Snart slutt på menneskenes problemer!

«HUMANITÆR hjelp har begrenset verdi hvis den ikke er en del av et mer omfattende strategisk og politisk rammeverk der man tar sikte på å gjøre noe med de underliggende årsakene til konfliktene. Erfaringer har gjentatte ganger vist at humanitær hjelp alene ikke kan løse problemer som i bunn og grunn er politiske.» — The State of the World’s Refugees 2000.

Trass i humanitær hjelp fortsetter menneskenes problemer å vokse ubønnhørlig. Hvor stor er muligheten for en varig politisk løsning? I realiteten svært liten. Men hvilke andre steder kan vi lete? I begynnelsen av sitt brev til de kristne i Efesos forklarer apostelen Paulus på en bemerkelsesverdig måte hvordan Gud skal gjøre slutt på alle menneskenes problemer. Han viser også hvilket redskap Gud kommer til å bruke for å gjennomføre dette — et redskap som vil gjøre noe med de underliggende årsakene til alle de problemene som plager oss i dag. Hvorfor ikke se nærmere på det Paulus sier? Vi finner det i Efeserne 1: 3—10.

«Å samle alt sammen igjen i Kristus»

Guds hensikt, sier apostelen, er å benytte det han kaller «en administrasjon [eller forvaltning] ved de fastsatte tiders fulle mål». Hva betyr dette? Det betyr at Gud har fastsatt en tid da han skal «samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Efeserne 1: 10) Ja, Gud har satt i verk en ordning for å sørge for at alt i himmelen og på jorden igjen skal bli brakt i harmoni og underlagt hans direkte kontroll. Når det gjelder det uttrykket som her er gjengitt med ’å samle sammen igjen’, sier bibelforskeren J.H. Thayer: «Føre sammen igjen til seg selv . . . alt og alle (som hittil har vært atskilt på grunn av synden) til et forent fellesskap i Kristus.»

Dette bringer tankene hen på hvordan denne atskillelsen og disharmonien opprinnelig oppstod, og understreker hvor stort behov det er for at Gud gjør noe med situasjonen.  Tidlig i menneskenes historie fulgte våre første foreldre, Adam og Eva, Satan Djevelen i et opprør mot Gud. De ønsket å være uavhengige og selv bestemme hva som var godt, og hva som var ondt. (1. Mosebok 3: 1—5) I samsvar med Guds rettferdighet ble de utelukket fra Guds familie og mistet sitt fellesskap med ham. De styrtet menneskeheten ut i ufullkommenhet med alle de forferdelige følgene vi erfarer i dag. — Romerne 5: 12.

Det onde midlertidig tillatt

«Hvorfor lot Gud dem gjøre dette?» spør kanskje noen. «Hvorfor brukte han ikke bare sin store makt og gjennomførte sin vilje? Det ville ha avverget all den smerte og alle de lidelsene vi nå erfarer.» Det kan være fristende å tenke slik. Men hva ville utøvelsen av en slik overveldende makt egentlig bevise? Beundrer du eller liker du en som ved første tegn til motsigelser knuser enhver motstand bare fordi han har makt til å gjøre det? Helt sikkert ikke.

Disse opprørerne utfordret egentlig ikke Guds allmakt. De reiste snarere tvil om hvorvidt hans måte å herske på var rettmessig og rettferdig. For å avgjøre disse fundamentale stridsspørsmålene én gang for alle har Jehova tillatt at hans skapninger får styre seg selv i en begrenset periode uten å være underlagt hans direkte kontroll. (Forkynneren 3: 1; Lukas 21: 24) Når denne tidsperioden er omme, kommer han til å gripe inn for igjen å utøve full kontroll over jorden. Da vil det bli helt klart at det bare er hans måte å styre på som kan gi jordens innbyggere varig fred, lykke og velstand. Da kommer alle undertrykkere i verden til å bli fjernet for all framtid. — Salme 72: 12—14; Daniel 2: 44.

«Før verdens grunnleggelse»

Jehova besluttet å gjøre alt dette for lang tid siden. Paulus sier «før verdens grunnleggelse». (Efeserne 1: 4) Dette var ikke før jorden ble skapt, eller før Adam og Eva ble skapt. Den verden var ’meget god’, og det hadde ennå ikke brutt ut noe opprør. (1. Mosebok 1: 31) Hvilken ’verden’ var det da apostelen Paulus siktet til? Den verden som består av Adam og Evas barn — en syndig, ufullkommen verden av mennesker som hadde utsikter til å bli løskjøpt. Allerede før det var blitt født noen barn, visste Jehova hvordan han skulle utfri de av Adams etterkommere som kan gjenløses. — Romerne 8: 20.

Dette betyr selvfølgelig ikke at Den Høyeste i universet må ta seg av problemer på samme måte som menneskene gjør. Når de ser at det kan oppstå en krisesituasjon, planlegger de forskjellige detaljerte metoder for å håndtere situasjonen. Men Den Allmektige Gud gjør bare kjent sin hensikt og gjennomfører den. Likevel forteller Paulus hvordan Jehova bestemte seg for å løse problemene og bringe varig lindring til menneskeheten. Hvilke tiltak har han truffet?

Hvem vil sørge for utfrielse?

Paulus forklarer at Kristi åndssalvede disipler spiller en spesiell rolle når det gjelder å rette opp igjen de skadene som den adamittiske synd har forårsaket. Jehova «utvalgte oss i forening med [Kristus],» sier Paulus, for å herske sammen med Jesus i hans himmelske rike. Paulus forklarer videre at Jehova «forutbestemte oss til å bli adoptert ved Jesus Kristus som sønner for seg selv». (Efeserne 1: 4, 5) Jehova utvalgte, eller forutbestemte, selvfølgelig ikke disse som enkeltpersoner. Han forutbestemte imidlertid at en gruppe trofaste og lojale mennesker sammen med Kristus skulle rette opp igjen de skadene som Satan Djevelen, sammen med Adam og Eva, har påført menneskeslekten. — Lukas 12: 32; Hebreerne 2: 14—18.

For et enestående tiltak! I sitt opprinnelige opprør mot Guds overherredømme antydet Satan at det var noe i veien med menneskene, som Gud hadde skapt — at alle mennesker ville gjøre opprør mot Guds styre hvis de ble utsatt for press eller fristelser i tilstrekkelig grad. (Job 1: 7—12; 2: 2—5) Som et storslått  uttrykk for «sin herlige ufortjente godhet» viste Jehova Gud med tiden tillit til sine jordiske skapninger ved å adoptere noen av Adams syndige familie som sine åndelige barn. Denne lille gruppen skulle tjene i himmelen. I hvilken hensikt? — Efeserne 1: 3—6; Johannes 14: 2, 3; 1. Tessaloniker 4: 15—17; 1. Peter 1: 3, 4.

Disse adopterte Guds sønner, sier apostelen Paulus, blir «Kristi medarvinger» i hans himmelske rike. (Romerne 8: 14—17) Som konger og prester vil de være med på å befri menneskene for den smerte og de lidelsene vi nå opplever. (Åpenbaringen 5: 10) Det er jo slik at «hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå». Men snart skal disse spesielt utvalgte Guds sønner følge Jesus Kristus og gå til handling, og da skal alle lydige mennesker «bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet» igjen. — Romerne 8: 18—22.

«Utfrielsen ved en løsepenge»

Alt dette er blitt gjort mulig gjennom det som må være det mest gripende og storslåtte uttrykk for Guds ufortjente godhet mot den verden av mennesker som kan gjenløses — nemlig Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Paulus skriver: «Ved hjelp av [Jesus Kristus] har vi utfrielsen ved en løsepenge ved dennes blod, ja tilgivelsen for våre overtredelser, i samsvar med hans ufortjente godhets rikdom.» — Efeserne 1: 7.

Jesus Kristus er hovedpersonen i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. (Hebreerne 2: 10) Hans gjenløsningsoffer utgjør det juridiske grunnlaget for at Jehova kan la noen av Adams etterkommere bli en del av sin himmelske familie, og for at han kan utfri menneskene fra følgene av den adamittiske synd, uten å undergrave tilliten til sine lover og prinsipper. (Matteus 20: 28; 1. Timoteus 2: 6) Jehova har gjort dette på en slik måte at det innfrir kravene til fullkommen rettferdighet. — Romerne 3: 22—26.

Guds «hellige hemmelighet»

Det gikk flere tusen år før Gud gjorde helt kjent hvordan han skulle gjennomføre sin hensikt med jorden. I det første århundre «gjorde [han] sin viljes hellige hemmelighet kjent for» de kristne. (Efeserne 1: 9) Paulus og hans salvede medkristne hadde en klar forståelse av hvilken enestående rolle Jesus Kristus var blitt tildelt i forbindelse med gjennomføringen av Guds hensikt. De begynte også å forstå den spesielle rolle de hadde som Kristi medarvinger i hans himmelske rike. (Efeserne 3: 5, 6, 8—11) Ja, Guds rikes styre ved Jesus Kristus og hans medregenter er det redskap Gud skal bruke for å skape varig fred ikke bare i himmelen, men også på jorden. (Matteus 6: 9, 10) Ved hjelp av dette redskapet skal Jehova gjenopprette slike forhold på jorden som han opprinnelig hadde til hensikt at det skulle være på den. — Jesaja 45: 18; 65: 21—23; Apostlenes gjerninger 3: 21.

I nær framtid, til Guds fastsatte tid, vil han gripe direkte inn for å rense jorden for all undertrykkelse og urettferdighet. Men Jehova begynte egentlig på denne gjenopprettelsesprosessen på pinsedagen i år 33. På hvilken måte? Ved å begynne innsamlingen av «det i himlene», av dem som skal herske sammen med Kristus i himlene. Dette innbefattet de  kristne i Efesos. (Efeserne 2: 4—7) I vår tid har Jehova samlet «det på jorden». (Efeserne 1: 10) Gjennom en verdensomfattende forkynnelseskampanje gjør han alle nasjonene kjent med det gode budskap om Guds rike med Jesus Kristus som Konge. De som reagerer positivt, blir allerede nå samlet inn til et sted med åndelig beskyttelse og helbredelse. (Johannes 10: 16) På en renset, paradisisk jord vil de snart få erfare fullstendig frihet fra all urettferdighet og alle lidelser. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 11: 18.

Det er blitt tatt «mange store skritt» innen humanitært arbeid for å hjelpe undertrykte mennesker. (The State of the World’s Children 2000) Men det største skrittet vil bli tatt i forbindelse med Kristi Jesu nær forestående inngripen, når han sammen med sine medregenter i det himmelske rike fullstendig skal fjerne alle de underliggende årsakene til konflikter og alt det onde som plager oss. Da vil det bli slutt på alle menneskenes problemer. — Åpenbaringen 21: 1—4.

[Bilder på side 4]

Humanitær hjelp har ikke løst menneskenes problemer

[Bilde på side 6]

Kristi gjenløsningsoffer gjør det mulig for menneskene å bli utfridd av den adamittiske synd

[Bilde på side 7]

Det er mulig å finne åndelig beskyttelse og helbredelse i dag

[Bilde på side 7]

Gjennom det messianske rike vil vi snart bli fullstendig befridd for problemer