og ta del i utviklingen av lokalsamfunnet vårt nå som Gud velsigner deg.»

Vi oppdrar barna etter Guds retningslinjer

Min kone og jeg visste at vi ikke kunne påta oss det gudgitte ansvar å oppdra barn og samtidig jage etter materiell rikdom. Vi har derfor lært å være tilfreds med å leve enkelt. Vi foretrekker å leve slik framfor å erfare de mulige følgene det vil få å velge en annen livsstil.

I vår del av verden er det vanlig å dele hus med andre familier og å bruke det samme badet, kjøkkenet og så videre. Vi var glad for at vi fikk leid oss eneboliger i alle de byene jeg ble forflyttet til som offentlig ansatt. Slike boliger var riktignok dyrere, men det at vi kunne bo slik, gjorde at barna våre ble mindre utsatt for usunn påvirkning. Jeg takker Jehova for at vi i årenes løp klarte å oppdra barna i et åndelig sunt miljø.

Min kone har dessuten vært hjemmeværende for å kunne være sammen med barna og ta seg av dem. Når jeg er ferdig på jobben, forsøker vi å gjøre ting sammen som familie. Alt vi gjør, gjør vi i fellesskap. Det betyr blant annet at vi har familiestudium, at vi forbereder oss til og kommer på menighetens møter, at vi tar del i den kristne tjeneste, og at vi engasjerer oss i sosiale aktiviteter.

Vi har prøvd å følge rådet i 5. Mosebok 6: 6, 7, som oppfordrer foreldre til å lære opp  barna sine, ikke bare hjemme, men ved enhver anledning. Det har fått barna til å finne seg venner innenfor menigheten, og ikke utenfor. De har lært av vårt eksempel og er påpasselige med hvem de omgås, for Veronica og jeg tilbringer ikke for mye tid sammen med dem som har en annen tro enn oss. — Ordspråkene 13: 20; 1. Korinter 15: 33.

Det er naturligvis ikke bare vår veiledning og undervisning som har hatt en positiv innflytelse på barna. Hjemmet vårt har vært og er fremdeles åpent for nidkjære kristne, hvorav mange er reisende tilsynsmenn blant Jehovas vitner. Den tiden disse modne kristne har tilbrakt sammen med familien vår, har gitt barna muligheten til å iaktta dem og lære av deres selvoppofrende livsførsel. Det har gitt vår undervisning større tyngde, og barna har gjort Bibelens sannhet til sin egen.

Belønnet for vår gudhengivenhet

I dag er min kone og jeg i heltidstjenesten, sammen med fire av barna våre. Jeg begynte første gang som pioner i 1973. I årenes løp har jeg fra tid til annen hatt noen avbrekk i heltidstjenesten av økonomiske grunner. Jeg har også hatt det privilegium å delta i undervisningen på Kurs i Rikets tjeneste, som gir opplæring til kristne tilsynsmenn blant Jehovas vitner. For tiden har jeg den glede å tjene i sykehuskontaktutvalget, og i tillegg er jeg bytilsynsmann i Uhonmora.

De to eldste døtrene våre, Victory og Lydia, er lykkelig gift med to fine kristne eldste. De og mennene deres tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Igieduma i Nigeria. Den eldste sønnen vår, Wilfred, er menighetstjener, og yngstemann, Micah, er hjelpepioner med jevne mellomrom. I 1997 fullførte Joan sin utdannelse ved den videregående skole og begynte som pioner.

Noe av det mest givende jeg har opplevd i livet, har vært å hjelpe andre til å tjene Jehova Gud. Blant dem er noen av medlemmene i min storfamilie. Far bestrebet seg på å tjene Jehova, men det at han praktiserte polygami, hindret ham i å gjøre framskritt. Helt fra ungdommen av har jeg vært glad i mennesker. Når jeg ser andre lide, føles mine egne problemer mindre viktige. Jeg antar at de ser at jeg oppriktig ønsker å hjelpe dem, og det gjør det lettere for dem å snakke med meg.

En av dem jeg har hjulpet til å få kunnskap om Guds hensikter, er en ung mann som er sengeliggende. Han var elektriker og fikk et voldsomt elektrisk støt mens han var på jobb. Det gjorde ham lam fra brystet og ned. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, og etter hvert reagerte han positivt på det han lærte. Den 14. oktober 1995 ble han døpt i en elv i nærheten av hjemmet vårt, og dette var første gang på 15 år han var ute av sengen. Han sa at det var den lykkeligste dagen i hans liv. Nå er han menighetstjener.

Jeg må si at jeg ikke angrer på at jeg for 30 år siden valgte å tjene Jehova sammen med hans forente, innviede folk. Jeg har sett sann kjærlighet i virksomhet blant dem. Selv om håpet om evig liv ikke hadde hørt med til det Jehova vil belønne sine trofaste tjenere med, ville jeg likevel ha ønsket å leve et liv i gudhengivenhet. (1. Timoteus 6: 6; Hebreerne 11: 6) Gudhengivenheten har formet meg og gitt livet mitt stabilitet, og den har gitt meg og min familie glede, tilfredshet og lykke.

[Bilde på side 25]

Min kone og jeg og barna våre i 1990

[Bilde på side 26]

Min kone og jeg sammen med barna våre og to svigersønner