Et nærmere blikk på noen myter om døden

SPILL AV

Et nærmere blikk på noen myter om døden

OPP gjennom historien har de dystre utsiktene til å dø gjort mennesker forvirret og engstelige. En kombinasjon av falske religiøse forestillinger, utbredte skikker og inngrodde personlige oppfatninger har dessuten gitt næring til frykten for døden. Problemet med frykten for døden er at den kan lamme ens evne til å glede seg over livet og kan bryte ned troen på at det er en mening med livet.

De store religionssamfunnene kan i særlig grad klandres for å ha fremmet mange av de vanligste mytene om døden. En undersøkelse av noen av disse mytene i lys av Bibelen kan klargjøre våre personlige oppfatninger om døden.

Myte nr. 1: Døden er den naturlige avslutningen på livet.

«Døden . . . er en del av livet,» sier boken Death—The Final Stage of Growth. Kommentarer som denne gjenspeiler troen på at døden er noe normalt, den naturlige avslutningen for alle levende organismer. En slik oppfatning har fremmet en nedbrytende, verdifornektende filosofi og har ført til at mange velger å handle slik at det til enhver tid gir størst fordel for dem selv.

Men er døden virkelig den naturlige avslutningen på livet? Ikke alle forskere mener det. Calvin Harley, en biolog som forsker på den menneskelige aldringsprosessen, sa for eksempel i et intervju at han ikke tror at «menneskene er programmert til å dø». Immunologen William Clark sa: «Døden er ikke uløselig knyttet til definisjonen av livet.» Og Seymour Benzer ved California Institute of Technology sier tankefullt at «det er mer riktig å beskrive aldringsprosessen som en situasjon som vi kan håpe på å gjøre noe med, enn å sammenligne den med en klokke».

Når vitenskapsfolk studerer hvordan mennesket er konstruert, blir de forvirret. De oppdager at de ressursene og evnene som vi er utstyrt med, langt overgår det vi trenger til vår levetid på 70—80 år. Forskere har for eksempel funnet ut at menneskehjernen har en nesten ubegrenset hukommelseskapasitet. En forsker anslo at vår hjerne kan inneholde en informasjonsmengde som ville «fylle omkring tjue millioner bind. Det er like mange som de største bibliotekene i verden rommer». Noen nevrologer anslår at et menneske i løpet av en gjennomsnittlig levetid bare bruker 1/100 av én prosent (0,0001) av sin potensielle hjernekapasitet. Man kan med god grunn spørre: Hvorfor har vi en hjerne med så stor kapasitet, når vi knapt bruker en brøkdel av den i løpet av en gjennomsnittlig levetid?

Tenk også på hvordan vi reagerer på døden. For de fleste er det å miste en ektefelle eller et barn det mest opprivende som kan skje i livet. Folk er ofte følelsesmessig ute av likevekt i lang tid etter at de har mistet en de var veldig glad i. Også de som hevder at det er naturlig at menneskene dør, synes det er vanskelig å forsone seg med tanken på at deres egen død skal bety slutten på alt. British Medical Journal sa at det er «en vanlig oppfatning blant ekspertene at alle ønsker å leve så lenge som mulig».

Er det ikke tydelig at menneskene ble skapt for å leve, i betraktning av hvordan vi reagerer på døden, den utrolige evnen vi har til å huske og lære, og den indre lengselen vi har etter evigheten? Jo, Gud skapte ikke menneskene for at de skulle dø, men med utsikter til å leve for bestandig. Legg merke til hva Gud sa til det første menneskeparet om deres framtid: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg på jorden.» (1. Mosebok 1: 28) For en god og varig framtid!

Myte nr. 2: Gud lar mennesker dø for at de skal være hos ham.

En 27 år gammel mor som var døende, og som kom til å etterlate seg tre barn, sa til en katolsk nonne: «Kom ikke og fortell meg at dette er Guds vilje med meg. . . . Jeg blir så opprørt når noen sier det til meg.» Likevel er det dette mange religionssamfunn lærer om døden — at Gud tar mennesker til seg for at de skal være i nærheten av ham.

Er Skaperen virkelig så hjerteløs at han ville ta noen bort i døden, når han vet hvor stor sorg dette volder oss? Nei, slik er ikke Bibelens Gud. Ifølge 1. Johannes 4: 8 ’er Gud kjærlighet’. Legg merke til at det ikke står at Gud har kjærlighet, eller at han er kjærlig, men at han er kjærlighet. Guds kjærlighet er så sterk, så ren og så fullkommen og preger hans personlighet og handlinger så fullstendig at han med rette kan omtales som den personifiserte kjærlighet. Dette er ikke en Gud som lar mennesker dø for at de skal være hos ham.

Falsk religion har forvirret mange med hensyn til hvor de døde befinner seg, og hvilken tilstand de er i. Himmelen, helvete, skjærsilden, limbus — disse forskjellige stedene er enten ubegripelige eller rett og slett fryktelige. Bibelen, derimot, sier at de døde er uten bevissthet, at de befinner seg i en tilstand som best kan sammenlignes med søvn. (Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 11: 11—14) Vi har derfor like liten grunn til å bekymre oss for hva som skjer med oss etter døden, som vi har til å bekymre oss for hvordan noen har det når vi ser dem sove trygt. Jesus snakket om at det skulle komme en tid da «alle de som er i minnegravene», skal «komme ut» til et nytt liv på en paradisisk jord. — Johannes 5: 28, 29; Lukas 23: 43.

Myte nr. 3: Gud tar små barn til seg for å gjøre dem til engler.

Elisabeth Kübler-Ross, som har arbeidet med uhelbredelig syke personer, nevnte en annen oppfatning som er vanlig blant religiøse mennesker. Hun fortalte om en episode fra virkeligheten og sa at det er «uklokt å si til et lite barn som har mistet broren sin, at Gud er så glad i små barn at han tok lille Johnny opp til himmelen». En slik uttalelse stiller Gud i et dårlig lys og gir ikke et riktig bilde av hans personlighet og væremåte. Dr. Kübler-Ross sa videre: «Da denne lille jenta vokste opp og ble kvinne, kom hun aldri over sin vrede mot Gud. Det førte til en psykotisk depresjon da hun mistet sin lille sønn 30 år senere.»

Hvorfor skulle Gud ta et barn fordi han trengte en engel til — som om Gud trengte barnet mer enn foreldrene gjorde? Hvis det var sant at Gud tar barn til seg, ville han ikke da være en ukjærlig og egoistisk Skaper? Stikk i strid med dette sier Bibelen: «Kjærligheten er fra Gud.» (1. Johannes 4: 7) Ville en kjærlig Gud forårsake et tap som selv mennesker med en viss grad av anstendighet ikke ville tolerere?

Hvorfor dør barn? En del av Bibelens svar framgår av Forkynneren 9: 11: «Tid og uforutsett hendelse rammer dem alle.» Og Salme 51: 5 viser at vi alle er ufullkomne, eller syndige, fra unnfangelsesøyeblikket, og at alle nå blir født med utsikt til å dø av forskjellige årsaker. Noen dør før de blir født, slik at svangerskapet ender med dødfødsel. I andre tilfeller dør barn på grunn av en tragisk livssituasjon eller fordi de blir utsatt for en ulykke. Gud er ikke ansvarlig for slike omstendigheter.

Myte nr. 4: Noen blir pint etter døden.

Mange religionssamfunn lærer at de onde kommer til et brennende helvete, der de blir pint i all evighet. Er denne læresetningen fornuftig, og er den bibelsk? Et menneskes levetid er 70—80 år. Selv om det skulle være en som har vært ekstremt ond i hele sitt liv, kan vi spørre: Ville evig pine være en rettferdig straff? Nei. Det ville være grovt urettferdig å pine et menneske i all evighet for det begrensede antall synder han kan ha begått i sin levetid.

Det er bare Gud som kan komme med opplysninger om hva som skjer når vi dør, og han har gjort det i sitt skrevne Ord, Bibelen. Bibelen sier: «Som [dyret] dør, så dør [mennesket]; og de har alle én ånd . . . Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.» (Forkynneren 3: 19, 20) Det sies ikke noe her om et brennende helvete. Menneskene vender tilbake til støvet — til ikke-eksistens — når de dør.

For å bli pint må et menneske være ved bevissthet. Er de døde ved bevissthet? Bibelen svarer på det også: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting, og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» (Forkynneren 9: 5) Det er umulig for de døde, som «vet slett ingen ting», å føle pinsler.

Myte nr. 5: Døden betyr den endelige slutten på vår eksistens.

Vi slutter å eksistere når vi dør, men det betyr ikke nødvendigvis at alt håp er ute. Den trofaste mannen Job visste at han ville gå i graven, Sjeol, når han døde. Men hør hva han sa i en bønn til Gud: «Å, om du ville gjemme meg i Sjeol, om du ville holde meg skjult til din vrede vender om, om du ville sette en tidsfrist for meg og huske på meg! Om en sunn og sterk mann dør, kan han da leve igjen? . . . Du skal rope, og jeg skal svare deg.» — Job 14: 13—15.

Job trodde at hvis han var trofast inntil døden, ville Gud huske ham og med tiden oppreise ham fra de døde. Alle Guds tjenere i gammel tid trodde på dette. Jesus bekreftet dette håpet og viste at Gud skal bruke ham til å oppreise de døde. Kristi egne ord gir oss denne forsikringen: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre [Jesu] røst og komme ut — de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» — Johannes 5: 28, 29.

Om kort tid kommer Gud til å fjerne det onde og opprette en ny verden med et himmelsk styre. (Salme 37: 10, 11; Daniel 2: 44; Åpenbaringen 16: 14, 16) Dette vil føre til at hele jorden blir et paradis hvor det bor mennesker som tjener Gud. I Bibelen leser vi: «Jeg [hørte] en høy røst fra tronen si: ’Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.’» — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Fri fra frykt

Kunnskapen om oppstandelseshåpet sammen med kunnskap om Ham som står bak denne ordningen, kan oppmuntre deg. Jesus lovte: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 32) Én ting vi blir frigjort fra, er frykt for døden. Jehova er den eneste som faktisk kan gjøre noe med aldringsprosessen og med døden og gi oss evig liv. Kan du tro på Guds løfter? Ja, det kan du, for Guds Ord går alltid i oppfyllelse. (Jesaja 55: 11) Vi vil oppfordre deg til å lære mer om hva som er Guds hensikt med menneskeheten. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg.

[Uthevet tekst på side 6]

Problemet med frykten for døden er at den kan lamme ens evne til å glede seg over livet

[Oversikt på side 7]

NOEN VANLIGE MYTER OM DØDEN HVA SIER BIBELEN?

● Døden er den naturlige 1. Mosebok 1: 28; 2: 17;

avslutningen på livet Romerne 5: 12

● Gud lar mennesker dø for at Job 34: 15; Salme 37: 11, 29;

de skal være hos ham 115: 16

● Gud tar små barn til seg Salme 51: 5; 104: 1, 4;

for å gjøre dem til engler Hebreerne 1: 7, 14

● Noen blir pint etter døden Salme 146: 4; Forkynneren 9: 5, 10;

Romerne 6: 23