Ligger det i genene?

MANGE forskere arbeider iherdig med å prøve å finne genetiske årsaker til alkoholisme, homoseksualitet, promiskuitet, voldstilbøyeligheter og annen avvikende atferd og også genetiske årsaker til selve døden. Ville det ikke være en lettelse å finne ut at vi ikke er ansvarlig for våre handlinger, men at det vi gjør, er genetisk bestemt? Vi mennesker kan ha en tendens til å skyve ansvaret for det vi gjør, over på noen andre eller noe annet.

Hvis det er slik at genene er årsak til vår atferd, kan det, ifølge noen forskere, være mulig å fjerne uønskede trekk ved hjelp av genteknologi. Suksessen med å kartlegge hele det humane genom (vårt samlede genmateriale) har i den senere tid blåst nytt liv i slike forhåpninger.

Men dette forutsetter at det er arveanleggene som er ansvarlig for alle våre feil og særegenheter. Har vitenskapens detektiver funnet såpass bevismateriale at de kan sette genene våre på tiltalebenken? Svaret vil få stor betydning for hvordan vi ser på oss selv og vår framtid. Men før vi går nærmere inn på genforskningens resultater, kan vi se litt på det Bibelen sier om menneskenes opprinnelse.

Hvordan det hele begynte

De fleste kjenner, eller har i hvert fall hørt om, beretningen om Adam og Evas synd i Edens hage. Var de to første menneskene skapt med en eller annen defekt i genene, en slags konstruksjonsfeil som gjorde at de var tilbøyelige til å synde og være ulydige mot Gud?

Deres Skaper, Jehova Gud, som alltid gjør alt fullkomment riktig, erklærte at hans jordiske skaperverk var «meget godt». (1. Mosebok 1: 31; 5. Mosebok 32: 4) Noe annet som viser at han var fornøyd med de menneskene han hadde skapt, var at han gav dem sin velsignelse og sa at de skulle være fruktbare, fylle jorden med mennesker og rå over hans jordiske skaperverk. Det ville han ikke ha gjort hvis han var usikker på om det han hadde skapt, holdt mål. — 1. Mosebok 1: 28.

Bibelen sier om skapelsen av de to første menneskene: «Gud gikk i gang med å skape mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1. Mosebok 1: 27) Dette betyr ikke at menneskene ble skapt slik at de lignet på Gud utseendemessig, fysisk sett, for «Gud er en Ånd». (Johannes 4: 24) Det betyr i stedet at menneskene fikk egenskaper som gjenspeilte Guds  egenskaper, og ble utstyrt med moralsk sans, en samvittighet. (Romerne 2: 14, 15) De fikk en fri vilje; de var i stand til å vurdere en sak og bestemme seg for hva de skulle gjøre.

Men våre første forfedre ble ikke overlatt til seg selv. De fikk veiledning og ble advart om følgene av å handle galt. (1. Mosebok 2: 17) Ut fra dette kan vi trekke den slutning at da Adam stod overfor en moralsk avgjørelse, så valgte han å gjøre det som han mente var hensiktsmessig eller fordelaktig. Da hans kone handlet galt, gjorde han som henne i stedet for å ta i betraktning sitt forhold til Skaperen og de langsiktige konsekvensene av det han gjorde. Etterpå prøvde han også å legge skylden på Jehova ved å si at Eva, som Han hadde gitt ham, forledet ham. — 1. Mosebok 3: 6, 12; 1. Timoteus 2: 14.

Vi kan lære noe av den måten Gud reagerte på da Adam og Eva syndet. Han prøvde ikke å korrigere en eller annen «konstruksjonsfeil» i genene deres. Han lot dem i stedet få erfare de konsekvensene som han sa at deres handlinger ville få, noe som med tiden førte til at de døde. (1. Mosebok 3: 17—19) Dette som skjedde tidlig i historien, kaster mye lys over menneskets atferd. *

Hvordan vi kan si at det ikke er genene som er avgjørende

Forskere har i lang tid vært opptatt med den enorme oppgave å finne genetiske årsaker til og botemidler mot menneskets sykdommer og atferd. Etter at seks forskerteam hadde arbeidet i ti år, ble det genet som er knyttet til Huntingtons sykdom, isolert, men forskerne vet ikke hvordan genet forårsaker sykdommen. Og ifølge Scientific American sier biologen Evan Balaban ved Harvard universitet at «det vil være langt vanskeligere å oppdage gener for atferdsmessige sykdommer».

Forskning som har tatt sikte på å knytte bestemte gener til menneskers atferd, har ikke ført fram. Bladet Psychology Today skriver for eksempel i en rapport angående forsøk på å finne genetiske årsaker til depresjon: «Epidemiologiske data om de vanligste mentale lidelsene viser tydelig at det ikke bare er snakk om rent genetiske årsaker.» Rapporten nevner et eksempel: «Blant amerikanere som var født før 1905, var det én prosent som ble deprimert før de hadde fylt 75 år. Blant amerikanere som er født et halvt århundre senere, blir seks prosent deprimert før de har fylt 24 år!» Rapporten trekker den konklusjon at det bare er ytre eller sosiale faktorer som kan forårsake så drastiske forandringer på så kort tid.

 Hva forteller disse og en rekke andre undersøkelser oss? Selv om genene kan ha betydning for hvordan vår personlighet blir, er det klart at det også er andre former for påvirkning som spiller inn. En viktig faktor er miljøet, som er blitt radikalt forandret i nyere tid. Boken Boys Will Be Boys kommer inn på hva dagens barn og unge hører og ser gjennom populær underholdning, og nevner at det er usannsynlig at barn skal utvikle sunne moralprinsipper når de «i oppveksten bruker titusener av timer på å se på TV-programmer og filmer hvor folk blir overfalt, skutt, knivstukket, får magen sprettet opp eller huden dratt av, blir hakket i stykker eller lemlestet, og når de i oppveksten hører på musikk som glorifiserer voldtekt, selvmord, narkotika, alkohol og fordommer».

Det er tydelig at Satan, «denne verdens hersker», har formet et miljø som appellerer til menneskenes simple lyster. Og hvem kan benekte at et slikt miljø øver sterk innflytelse på oss alle? — Johannes 12: 31; Efeserne 6: 12; Åpenbaringen 12: 9, 12.

Roten til menneskenes problemer

Som vi har sett, begynte menneskenes problemer da de to første menneskene syndet. Hva førte syndefallet til? Adams etterkommere er naturligvis ikke ansvarlig for Adams synd, men de er alle født med arvesynd; de er ufullkomne, og de dør. Bibelen forklarer: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.

Det at vi er ufullkomne, gjør at vi har et dårlig utgangspunkt. Men det fritar oss ikke for alt moralsk ansvar. Bibelen viser at de som blir godkjent av Jehova, er de som tror på den foranstaltning han har truffet for at vi skal få leve, og innretter sitt liv etter hans normer. Den foranstaltning Jehova i sin kjærlighet, godhet og barmhjertighet har truffet, er å gjenløse menneskene, på en måte kjøpe tilbake det Adam mistet. Det har han gjort ved hjelp av sin fullkomne Sønns, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer. Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16; 1. Korinter 15: 21, 22.

Apostelen Paulus gav uttrykk for hvor takknemlig han var for dette. Han utbrøt: «Jeg elendige menneske! Hvem skal redde meg fra det legeme som lider denne død? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Romerne 7: 24, 25) Paulus visste at hvis han gav etter for synden på grunn av svakhet, kunne han be om Guds tilgivelse på grunnlag av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. *

Som i det første århundre er det mange i vår tid som har levd et liv som har vært i strid med Bibelens prinsipper, eller som har syntes at situasjonen deres har sett håpløs ut, men som har fått nøyaktig kunnskap om Bibelens sannhet og har foretatt de nødvendige forandringer i sitt liv, slik at de har fått erfare Guds velsignelse. Det har ikke vært lett for dem å foreta forandringer, og mange av dem må fremdeles slite med skadelige eller urette tilbøyeligheter. Men med Guds hjelp klarer de å bevare sin ulastelighet og å finne glede i å tjene ham. (Filipperne 4: 13) Tenk over det eksemplet som blir nevnt nedenfor, og som dreier seg om en som foretok drastiske forandringer i sitt liv fordi han ville glede Gud.

En som forandret seg

«Da jeg som gutt gikk på internatskole, ble jeg med på homoseksuelle handlinger, selv  om jeg ikke så på meg selv som homoseksuell. Foreldrene mine var skilt og viste meg ikke den kjærlighet jeg ønsket meg. Da jeg var ferdig med skolen, avtjente jeg verneplikten. Det var noen homoseksuelle i nabobrakken. Jeg misunte dem deres livsstil, så jeg begynte å vanke sammen med dem. Etter at jeg hadde vært sammen med dem et år, begynte jeg å se på meg selv som homoseksuell. Jeg tenkte at det var slik jeg var, og at jeg ikke kunne gjøre noe med det.

Jeg begynte å lære de homoseksuelles sjargong og å gå på klubbene deres, hvor det var lett tilgang til narkotika og alkohol. Utad virket alt sammen veldig spennende og forlokkende, men egentlig bød det meg imot. Innerst inne følte jeg at det å leve som homoseksuell var noe unaturlig og ikke hadde noen framtid.

I en liten by ble jeg tilfeldigvis oppmerksom på en Rikets sal mens Jehovas vitner hadde et møte der. Jeg gikk inn og hørte på talen, som handlet om det framtidige paradiset. Etterpå snakket jeg med noen av vitnene og ble invitert til et stevne. Jeg gikk dit, og der fikk jeg se glade familier utøve sin religion sammen, noe som var helt nytt for meg. Jeg begynte å studere Bibelen sammen med vitnene.

Selv om det var hardt, begynte jeg å leve etter det jeg lærte fra Bibelen. Jeg klarte å avlegge alle mine urene vaner. Etter at jeg hadde studert i 14 måneder, innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt. For første gang i mitt liv hadde jeg fått sanne venner. Jeg har kunnet hjelpe andre til å lære om Bibelens sannhet, og nå er jeg menighetstjener i den kristne menighet. Jehova har virkelig velsignet meg.»

Vi er ansvarlig for det vi gjør

Det nytter ikke å legge hele skylden for vår atferd på genene våre. Det vil ikke hjelpe oss til å løse eller overvinne problemene våre. Som Psychology Today sier, kan det være at en slik holdning i stedet «lærer oss å bli hjelpeløse, men en slik hjelpeløshet er en av grunnårsakene til mange av våre problemer. Det ser ut til at dette har ført til flere problemer i stedet for å fjerne en del av problemene».

Det er sant at vi må kjempe mot mektige krefter som virker i feil retning, for eksempel våre egne, syndige tilbøyeligheter og Satans forsøk på å hindre oss i å lyde Gud. (1. Peter 5: 8) Det er sant at genene våre kan påvirke oss på en eller annen måte. Men vi er så avgjort ikke hjelpeløse. De sanne kristne har mektige allierte — Jehova, Jesus Kristus, Guds hellige ånd, hans Ord, Bibelen, og den kristne menighet. — 1. Timoteus 6: 11, 12; 1. Johannes 2: 1.

Før israelittene gikk inn i det lovte land, minnet Moses dem om det ansvar de hadde overfor Gud: «Jeg har lagt livet og døden fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; og du må velge livet for at du skal kunne bli i live, du og ditt avkom, ved å elske Jehova din Gud, ved å lytte til hans røst og ved å holde deg til ham.» (5. Mosebok 30: 19, 20) Det er på samme måte i dag. Alle ansvarlige mennesker må treffe en personlig avgjørelse med hensyn til det å tjene Gud og innfri hans krav. Valget er ditt. — Galaterne 6: 7, 8.

[Fotnote]

[Bilder på side 9]

Var Adam og Eva predisponert for synd på grunn av en eller annen genfeil?

[Bilder på side 10]

Er alle ansvarlig for sine avgjørelser?

[Rettigheter]

Narkotikamisbruker: Godo-Foto

[Bilde på side 11]

Man har ikke klart å påvise at det er genene som styrer menneskenes atferd

[Bilde på side 12]

De som virkelig vil forandre seg, kan klare det ved å rette seg etter det som står i Bibelen