Noe vi kan lære av romernes historie

«HVIS jeg på menneskers vis har kjempet med villdyr i Efesos,» skrev apostelen Paulus i 1. Korinter 15: 32. Noen tror at dette betyr at han ble dømt til å kjempe på en romersk arena. Enten han gjorde det eller ikke, var kamper på liv og død vanlige på arenaene på den tiden. Hva forteller historien om det som skjedde på arenaen?

Som kristne ønsker vi å forme vår samvittighet etter hvordan Jehova ser på tingene, noe som kan hjelpe oss når vi skal treffe avgjørelser angående underholdning. Tenk for eksempel på hva Gud synes om vold. Det får vi en pekepinn om i disse ordene: «Bli ikke misunnelig på voldsmannen, og velg ikke noen av hans veier.» (Ordspråkene 3: 31) Dette tjente til veiledning for de første kristne når mange rundt dem ble opprømt på grunn av de romerske gladiatorkampene. Vi skal nå se litt nærmere på hva som foregikk under disse kampene, og hva de kristne i vår tid kan lære av dette.

 To bevæpnede gladiatorer står overfor hverandre på en romersk arena. Så snart sverdene treffer motpartens skjold, begynner de elleville tilskuerne å heie på sin favoritt. Det går på livet løs. Det tar ikke lang tid før den ene av dem er så såret at han ikke klarer å fortsette. Han skjønner at han har tapt, så han kaster ned armene og kneler og viser på den måten at han ber om nåde. Tilskuernes roping og skriking når et crescendo. Noen roper at han skal vises barmhjertighet, mens andre vil at han skal dø. Alles øyne er vendt mot keiseren, som merker seg hva massene vil. Han kan befri den beseirede krigeren, eller han kan beordre hans død ved å vende tommelen ned.

Romerne var lidenskapelig interessert i å gå på gladiatorkamper. Du blir kanskje overrasket over å få vite at slike kamper til å begynne med ble holdt i begravelsene til framstående personer. Man tror at kampene hadde sin opprinnelse i menneskeofringer blant oskerne eller samnittene, folkegrupper i det som nå er Midt-Italia. Ofrene skulle behage de dødes ånder. En slik kamp ble kalt en munus, det vil si «gave» (flertall: munera). De første kampene i Roma som man kjenner til, ble holdt i 264 fvt., da tre par gladiatorer kjempet på oksetorget. I begravelsen til Marcus Aemilius Lepidus var det 22 dueller, og i begravelsen til Publius Licinius var det 60. I 65 fvt. sendte Julius Cæsar 320 par ut på arenaen.

«Aristokratiske begravelser var politiske handlinger,» sier historikeren Keith Hopkins, «og begravelseslekene hadde politiske overtoner . . . for de var populære hos byens velgere. Ja, det var i første rekke den politiske konkurransen mellom ambisiøse aristokrater som gjorde at gladiatorforestillingene ble forbundet med stadig større pomp og prakt.» I Augustus’ regjeringstid (27 fvt. til 14 evt.) var kampene, munera, blitt overdådige gaver — til underholdning for massene — som velstående embetsmenn gav for å fremme sin politiske karriere.

Deltakerne og opplæringen

Du lurer kanskje på hvem gladiatorene var. De kunne være slaver, dødsdømte forbrytere, krigsfanger eller frie menn som ville ha spenning eller håpet å bli rike og berømte. Alle fikk opplæring i spesielle skoler som lignet på fengsler. Boken Giochi e spettacoli sier at gladiatorer som var under opplæring, «hele tiden var under tilsyn av vakter og var underlagt brutal disiplin, de strengeste regler og særdeles harde straffer . . . Denne behandlingen førte ofte til selvmord, mytteri og opprør». Den største gladiatorskolen i Roma hadde celler til minst tusen personer. Alle gladiatorene spesialiserte seg i én retning. Noen kjempet med rustning, skjold og sverd, andre med nett og trefork (stor gaffel med tre tenner). Andre igjen ble opplært til å kjempe mot ville dyr, for dyrekamper var også populære forestillinger. Kan det være at det var nettopp en slik dyrekamp Paulus siktet til?

Arrangørene av kampene kunne henvende seg til personer som rekrutterte 17- eller 18-åringer som de lærte opp til å bli gladiatorer, og som de leide ut til lekene. Det var mye penger i denne handelen med menneskeliv. I en forestilling utenom det vanlige som Trajan fikk i stand for å feire en militær seier, ble det brukt 10 000 gladiatorer og 11 000 dyr.

En dag på arenaen

Dyrekampene fant sted om formiddagen. Ville dyr av alle slag ble jaget ut på arenaen.  Tilskuerne likte spesielt godt kombinasjonen okse og bjørn. Ofte var de to dyrene bundet sammen, og så skulle de slåss til den ene av dem døde, mens den overlevende ble drept av en jeger. Andre populære kamper var kamper mellom en løve og en tiger og mellom en elefant og en bjørn. Jegere viste sine evner ved å drepe eksotiske dyr som var hentet fra alle rikets hjørner. Det var enorme summer som gikk med til å skaffe til veie slike dyr som leoparder, neshorn, flodhester, sjiraffer, hyener, kameler, ulver, villsvin og antiloper.

Scenearrangementet gjorde dyrekampene uforglemmelige. Trær, dammer og svære steiner kunne få det til å se ut som om det var en skog på arenaen. På noen arenaer kunne det virke som om dyrene dukket opp som ved et trylleslag, der de kom via underjordiske heiser og ut gjennom en luke. Det at man ikke kunne forutsi hvordan dyrene kom til å oppføre seg, gjorde det hele mer interessant, men det ser ut til at det som i særlig grad gjorde dyrekampene fascinerende, var råskapen.

Det neste på programmet var henrettelser. Fordi man gikk inn for å foreta henrettelsene på en original måte, ble det framført mytologiske dramaer hvor skuespillerne døde i virkeligheten.

Om ettermiddagen foregikk det kamper mellom forskjellige kategorier av gladiatorer, som var bevæpnet på hver sin måte og hadde fått opplæring i hver sine kampmetoder. Noen av dem som slepte ut likene, var kledd som underverdenens gud.

Virkningen på tilskuerne

Folkemengdens trang til spenningsfylt underholdning var umettelig. Gladiatorer som var lite villig til å slåss, ble derfor tvunget i gang ved pisking eller bruk av svijern. Tilskuerne kunne rope: «Hvorfor møter han sverdet på en så feig måte? Hvorfor slår han så svakt? Hvorfor dør han ikke [villig]? Pisk ham, så han kommer i gang med kampen! La dem få slag for slag, med bart bryst mottagelig for støt!» Den romerske statsmannen Seneca skrev at det i en pause ble opplyst: «Litt strupeskjæring i mellomtiden, for at det fortsatt skal skje noe!»

Seneca innrømmet naturlig nok at han vendte hjem «mer ufølsom og umenneskelig». Denne åpenhjertige innrømmelsen fra en tilskuer burde få oss til å tenke. Kan det være at tilskuere ved noen av vår tids sportsarrangementer også blir ’mer ufølsomme og umenneskelige’?

Noen tenkte kanskje at de var heldige som i det hele tatt fikk komme hjem igjen. Det fortelles om én tilskuer at han kom med en vittig bemerkning om keiser Domitian, med den følge at keiseren fikk ham slept ned fra plassen hans  og kastet for hundene. Mangel på dødsdømte forbrytere fikk Caligula til å gi ordre om at en del av tilskuermassen skulle gripes og kastes for de ville dyrene. Og når Claudius ikke var fornøyd med den måten som det maskinelle utstyret på scenen fungerte på, befalte han at de ansvarlige mekanikerne skulle kjempe på arenaen.

Fanatiske tilskuere var også årsak til katastrofer og opptøyer. Et amfiteater like nord for Roma raste sammen, og det fortelles at mange tusen omkom. Under en forestilling i Pompeii i 59 evt. brøt det ut opptøyer. Tacitus skrev at sammenstøt mellom dem som var fra byen, og rivaler som kom fra en naboby, begynte med en utveksling av skjellsord, utartet til steinkasting og sluttet med bruk av sverdet. Mange ble lemlestet eller såret, og mange ble drept.

Helt klart noe vi kan lære

For ikke så lenge siden ble det holdt en utstilling (Sangue e arena, «Blod og sand») på Colosseum i Roma som fikk en til å sammenligne gladiatorkampene med arrangementer i vår tid. Det ble vist videoklipp fra tyrefekting, profesjonell boksing, alvorlige kollisjoner i bil- og motorsykkelløp, voldsomme oppgjør mellom idrettsutøvere under kamper og heftige slåsskamper mellom tilskuere. Presentasjonen sluttet med at en fikk se Colosseum fra luften. Hva tror du dette skulle få de besøkende til å tenke på? Hvor mange kom til å ta lærdom av dette?

I noen land i vår tid er det vanlig med hundekamper, hanekamper, tyrefekting og sport som er preget av vold. I motorsport blir liv satt på spill for at enorme tilskuerskarer skal få spenning. Og tenk på de daglige TV-programmene. Undersøkelser i et vestlig land har vist at et gjennomsnittsbarn som ser på TV, kan ha vært vitne til 10 000 drap og 100 000 voldshandlinger før det er blitt ti år.

Forfatteren Tertullian, som levde på 100- og 200-tallet, skrev at disse forlystelsene «ikke var forenelige med den sanne religion og sann lydighet mot den sanne Gud». Han betraktet dem som overvar kampene, som medskyldige med dem som drepte. Hvordan er det i vår tid? Vi kan spørre oss selv: «Lar jeg meg underholde av å se blod, drap og vold på TV eller på Internett?» Det er verdt å huske på det som står i Salme 11: 5: «Jehova selv gransker den rettferdige så vel som den onde, og den som elsker vold, ham hater Hans sjel.»

[Ramme på side 28]

Kamper som skulle «behage de døde»

Forfatteren Tertullian, som levde på 100- og 200-tallet, skrev om opprinnelsen til gladiatorkampene: «I tidligere tider trodde de at de med et slikt skue ytet de døde en tjeneste, etter at de hadde dempet det hele med en mer sivilisert form for grusomhet. Fordi de trodde at de dødes sjeler blidgjøres ved hjelp av menneskeblod, pleide de ved begravelser å ofre fanger eller slaver av dårlig kvalitet som de kjøpte. Etterpå ville de dekke over sin ugudelighet ved å gjøre det hele til en forlystelse. Etter at de anskaffede personene hadde fått opplæring i å bruke de våpnene som de hadde den gangen, og gjorde så godt de kunne (opplæringen gikk ut på at de skulle lære å bli drept!), ble de drept på den fastsatte begravelsesdagen ved gravene. Når noen var død, fikk man altså trøst ved at noen ble drept. Dette er opprinnelsen til munus. Men etter hvert nådde raffinementet samme høyder som grusomheten, for det var noe som manglet ved fornøyelsene på helligdagen hvis ikke også ville dyr var med på å rive menneskekropper i stykker. Det som ble ofret for å behage de døde, ble regnet som et begravelsesritual.»

[Bilde på side 27]

Hjelm og leggbeskytter som gladiatorer brukte

[Bilder på side 29]

De kristne i gammel tid aksepterte ikke voldspreget underholdning. Gjør du?

[Rettigheter]

Boksekamp: Dave Kingdon/Index Stock Photography; bilvelt: AP Photo/Martin Seppala

[Bilderettigheter på side 26]

Phoenix Art Museum, Arizona/Bridgeman Art Library