De religiøse ikonenes røtter

«Ikoner hjelper oss til å få del i Guds og helgenenes godhet og hellighet.» DET GRESK-ORTODOKSE ERKEBISPEDØMMET I AUSTRALIA

DENNE hete augustdagen faller de intense solstrålene på murtrappene som fører opp til klostret «Guds aller helligste mor» på øya Tinos i Egeerhavet. Den stekende heten legger ingen demper på besluttsomheten til de over 25 000 fromme gresk-ortodokse pilegrimene som strever med å ta seg fram til det rikt utsmykkede ikonet av Jesu mor.

En ung, ufør jente som tydeligvis har store smerter, krabber på sine blødende knær med et desperat uttrykk i ansiktet. Ikke langt fra henne kjemper en utmattet eldre kvinne for å holde seg på bena. Hun har reist fra en helt annen kant av landet. En ivrig middelaldrende mann strever så svetten renner, for å trenge seg gjennom den skumpende folkemengden. Deres mål er å kysse et ikon av Maria og kaste seg ned framfor det.

Disse dypt religiøse menneskene har uten tvil et oppriktig ønske om å tilbe Gud. Men hvor mange er klar over at en slik hengivenhet for religiøse ikoner kan spores tilbake til skikker som var alminnelige flere hundre år før kristendommens tid?

Utbredelsen av ikoner

I den ortodokse verden er det ikoner overalt. I kirkebygninger inntar ikoner av Jesus, Maria og mange helgener en sentral plass. De troende ærer disse ikonene med kyss, røkelse og brennende vokslys. I nesten alle ortodokse hjem er det dessuten et eget «ikonhjørne», hvor det blir bedt bønner. Det er ikke uvanlig at ortodokse kristne sier at de føler seg nær Gud når de ærer et ikon. Mange tror at ikoner er besjelet av Guds nåde og mirakuløse evner.

De som tror det, blir kanskje overrasket over å få vite at de kristne i det første århundre ikke støttet bruken av ikoner i tilbedelsen. Boken Det byzantinske rige sier: «De første kristne, som fortsatt delte jødedommens motvilje mot billedkult, hadde sett skjevt til enhver form for anvendelse av bilder under gudstjenesten.» Den samme boken sier videre: «Fra det femte århundre ble bilder . . . mer og mer alminnelige både i private hjem og i kirker.» Hvor skriver bruken av religiøse ikoner seg fra hvis den ikke har sitt opphav i kristendommen i det første århundre?

Ikonenes røtter

Religionsforskeren Vitalij Ivanovitsj Petrenko skrev: «Tradisjonen med å bruke  bilder oppstod lenge før den kristne æra og hadde sitt ’opphav i hedendommen’.» Mange historikere er enige og sier at bruken av ikoner i tilbedelsen kan spores tilbake til religionene i Babylon, Egypt og Hellas i gammel tid. De religiøse bildene i det gamle Hellas, for eksempel, var formet som statuer. Man trodde at disse var i besittelse av guddommelige krefter. Folk mente at noen av disse bildene ikke var laget av mennesker, men at de hadde falt ned fra himmelen. Under spesielle feiringer bar man slike kultbilder i prosesjon rundt i byen, og det ble ofret til dem. «Kultbildet ble av de troende betraktet som en guddom i seg selv, skjønt det er blitt gjort forsøk på . . . å skille mellom guddommen og dens bilde,» sa Petrenko.

Hvordan fikk slike ideer og skikker innpass i kristenheten? Den samme religionsforskeren sa at kristne trosoppfatninger i de første århundrene etter Kristi apostlers død, særlig i Egypt, «ble utsatt for et ’hedensk sammensurium’ — bestående av egyptiske, greske, jødiske, orientalske og romerske skikker og trosoppfatninger som ble praktisert side om side med den kristne lære». Som følge av dette «benyttet kristne kunstnere [en felleskirkelig] framgangsmåte og brukte hedenske symboler i en ny sammenheng, men uten å gjøre dem helt fri for hedensk innflytelse».

Snart inntok ikoner en fremtredende plass i det religiøse liv, både i privat og i offentlig sammenheng. Historikeren Will Durant beskriver hvordan dette skjedde: «Etter hvert som antall tilbedte helgener steg, oppstod det et behov for å kunne identifisere og huske dem, og man framstilte bilder av dem og av jomfru Maria i stort antall. For Kristi vedkommende ble ikke bare hans billedlige skikkelse, men også hans kors gjenstand for ærbødig hyllest — for enfoldige sjeler endog til magiske talismaner. Folkefantasiens naturlige frihetstrang gjorde etter hvert de hellige relikvier, bilder og statuer til gjenstand for tilbedelse; mennesker kastet  seg i støvet foran dem, kysset dem, tente levende lys og brente røkelse foran dem, kronet dem med blomster og forventet mirakler av deres okkulte innflytelse. . . . Kirkefedre og konsiler forklarte gjentatte ganger at bildene ikke var guddommer, men kun menneskeverk til deres ihukommelse; men folket bekymret seg ikke om slike nyanser.» — Durant’s Verdens Kulturhistorie, «Troens Tidsalder».

Mange som i dag bruker religiøse ikoner, vil på lignende måte hevde at slike bilder bare blir æret — ikke tilbedt. De hevder kanskje at religiøse bilder er legitime — til og med nødvendige — hjelpemidler i tilbedelsen av Gud. Kanskje du også ser det slik. Men spørsmålet er: Hvordan ser Gud på dette? Kan det være at det å vise et ikon ære egentlig er det samme som å tilbe det? Kan slike tilbedelseshandlinger innebære skjulte farer?

[Ramme/bilde på side 4]

Hva er et ikon?

I motsetning til statuer, som brukes mye i den romersk-katolske religionsutøvelse, er ikoner todimensjonale bilder av Kristus, Maria, helgener, engler eller personer og hendelser som er omtalt i Bibelen eller i den ortodokse kirkes historie. De blir vanligvis malt på bærbare treplater.

Den ortodokse kirke sier: «På ikoner hvor helgener er avbildet, ser ikke personene ut som vanlige mennesker av kjøtt og blod.» Ikonene har også «omvendt perspektiv» — bildene kommer mot tilskueren og har ingen dybdevirkning. Vanligvis «er det ingen skygger eller noen måte å framstille dag og natt på». Noen tror at ikonets treplate og maling kan «bli fylt med Guds tilstedeværelse».

[Bilde på side 4]

Bruken av bilder i gudsdyrkelsen kan spores tilbake til hedenske skikker

[Bilderettigheter på side 3]

© AFP/CORBIS