Livshistorie

Styrket av vårt verdensomfattende brorskap

FORTALT AV THOMSON KANGALE

Den 24. april 1993 ble jeg innbudt til å overvære innvielsen av et nytt avdelingskontor i Lusaka i Zambia. Anlegget bestod av 13 bygninger, og siden jeg hadde vanskelig for å gå, spurte den kristne søsteren som viste oss rundt, vennlig: «Vil du at jeg skal ta med en stol, så du av og til kan hvile deg litt?» Jeg er svart, og hun er hvit, men det spilte ikke noen rolle for henne. Jeg ble dypt rørt og takket henne for hennes vennlighet, som gjorde det mulig for meg å være med på hele omvisningen.

I ÅRENES løp har opplevelser som denne gjort dypt inntrykk på meg. De har bekreftet min overbevisning om at den kjærlighet som Kristus sa skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere, virkelig finnes innenfor Jehovas vitners kristne organisasjon. (Johannes 13: 35; 1. Peter 2: 17) La meg fortelle hvordan jeg ble kjent med disse kristne menneskene i 1931, det året de offentlig kunngjorde at de ønsket å være kjent under det bibelske navnet Jehovas vitner. — Jesaja 43: 12.

Tjenesten den første tiden i Afrika

I november 1931 var jeg 22 år gammel og bodde i Kitwe midt i kobberbeltet i Nord-Rhodesia (nå Zambia). En venn av meg som jeg spilte fotball sammen med, gjorde meg kjent med Jehovas vitner. Jeg var på noen av  møtene deres og skrev til avdelingskontoret i Cape Town i Sør-Afrika og bad om å få tilsendt boken Guds Harpe, * som var et hjelpemiddel til å studere Bibelen. Boken var på engelsk, så jeg syntes at den var vanskelig å forstå, siden jeg ikke kunne det språket så godt.

Kobbergruvene i kobberbeltet, som er i nærheten av det området jeg vokste opp i, og som ligger omkring 240 kilometer sørvest for Bangweulusjøen, gav arbeid til mange fra andre provinser. Flere grupper av Jehovas vitner møttes der regelmessig for å studere Bibelen. Etter en tid flyttet jeg fra Kitwe til en by i nærheten som heter Ndola, og begynte å komme sammen med en gruppe Jehovas vitner der. På dette tidspunktet var jeg kaptein på et fotballag som het Prince of Wales. Jeg arbeidet også som hustjener hos en hvit avdelingssjef for African Lakes Corporation, et selskap som hadde en butikkjede i Sentral-Afrika.

Jeg hadde begrenset skolegang og hadde snappet opp det lille jeg kunne av engelsk, fra de europeerne jeg jobbet for. Men jeg var ivrig etter å lære mer og søkte om å få begynne på en skole i Plumtree i Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe). I mellomtiden skrev jeg for andre gang til avdelingskontoret i Cape Town. Jeg fortalte at jeg hadde fått boken Guds Harpe, og at jeg ønsket å tjene Jehova på heltid.

Jeg ble overrasket over det svaret jeg fikk. Det lød: «Vi er svært glad for at du ønsker å tjene Jehova. Vi vil oppmuntre deg til å legge saken fram for Jehova i bønn. Han vil hjelpe deg til å få en bedre forståelse av sannheten og til å finne et sted hvor du kan tjene ham.» Etter at jeg hadde lest brevet mange ganger, spurte jeg flere vitner om hva jeg skulle gjøre. De sa: «Hvis du virkelig ønsker å tjene Jehova, så kom igjen og gjør det med én gang!»

I en hel uke bad jeg angående denne saken og bestemte meg til slutt for ikke å ta denne utdannelsen og fortsette mitt bibelstudium sammen med vitnene. Det neste året, i januar 1932, ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Etter at jeg hadde flyttet fra Ndola til en by i nærheten som heter Luanshya, møtte jeg Jeanette, en trosfelle, og i september 1934 giftet vi oss. Jeanette hadde allerede en sønn og en datter da vi giftet oss.

Gradvis gjorde jeg åndelige framskritt, og i 1937 begynte jeg i heltidstjenesten. Kort tid etter ble jeg utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann, det som nå heter kretstilsynsmann. Reisende tilsynsmenn besøker Jehovas vitners menigheter for å styrke dem åndelig sett.

Forkynnelsen i de første årene

I januar 1938 ble jeg sendt for å besøke en afrikansk  høvding som het Sokontwe, fordi han hadde bedt om at Jehovas vitner måtte oppsøke ham. Jeg syklet i tre dager for å komme fram til hans hjemsted. Da jeg fortalte ham at jeg var kommet som svar på det brevet han hadde sendt til avdelingskontoret vårt i Cape Town, gav han uttrykk for at han var svært takknemlig.

Jeg gikk fra hytte til hytte blant folket hans og innbød dem til insakaen (en insaka er en felleshytte). Da de hadde kommet sammen, holdt jeg en tale for dem. Det førte til at det ble startet mange bibelstudier. Landsbyhøvdingen og hans assistent var de første som ble tilsynsmenn i menighetene der. I dag er det over 50 menigheter i dette området, som nå er kjent som Samfya-distriktet.

Fra 1942 til 1947 tjente jeg i området rundt Bangweulusjøen. Jeg var ti dager i hver menighet. Siden det på denne tiden var få som var opptatt i det åndelige innhøstningsarbeidet, følte vi det samme som vår Herre Jesus Kristus gjorde da han sa: «Ja, høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matteus 9: 36—38) Den gangen var det vanskelig å reise omkring, så Jeanette pleide vanligvis å være igjen i Luanshya sammen med barna mens jeg besøkte menighetene. På dette tidspunktet hadde Jeanette og jeg fått to barn til, men ett av dem døde da det bare var ti måneder gammelt.

Det fantes ikke så mange biler på den tiden og ikke så mange veier heller. En dag drog jeg av gårde med Jeanettes sykkel på en tur på over 200 kilometer. Noen ganger når jeg måtte krysse en liten elv, tok jeg sykkelen på skuldrene og holdt den med én hånd og svømte med den andre. Etter hvert vokste antall Jehovas vitner i Luanshya dramatisk, og i 1946 var det 1850 som var til stede ved høytiden til minne om Kristi død.

Vi møter motstand i arbeidet vårt

En gang under den annen verdenskrig innkalte distriktskommissæren i Kawambwa meg og sa: «Jeg vil at du skal slutte å bruke bøkene fra Selskapet Vakttårnet, for de er nå blitt forbudt. Men jeg kan skaffe deg oppslagsverk som du kan bruke til å skrive andre bøker som du kan bruke i arbeidet ditt.»

«Jeg er fornøyd med den litteraturen vi har,» svarte jeg. «Jeg trenger ikke noe mer.»

«Du kjenner ikke amerikanerne,» sa han. (Vår litteratur ble på dette tidspunktet trykt i USA.) «De kommer til å villede deg.»

«Nei, ikke de jeg har å gjøre med,» svarte jeg.

Så spurte han: «Kan du ikke oppmuntre menighetene dine til å gi pengegaver for å støtte krigen, slik de andre trossamfunnene gjør?»

«Det er en oppgave for representanter fra myndighetene,» svarte jeg.

«Jeg synes du skulle dra hjem og tenke på det,» sa han.

«I 2. Mosebok 20: 13 og 2. Timoteus 2: 24 oppfordrer Bibelen oss til ikke å myrde og til ikke å krige,» svarte jeg.

Selv om jeg fikk lov til å gå, ble jeg senere innkalt til distriktskommissæren i Fort Rosebery, en by som nå heter Mansa. «Jeg har innkalt deg for å gi deg beskjed om at myndighetene har forbudt bøkene deres,» sa han.

«Ja, jeg har hørt om det,» sa jeg.

«Så du må oppsøke alle menighetene og si til dine trosfeller at de skal ta med seg alle bøkene hit. Er det klart?»

«Det er ikke min jobb,» svarte jeg. «Det er myndighetene sitt ansvar.»

Et tilfeldig møte gir frukt

Etter krigen fortsatte vi å forkynne. En dag i 1947, etter at jeg akkurat var ferdig med å tjene en menighet i landsbyen Mwanza, spurte jeg om det var et sted hvor jeg kunne få kjøpt en kopp te. Jeg ble henvist til Nkondes hus, hvor det var et terom. Nkonde og hans kone tok hjertelig imot meg. Jeg spurte  Nkonde om han ville lese kapitlet om helvete i boken «Gud er sanndru» mens jeg drakk teen min.

«Så hvordan oppfatter du helvete?» spurte jeg etter at jeg var ferdig med teen. Forundret over det han hadde lest, begynte han å studere Bibelen med Jehovas vitner, og senere ble han og hans kone døpt. Han forble ikke et vitne, men hans kone og mange av barna hans fortsatte å være det. Ett av barna hans, Pilney, tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Zambia. Og selv om Pilneys mor nå er svært gammel, er hun fortsatt et trofast vitne.

En smak av Øst-Afrika

Vårt avdelingskontor i Nord-Rhodesia, som ble opprettet i begynnelsen av 1948 i Lusaka, sendte meg til Tanganyika (nå Tanzania). Et annet vitne ble med min kone og meg på reisen gjennom et fjellendt område til fots. Turen tok oss tre dager og var veldig anstrengende. Jeg bar bunken med bøker, min kone bar klærne våre, og det andre vitnet bar sengetøyet.

Da vi kom fram til Mbeya i mars 1948, var det mye som måtte gjøres for å hjelpe brødrene, slik at de kunne gjøre forandringer og innrette sitt liv helt i samsvar med Bibelens lære. Én ting var at vi i dette området var kjent som Vakttårn-folkene. Navnet Jehovas vitner var riktignok blitt godtatt av brødrene, men de hadde ikke brukt det offentlig. Dessuten var det noen av vitnene som fortsatt fulgte visse skikker som hadde forbindelse med det å ære de døde. Men den vanskeligste forandringen å foreta for mange var nok å få ekteskapet sitt offisielt registrert, slik at det kunne være ærbart i alles øyne. — Hebreerne 13: 4.

Senere hadde jeg det privilegium å få tjene i andre områder i Øst-Afrika, deriblant Uganda. Jeg var omkring seks uker i Entebbe og Kampala, hvor det var mange som ble kjent med Bibelens sannhet.

En innbydelse til New York

Etter at jeg hadde tjent i Uganda en tid, kom jeg tidlig i 1956 til Dar-es-Salaam, hovedstaden i Tanganyika. Der lå det et brev til meg fra Jehovas vitners hovedkontor. I brevet stod det at jeg måtte forberede meg til å reise til New York for å overvære et internasjonalt stevne som skulle holdes der fra 27. juli til 3. august 1958. Jeg var selvfølgelig begeistret for disse planene.

Da tiden kom til å dra, fløy Luka Mwango, en annen reisende tilsynsmann, og jeg fra Ndola til Salisbury (nå Harare) i Sør-Rhodesia og så videre til Nairobi i Kenya. Derfra fløy vi til London, hvor vi ble tatt hjertelig imot. Da vi gikk til sengs den første kvelden vi var i England, var vi fulle av inntrykk, og vi fortsatte å prate om hvordan vi afrikanere var blitt tatt så gjestfritt imot av hvite mennesker. Vi ble svært oppmuntret av denne opplevelsen.

Til slutt kom vi fram til New York, der stevnet skulle være. En av dagene under stevnet gav jeg en rapport om Jehovas vitners aktivitet i Nord-Rhodesia. Denne dagen var det nesten 200 000 til stede på Polo Grounds og Yankee Stadium i New York. Jeg greide ikke å sove den natten fordi jeg tenkte på det fantastiske privilegiet jeg hadde hatt.

 Altfor fort var stevnet slutt, og vi reiste hjem. På hjemreisen opplevde vi igjen den kjærlige gjestfriheten hos våre brødre og søstre i England. I løpet av denne turen erfarte vi på en uforglemmelig måte den enhet Jehovas folk har, uavhengig av rase eller nasjonalitet.

Jeg fortsetter i tjenesten og møter prøvelser

I 1967 ble jeg utnevnt til det som da ble kalt seksjonstjener — en tjener som reiser fra krets til krets. På det tidspunktet hadde antall Jehovas vitner i Zambia økt til over 35 000. Senere, på grunn av svekket helse, ble jeg igjen utnevnt som kretstilsynsmann i kobberbeltet. Med tiden fikk også Jeanette helseproblemer, og i desember 1984 døde hun, trofast mot Jehova.

Jeg ble dypt såret da ikke-troende i hennes familie beskyldte meg for å ha forårsaket hennes død ved hjelp av trolldom. Men noen som kjente til Jeanettes sykdom, og som hadde snakket med hennes lege, fortalte dem hva som var den egentlige årsaken til at hun døde. Da ble jeg satt på enda en prøve. Noen slektninger ville at jeg skulle følge den tradisjonelle skikken som heter ukupyanika. I det området der jeg kommer fra, krever denne skikken at når den ene ektefellen dør, må den andre ha seksuell omgang med en nær slektning av den avdøde. Jeg nektet selvfølgelig å gjøre det.

Til slutt gav presset fra slektningene seg. Jeg var takknemlig for at Jehova hadde hjulpet meg til å ta et fast standpunkt. En måned etter begravelsen til min kone kom en bror bort til meg og sa: «Bror Kangale, du var virkelig til oppmuntring for oss i forbindelse med din kones død, siden du ikke gav etter for en eneste ugudelig tradisjon. Vi ønsker å takke deg så mye.»

En strålende innhøstning

Det er nå 65 år siden jeg begynte i heltidstjenesten som et av Jehovas vitner. Det er virkelig en stor glede å se at det i løpet av disse årene er blitt opprettet hundrevis av menigheter og blitt bygd mange Rikets saler i de områdene som jeg tidligere tjente som reisende tilsynsmann i. Fra omkring 2800 forkynnere i 1943 har det nå økt til over 122 000 Rikets forkynnere i Zambia. Ja, i fjor var det over 514 000 til stede på minnehøytiden i dette landet, som har mindre enn 11 millioner innbyggere.

I mellomtiden tar Jehova seg godt av meg. Når jeg trenger legehjelp, er det en kristen bror som tar meg med til sykehuset. Jeg blir fortsatt innbudt til å holde offentlige foredrag i andre menigheter, og det er til stor oppmuntring for meg. Den menigheten jeg tilhører, har ordnet det slik at noen kristne søstre bytter på å gjøre rent i huset mitt, og noen brødre har påtatt seg å hjelpe meg til å komme på møtene hver uke. Jeg vet at det aldri ville ha blitt vist meg slik kjærlig omtanke hvis jeg ikke hadde tjent Jehova. Jeg takker ham for at han fortsetter å bruke meg i heltidstjenesten, og for alt det ansvaret jeg har fått mulighet til å bære fram til nå.

Synet mitt er blitt uklart, og når jeg går til Rikets sal, må jeg hvile mange ganger på veien. Vesken min virker tyngre nå enn før, så jeg tar ut alle de bøkene jeg ikke trenger på møtet. Felttjenesten min består for det meste av å lede bibelstudier med dem som kommer hjem til meg. Men det er likevel en stor glede å se tilbake på de årene som har gått, og tenke over den utrolige veksten som har funnet sted. Jeg har tjent i et område hvor Jehovas ord i Jesaja 60: 22 har fått en enestående oppfyllelse. Der står det: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon. Jeg, Jehova, skal påskynde det når tiden er inne.» Ja, jeg har selv sett oppfyllelsen av dette, ikke bare i Zambia, men verden over. *

[Fotnoter]

[Bilder på side 24]

Bror Kangale med avdelingskontoret i Zambia i bakgrunnen

[Bilde på side 26]

Avdelingskontoret i Zambia i dag