Hvordan betrakter du døden?

DØDEN formørker hverdagen for oss, uansett hvor god form vi er i, eller hvor rike vi er. Døden kan ramme oss neste gang vi krysser en gate, eller mens vi ligger i sengen. Slike katastrofer som terrorangrepene den 11. september 2001 i New York og i Washington, D.C., konfronterer oss med at «den siste fiende», døden, henter sine ofre fra alle samfunnslag og fra alle aldersgrupper, og noen ganger krever den tusener av liv på bare noen minutter. — 1. Korinter 15: 26.

Folk ser likevel ut til å være fascinert av døden. Det virker som om det ikke er noe som selger så mange aviser eller får så mange til å sitte klistret til TV-skjermen, som meldinger om død, og særlig rapporter om mange omkomne under grufulle omstendigheter. Folk blir visst ikke lei av det, enten årsaken er krig, naturkatastrofer, kriminalitet eller sykdom. Denne interessen for døden kommer gjerne til uttrykk på en påfallende måte ved de sterke følelsene som blir vist når offentlige og berømte personer dør.

Slik er det bare. Folk fortsetter å være fascinert av døden — andres død. Men stilt overfor sin egen død rygger de tilbake. De fleste av oss har ikke lyst til å tenke på vår egen bortgang.

I villrede om døden?

Tanken på at vi selv skal dø, er ubehagelig, og slik kommer det alltid til å være. Hvorfor er det sånn? Det er fordi Gud har skapt oss med et sterkt ønske om å leve evig. «Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter,» sier Forkynneren 3: 11, ifølge Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85. Det at døden er uunngåelig, har skapt en vedvarende, indre konflikt hos menneskene. For å forsone seg med denne indre konflikten og tilfredsstille det naturlige ønsket om å fortsette å leve har menneskene funnet opp mange trosoppfatninger, alt fra læren om en udødelig sjel til troen på reinkarnasjon.

Døden er uansett en urovekkende og skremmende hendelse, og frykten for døden finnes overalt. Det er derfor ikke overraskende at mennesker generelt synes at det er uhyggelig å tenke på at de selv skal dø en gang. Døden avdekker i hvert fall hvor meningsløst det er å vie livet til å trakte etter rikdom og makt og innflytelse.

 Ensomt å dø?

Før i tiden var det vanlig at en som var dødssyk eller dødelig såret, fikk dø i kjente og kjære omgivelser, hjemme hos seg selv. Slik var det ofte i bibelsk tid, og slik er det fremdeles i noen kulturer. (1. Mosebok 49: 1, 2, 33) I slike tilfeller samles familien, og barna blir tatt med i samtalen. Dette gir hvert enkelt familiemedlem følelsen av at han eller hun ikke er den eneste som sørger, og det gir trøst å vite at man ikke er alene med ansvaret og sorgen.

Dette står i sterk kontrast til det som skjer i samfunn der døden er et tabuemne, og der barna blir holdt utenfor fordi man tror at det ellers ville bli «for mye» for dem. Det å dø i våre dager er på mange måter annerledes enn før, og det er ofte mer ensomt. Selv om de fleste ville foretrekke å dø hjemme, fredelig og stelt av omsorgsfull familie, er den bitre virkeligheten at mange dør på sykehus, ofte ensomme og med smerter, tilkoblet en skremmende mengde høyteknologisk utstyr. Og millioner andre dør helt anonymt — de er de ukjente ofrene for folkemord, hungersnød, aids, borgerkrig eller rett og slett ekstrem fattigdom.

Et emne man bør tenke over

Bibelen fraråder oss ikke å tenke på døden. I Forkynneren 7: 2 står det faktisk: «Bedre er det å gå til sørgehuset enn å gå til gjestebudshuset, for det er slutten for alle mennesker.» Stilt ansikt til ansikt med dødens realiteter vender vi kanskje tankene bort fra det vi normalt er opptatt av, og tenker på hvor kort livet er. Det kan hjelpe oss til å leve et mer meningsfylt liv istedenfor bare å drive gjennom livet uten mål og mening.

Hvordan betrakter du døden? Har du gransket dine følelser, din tro, ditt håp og din frykt med hensyn til avslutningen på livet?

Både livet og døden er av en slik art at det egentlig er umulig for mennesker å forstå og forklare det. Den eneste pålitelige autoriteten i dette spørsmålet er vår Skaper. Hos ham er «livets kilde», og «ham tilhører utveiene fra døden». (Salme 36: 9; 68: 20) Overraskende nok kan det være både trøstende og oppmuntrende å undersøke noen vanlige oppfatninger om døden i lys av Guds Ord. Når man foretar en slik undersøkelse, finner man ut at døden ikke nødvendigvis er slutten på alt.

[Uthevet tekst på side 4]

Vissheten om at vi kan dø, kan hjelpe oss til å leve på en mer meningsfylt måte